Det ble en laaaaaang tur i går. Jeg hadde planlagt å gå fra Haugesund til Tananger, ca 7 timer.

Så ville jeg ligge der og se an den første av de "farlige" etappene, Jærens rev.

Men under innseilingen til Tananger så jeg havblikk sydover mot Jærens rev. Og jeg leste på yr.no at det skulle blåse opp utover natta..

Avgjørelsen var rask - og kvelden skulle vise at den var riktig. Jeg bestemte meg for å gå inn til Tananger og fylle diesel (noe jeg hadde planlagt uansett hvor lenge jeg skulle ligge der)  og så kaste loss mot Egersund.

De første kalkylene mine viste at jeg ikke ville være fremme før ved 2-3 tiden på natta, men etter hvert så justerte jeg til ca en time etter midnatt.

Som sagt, så gjort. Men la oss nå begynne med morgenen.

Regntung avskjed med barndomsbyen

Etter dager med sol og sommervarme, våknet jeg til "regntjukka" og vindstille.
- Det blir innekos i dag, tenkte jeg.

Utseilingen fra Haugesund, sydover Karmsundet, fører meg forbi mitt barndoms paradis, Rossabø, med bardomshjem, kirkegården vi lekte på (!), fyret og "lyrahålå".

Men først passerte jeg kaien som jeg husker for store hauger med koksforsyning til byen, samt daglige anløp av store båter i utenlandstrafikk som skulle bunkre. Vi kalte det vel bare for "bunkersen", om jeg ikke husker helt feil.

Her opplevde jeg min personlige variant av "Vinsjan på kaien", den nydelige sangen til DDE som handler om drømmer og lengsler basert på møte med båter som seilte på verdenshavene. Og det var den tid guttunger fikk lov til å komme ombord og snakke med mannskapet. Og vi fikk bomme røyk. (Ja, jeg har røykt i en kort periode av mitt liv). De hadde tid til å prate og fortelle.

Men det var litt stusselig å oppdage forfallet. Nå var det bare trist å se det.

Litt lenger sør passerer jeg "fyret". I bestemt form. For når jeg snakker om "fyret", så er det det på Rossabø. Ikke er det stort, ikke er det spesielt vakkert og ikke bærer det på dramatiske historier i lysglimtene sine. Det spiller ingen rolle, for det er MITT barndomsfyr! (Huset i bakgrunnen er bygget lenge etter at jeg ble voksen)

Jeg vet ikke hvor mange kvelder min pleiemor/tante og jeg gikk tur til fyret. Og så på båtene. Noen ganger gikk vi til fyret og så "tolvbåten" passere. For de uinvidde: Tolvbåten var betegnelsen på nattbåten mellom Stavanger og Bergen. Den gikk fra Stavanger hver kveld kl. 21 og ankom Haugesund ved midnatt (derav "tolvbåten"). Så sørget den for at passasjerene kunne gå i land i Bergen neste morgen.

Bare noen meter sør for fyret var "lyrahålå". Det var litt skummelt å klatre ned, men kom du først ned, så fant du et fint lite platå rett over havflaten. En fenomenal fiskeplass for unge gutter. Jeg har ikke tall på hvor mange torsker og seier og lyrer jeg har tatt med hjem for at pleiemor skulle steke til meg. Og ingen fisk var så god som de jeg fanget selv i lyrahålå.

Historiske linjer langs første del av seilingsruten

I løpet av de to første etappene har jeg passert Mosterhamn, Avaldsnes og innseilingen til Hafrsfjord. Alle sentrale og viktige steder i samlingen av Norge, nasjonsbyggingen og innføring av kristendommen som bærende kraft i landet.

Her tok jeg bilde av Avaldsneskirken i "regntjukkå". Jeg synes det ga en fin effekt, litt "historiens slør og magi". Det finnes mange solskinnsbilder på internett, for de som vil se det.

I områet rundt er det gravd ut mye fra vikingetiden. Her var det kongsgård og her hadde de full kontroll over den viktige seilingsleden i Karmsundet.

For de som ikke kjenner kirken, så tar jeg med sagnet om jomfru Marias synål. Det er en stor og høy stein som står rett ved kirkeveggen, slik at den heller inn mot veggen høyt oppe. Sagnet sier da at denne steinen hele tiden flytter seg litt nærmere kirkeveggen. Og at når den berører kirkeveggen, da kommer dommedag.

