Alle har dager hvor alt som kan gå galt, går galt. I
hvert fall føles det slik.
Jeg tror min dag er i dag.
Det begynte jo egentlg for et par dager siden. Jeg
fortalte dere om problemer med strømforsyningen og
batterier som tømtes raskere enn ei flaske brus i
sommerheten.
Jeg kjørte motoren i gang, flere ganger om dagen, men
det ville seg ikke. Batteriene ble ikke toppladet.
 I
går kveld, ca kl 21.30, gikk det meste i svart.
Kjøleskap og fryser, for å nevne noe. Da bestemte jeg
meg for nattseiling. To timer fra øya til Sagvåg,
kun ved hjelp av kartplotter, radar og fyrlykter. Fin trening, tenkte
jeg. Slikt er moro. Og i Sagvåg kunne jeg få landstrøm.
Jeg har fortalt dere før om min hjelper, Gerhard.
Mekanikeren med sterke innslag av Reodor Felgen-gener.
Han bor på verftet. Jeg sendte melding og ba han hjelpe
til når jeg kom en snau time før midnatt.
Rett etter ringte han. - Følg nøye med på temperaturen i
maskinen. Jeg har en mistanke om at det kan være de nye
viftereimene som ikke er stramme nok, slik at de slurer.
Dermed lader ikke dynamoen. Men hvis dette er årsaken,
så vil heller ikke vannpumpa fungere, og motoren får
ikke skikkelig kjøling.
Hvor godt det er å ha en kar som Gerhard!!!!!!
Jeg hadde så vidt lagt fra flytebrygga på øya mi da han
ringte. Og ganske riktig, da jeg ga litt gass, føk
temperaturmåleren i været. 90 grader ble passert ganske
så kjapt og den steg fortsatt.
Det kritiske punktet er 98 grader. Overstiger
temperaturen dette, kan hele maskinen bli ødelagt! I
verste fall.
 Jeg
tenkte at det var best å gå til kai igjen, stoppe
motoren og finne løsning. Som tenkt så gjort.
Men slikt er ikke bare enkelt når det er bekmørkt ute,
ingen "gatelys" eller annet som viser vei (inne i
lagunen hvor flytebygga mi ligger). Heldigvis er jeg
lokalkjent. Noen konturer kunne jeg ane. Og ved hjelp av
kartplotteren kom jeg så nær at jeg kunne bruke
lyskaster for å finne brygga.
Når skuta ligger fortøyd ved flytebrygga, er det ca en
meter fra baug til fjellknausene, så det bør helst
gjøres riktig første gangen skuta kommer sigende
innover, om du skjønner hva jeg mener......
Men jeg kom meg inn - og tenkte at "nå roer jeg helt
ned". Jeg startet dieselaggregatet, slik at det begynte
å sige litt strøm inn i batteribanken igjen, satte meg
ned og fikk adrenalinet ut av kroppen.
Så tok jeg den aller beste medisin mot all verdens
problemer: Jeg la meg til å sove. |
I dag tidlig sto jeg opp litt før klokka 6 og fulgte
normal morgenprosedyre i Vaare: Frokost til matrosen,
kaffe til skipperen og vennskapelig brytekamp og kos
mellom skipper og matros på gulvet.
Så tok jeg skiftenøkkelen med meg i maskinrommet og
lurte litt på hva jeg kom til å se. Svigersønn Tore
hadde advart om at hele viftereima kunne ha vrengt seg
av, hvis den var for løs.
Men da jeg åpnet isolasjonslukene inn til selve motoren
så det fint ut. Begge viftereimene var for løse, ja, men
slikt lar seg ordne. Selv av en amatørmekaniker med
svært bratt læringskurve.
 Heldigvis
hadde jeg åpnet sideluken også. Dermed så jeg inn på
baksiden av dynamoen som drives av viftereimen. Der var
det to ledninger. Den ene var fast, - den andre lå bare
løselig inntil.......
Dermed fant jeg ut at ladeproblemet mitt dreide seg om
mer enn ei løs viftereim. Uansett hvor mye strøm jeg
klarte å produsere på dynamoen, så fant ikke strømmen
vegen til batteriene!
Dieselaggregatet har egne ladere, så de fungerte, men de
er på langt nær så effektive som den ladingen jeg får
fra motoren. Dessuten krever jo aggregatet egen diesel,
mens maskinen går jo "likevel".
Jeg fikk råd av Gerhard om ikke å koble selv, men vente
til jeg kom til verftet. Generatoren klarte å gi meg så
mye strøm at jeg kom meg hjem.
Men så var neste spørsmål: Ville vannpumpen begynne å
fungere igjen når jeg hadde teitet viftereima?
Det var bare en måte å finne det ut på? Ved å starte
motoren og legge fra kai (det er først når maskinen får
belastning at en ser om kjølingen fungerer).
Bare et par hundre meter fra kaien, viste
temperaturmåleren 95 grader. Motet sank i brøstet
proporsjonalt med økningen av temperaturen.
Enda en telefon til Gerhard. Jeg tror det går bra, sa
han. Temperaturen går opp med en gang, men når du får
litt turtall på maskinen, vil ventilene åpne seg for
fullt og temperaturen vil synke.
