Jeg er stolt av min arbeiderklassebakgrunn!

Min pleiefar slet seg ut med å bære stolper til elektrisitetsutbyggingen på Karmøy. Lenge før noen hadde hørt om HMS, tok han og de andre karene tunge trestokker på skuldrene og bar dem innover heiene, langt fra både bilveger og folk. Men folk skulle få strøm. Dette var etterkrigstidens Norge!

Min pleiemor/tante var hjemme, slik kvinnfolk var den gangen. Men da han lå i flere år med ødelagt rygg, tok hun seg jobb som vaskehjelp i banken.

Jeg fikk mange stimulanser hjemme, men interesse for kunst var ikke blant dem!

Jeg husker ennå da jeg gikk på realskolen (ja, jeg er så gammel at vi hadde realskole!) og jeg kom hjem og fortalte at jeg hadde lyst å gå på utstilling i Haugesund kunstforening. Jeg glemmer aldri blikket til min onkel. Ikke sur, ikke hindrende, bare vantro.

Hva i all verden var det guttungen hadde funnet på nå?

Jeg husker jeg gikk, men jeg husker ikke selve utstillingen. Så den kan ikke ha gjort spesielt inntrykk på meg.

Så til temaet for dagens blogg. Jeg kan nemlig stedfeste og (nesten) tidfeste hvor og når min glede over visuell kunst fant sted. Jeg har ikke nøyaktig dato, men det var mens jeg gikk på gymnaset. Men jeg har nøyaktig sted: Utenfor biblioteket i Haugesund!

Vi hadde fått nytt og flott bibliotek. Blant Norges fineste da det ble innviet.

I store perioder satt jeg mye på bibliotekets lesesal og gjorde lekser. Atmosfæren trigget meg. Bøker og andre aviser enn Haugesunds Avis. Jeg følte jeg studerte ved porten til en stor og spennede verden!

Du har sikkert allerede gjettet at skulpturen på bildet står utenfor biblioteket i Haugesund. Den er laget av kunstneren Åse Texmon Rygh. Hun var banebrytende i en tid hvor alt skulle være bilder "av noe".

Jeg hadde gått forbi den mange ganger. Så plutselig en ettermiddag grep den tak i meg. Jeg stoppet opp og ble stående som fjetret. Jeg kan ennå kjenne følelsen inni meg. Det var nesten å sammenligne med en religiøs omvendelse, så sterkt var det. Jeg gikk rundt den flere ganger, så at formene endret seg uten at det tok bort noe av skjønnheten.

Det høres sikkert rart ut, men slik ble min kunstinteresse vakt. Etter dette begynte jeg å få sansen for abstrakte malerier, noe som de fleste anså som meningsløse skriblerier.

Jeg faller sikkert igjennom i de fleste seriøse kunstdiskusjoner. Litt kan jeg, men jeg liker å se på billedkunst og skulturer. Men jeg har ikke mye teoretisk kunnskap om kunstnere og stilarter. Om noe er stor kunst eller ikke, kan ikke jeg alltid si noe om. Men en ting vet jeg: Jeg vet hva jeg liker når jeg ser det - og hva jeg ikke liker.

Hva dette har å gjøre med "Sanden paa havet"?

Det handler om å sprenge grenser. Finne veger ut over omgivelsenes forventninger. Andres forventninger begrenser like gjerne som de frigjør. Kanskje dine egne forventnigner også.

Da jeg var ung, var det ingen som forventet at jeg skulle ha sansen for moderne kunst.

Når jeg nå nærmer meg alderdommen, tror jeg nok jeg overrasker en del mennesker med min drøm og min plan. Som en venn skrev på Facebook: Jeg trodde ikke du hadde det i deg!

Om jeg har det i meg, gjenstår å se. Men jeg er i gang. Og for å låne ord fra de gamle kineserne, selv den lengste reise begynner med det første skritt.

Så får vi se hvor det bærer hen...