Så endelig åpner havet seg

Når en passerer Kopervik, vider det seg mer og mer ut mot storhavet. Mellom Karmøy/Bokn i nord og Kvitsøy i sør er innløpet til Boknafjorden. Man skal telle lenge for å finne antallet Haugesundere og andre som har vært sjøsyke på veg til Stavanger eller tilbake. Mye vind og mye sjø. Da jeg passerte var det  så godt som flatt hav.

Jeg passerte øysamfunnet Kvitsøy på innsiden. Noen forblåste øyer som det finnes så mange av langs kysten vår. Noen jordflekker som ga åkerjord for nøysomme sjeler og noen naust som ga ly til småbåter slik at de kunne hente mat fra havet i tillegg.

Kontrasten er stor inn til Tananger. En av Norges første og største havner for oljevirksomheten. Bare et par mils veg inn til Stavanger, oljehovedstaden, som ligger på innsiden av Tungenes. Her har det nok vært, og er, mye velstand. Og akkurat nå, sikkert mye engstelse og uro. Oljejobbene som har gitt både "melk og honning", renner jo bort mellom hendene på folk.

 Jeg lar bildet av supplybåtene, representere denne delen. I sannhet et langt stykke veg fra Moster, Avaldsnes og Hafrsfjord!!

Så var tiden kommet til å runde Jærens rev. Alle som kjenner kysten vår, vet at dette "hjørnet" av Norge kan skape bølger som får den mest erfarne skipper til å grøsse. Og jeg er amatøren og skårungen.

Det er en utstikker fra kysten som gjør at strømmene kommer fra ulike kanter. Samtidig er det langgrunt, slik at de store vannmengdene som presses innover fra de store dyp, ruller opp når alt blir presset opp på grunna.

Derfor er skipsleden merket et par nautiske mil ut fra land. Der står det en bøye, som alle med en viss innsikt i navigasjon, passer på å holde seg på utsiden av.

Det var en litt magiske følelse å rundet dette stedet som jeg hadde hørt om i alle mine dager. Men for meg var det bare en fornøyelse!

Så bar det videre sørover langs Jærens hvite strender. Og det finnes mange av dem. De går sydenstrendene en høy gang, bare så synd at klimaet vårt begrenser bruken av dem.

Jeg måtte smile da jeg kom et stykke lenger sør. Jeg er jo en nerd til å følge med på kartene. Det har jeg gjort siden jeg var en liten gutt. Jeg oppdaget at det var et sted det var en aldri så liten åpning i kystlinjen. En liten lukket vik, for grunn og for trang for meg. Men den hadde fått det megetsigende navnet "Brennevinshålet". Jeg aner hva dette var brukt til under forbudstiden....

Jeg hadde overskyet vær hele dagen, men akkurat mot kveld, sprakk skylaget litt opp slik at jeg fikk se sølvfarget hav utenfor Jærens strender. For meg er slike opplevelser magiske og jeg krøller meg i trivsel og velvære! Og jeg er evig takknemlig fordi jeg får oppleve slikt og vet å sette pris på det.

Tre timer gikk jeg på samme kurs fra bøyen ved Jærens rev og sørøstover langs med Jæren. Da svingte jeg mer østlig og gikk enda en time før jeg nådde innseilingen nordvest for Eigerøya.

De siste to timene viste meg at jeg hadde valgt riktig. Vinden økte og bølgene ble større. Jeg bruker å si at "Vaare får danseskoene på". Og skuta mi er ei vakker ballerina når hun danser fremover over bølgetoppene.

Innseilingen til Egersund var magisk for meg. Jeg elsker når det blir mørkt. Det blir ikke bekmørkt i juni, men skyene gjorde at sikten var dårlig i mørket. Fyrlyktene begynte å lyse. Navigasjonen ble mer intens, fyrlys, kartplotter, radar, alt må følges mer nøye med. Inn og ut mellom holmer i det trange sundet, mellom røde og grønne lys. Før jeg kunne klappe til kai nok så nøyaktig ved midnatt.

Etter 15 timer i sjøen. Sliten, men lykkelig. Det var en stor dag.

"Dagen derpå" er et uttrykk mange forbinder mye med. For meg, som vanligvis drikker morgenkaffe før klokka seks, betydde morgenen i dag at første kopp ble inntatt etter klokka 10. Jeg husker ikke når det skjedde sist.