Jeg har lovet dere full åpenhet, både om oppturer og
nedturer.
2. påskedags morgen kjenner jeg på både forventning og
fortvilelse.
Forventningen er knyttet til akterdekket. Bildet til
høyre viser hvordan det ser ut i dag. Det er tomt!
Om en dag eller tre håper jeg å kunne vise dere bildet
av den nye sittegruppen. Jeg har så vidt sett den bak
kulissene mens de bygget. Jeg tror den blir superfin.
Men fordi den må ha mange strøk med coelanlakk, klarte
de ikke å bli ferdige til påske. Men hvis den blir like
fin som jeg tror, vil den være verdt ventingen.
Etter planen skal de montere i morgen eller på onsdag.
Men om det er noe dette prosjektet lærer meg, så er det
at tidsplaner ikke alltid holder..... |
 |
 |
Strømforsyningen
ombord gjør at sinnstemningen min i dag stemmer godt
overens med den grå og vindfulle regnværsdagen på
utsiden av skuta.
Da jeg var i Stavanger i høst, fikk jeg problemer med
strømmen. Det ble tatt noen grep som skulle rette opp
dette da jeg kom tilbake til Sagvåg. Jeg trodde da at
alle dise problemene var løst.
Men mye tyder på at dette ikke har vært nok. Påskedagene
på øya mi har gitt meg bekymringer fordi batteribanken
nå tømmes for raskt. Det er ikke meningen at jeg
hele tiden skal måtte "hive i gang" maskinen for å lade.
Hele poenget med strømforsyningen ombord er at jeg skal
være selvhjulpen, uten hele tiden å måtte ligge med
landstrøm.
Akkurat nå vurdrer jeg å installere Effoy brenselscelle
(som gjør at ladesystemet går døgnet rundt, helt
uavhengig av landstrøm eller at motoren er i gang), samt
litiumbatterier. Det er gode, har lang levetid, de
leverer full strøm også ved lav lading og de tåler å
blir tappet ned tusenvis av ganger. Det er bare en hake,
de er svindyre.
På en annen side, jeg kan ikke drive å bekymre meg for
noe så sentralt som strømtilførselen. Jeg skal ikke bare
leve ombord, jeg skal leve godt!
Hvis jeg, i samråd med mekanikeren "min", bestemmer meg
for en løsning med Effoy og litiumbatterier, så blir det
først noen dager med venting på å få disse tingene fra
leveradør. Deretter blir det minst en uke med seiling i
Sunnhordland for å teste at alt virker som det skal.
Når jeg først setter kursen sydover, "brenner" jeg noen
broer. Da er det ikke lenger mulig bare å stikke innom
verftet i Sagvåg for å justere et og annet.
Så akkurat i dag er det usikkerheten som rår i sinnet
mitt. |
|
Men, gode venner, nå får det være nok med mollstemte
betraktninger.
Livet smiler. Drømmen lever. Og jeg er sikker på at når
jeg får disse begynnerproblemene litt på avstand, blir
de ganske så små målt opp mot opplevelsene jeg får.
Derfor legger ut et bilde som jeg hadde på Facebook 13.
oktober i fjor. Jeg kalte det "Oh freedom".
Det er dette det handler om. Egentlig. Det andre er bare
småhumper i vegen. |
|