Hva gjør jeg hvis det ikke skjer, spurte jeg med en
stemme preget av sterk uro og tvil.
- Da må du seile, svarte mannen. Kaldt og kynisk.
Hvordan jeg skulle seile inn i den trange havna i
Sagvåg, sa han ingenting om.
Enda en gang hadde mannen rett. Etter noen minutter med
hjerte plassert uvanlig høyt i kroppen, viste måleren at
temperaturen sank igjen.
Jeg pustet lettet ut, slo i en ekstra kopp med kaffe og
lente meg tilbake. Problemene var over, trodde jeg.
 Det
tok ca et kvarter før navigasjonssystemet begynte å
svikte.
 Heldigvis
tyder alt på at det ikke er feil på selve systemet, men
at det rett og slett fikk for lite strøm. Men det er jo
ikke festlig når du sitter der i "regntjukka".
Ja, ja. Jeg hadde sikt nok og hjemmehavn og verksted i
sikte, så livet var ikke så aller verst.
Og da jeg klappet til kaien på Jensaneset (stedet for et
gammelt skipsbyggeri, nå hjemmehavnen min i Sagvåg),
tenkte jeg enda en gang at endelig var dagens problemer
over.
Enda en gang tok jeg feil!
Gode Gerhard kom ombord, ga ros for at viftereimene så
fine ut og koblet den løse ledningen inn på dynamoen.
Han ba meg gå og starte maskinen, slik at vi fikk testet
at ladingen nå fungerte. Jeg så gjorde: Vrei om
tenningsnøkkelen (hørte den obligatoriske pipelyden og
så at kontrolllampene lyste) og trykket på startknappen.
Du har kanskje gjettet det? Ingenting skjedde.
Ingenting. Absolutt ingenting. Dødt! Totalt stille!
Vi skrudde ut både starterknapp og tenningsnøkkel. For å
sjekke om det også der var en løs ledning som trenge å
festes på nytt. Men nei, alt var i orden.
- Jeg går ned og sjekker startmotoren, sa Gerhard. For
alt er i orden her. Den skal i teorien starte.
Han forsvant ned i maskinrommet igjen, og etter noen
minutter hørte jeg han snakke i gloser han neppe hadde
lært på søndagsskolen.
 Litt
mer ydmykt: - Her har du vært heldig, Øivind. Du har
ikke vært langt unna en brann ombord.
Det viste seg at startmotoren hadde kortsluttet. Når han
holdt ledningen inntil, sto flammene opp.
Hadde jeg gjort noe feil? Nei. Kunne jeg ha oppdaget
det? Mest sannsylig ikke. Ikke før det virkelig hadde
begynte å brenne.
Så sitter jeg her og nyter stillheten. Arbeiderne har
gått hjem til sine familier. Birk og jeg forsøker å
oppsummere dagen.
Sitter jeg og føler meg som skihopperen som har brukt år
på å trene, spise riktig og psyke seg opp til sitt livs
hopp, for så å lure på om han husket å feste
skibindingene riktig i det øyeblikket han suser nedover
overrennet og nærmer seg hoppkanten?
Nei, egentlig ikke. Disse tingene skjedde uavhengig av
hverandre.
Slikt skjer med startmotorer en svært sjelden gang.
Kjell, Gerhards bror og eier av Skipstømraren, fortalte
at det hadde skjedd han også. Men han var ikke like
heldig som meg. Han hadde fått ødelagt mye av det
elektriske anlegget ombord.
Ja, viftereimene burde ha vært strammet bedre i
utgangspunktet. Men hva skal en lære av om en ikke har
feil og lære av? Og enda viktigere, hvis dette ikke
hadde skjedd, hadde jeg neppe oppdaget den løse
ledningen. Jeg har hatt en følelse av at lading skjedde
litt hulter til bulter, men så lenge batteriet ble fullt
til slutt, har jeg ikke tenkt så mye mer over det.
Status:
Brenselscelle (se gårsdagens blogg) er forkastet.
Nye litiumbatterier og ny dynamo er på veg fra Grimstad
i morgen.
Ny startmotor blir bestilt i morgen tidlig.
Men det ble en skipperavgjørelse i dag: Jeg går neppe
fra Sagvåg før rundt 20. april, en måned etter den
datoen som var bestemt. Dersom det ikke oppdages nye
feil, er nok de nye tingene på plass lenge før den
datoen. Men det er noe med at følelser (trygghet)
trenger litt lenger tid for å komme på plass enn det
hjernen faktisk registrerer. Og jeg vil ha tid til å
teste dem ut før jeg runder Jærens rev.
Jeg smiler litt for meg selv her jeg sitter og skriver.
Jeg tenker på alle dem som med stort alvor advarte meg å
ta ut tidligpensjon.
- Du kommer til å kjede vettet av deg, Øivind, sa de.
Hmmmmmmm. Jeg har ikke merket så mye til det.
Jeg bruker å si at det ordner seg alltid for kjekke
gutter. Noen ganger for meg også. |
|
