Lørdag morgen våknet jeg til varslet sol, vindstille og flat sjø. Noen vil si jeg våknet på natten, for jeg sto opp kl 04. Uthvilt, glad og forventingsfull.

Jo eldre jeg blir, jo mer lærer jeg at morgenstund har gull i munn. Og at det ikke bare er et munnhell.

Dette var dagen for den andre store "manndomsprøven" på åpent hav, rundingen av Lista. Denne forblåste halvøya som er mest kjent for at så mange dyrker amerikansk kultur og at de har et stort og viktig fyrtårn. Og at havet utenfor kan være farlig. Ikke not anne sted langs norskekysten er skraveringen av områder for farlige bølger mer omfattende enn akkurat her.

Det var litt sjø ut fra land, men det roet seg fort da jeg kom utpå. Tre timer i åpent hav, før jeg ankom utsiden av Lista og fortsatte med det åpne havet på styrbord side.

Slike opplevelser minner meg om hvor liten jeg. Selv om jeg ser land langt i horisonten er det lengre enn lengst til land om noe går galt.

Men jeg sitter også å tenker på hvor mye samlet visdom og erfaring jeg får nyte godt av. Helt siden menneskene begynte å hule ut trestammer og krysse vann, har utviklingen gått med store skritt. Båtkonstruksjoner, former, motorer, seil, navigasjon, komfort om bord - og så videre, og så videre...

Jeg har sagt det før og jeg gjentar det gjerne: Jeg har vunnet i historiens lotto.

Turen ble en nytelse. Det var litt kaldt om morgenen, så det ble til at jeg satt inne. Faktisk tilbrakte jeg mesteparten av dagen i styrhuset, ikke oppe på akterdekket.

Jeg innrømmer det villig. Jeg har hatt stort frislepp av adrenalin hver gang jeg har tenkt på Jærens rev og Lista. Det er ikke så mange ukene siden en båt gikk rundt her og folk måtte gå i redningsflåten.

Men for meg ble det en udelt idyll. Vær, sjø, stemning om bord, gleden inne i meg, naturen inne på land. Det ble en festdag.

Forbi Farsund til Mandal

Enda en gang ble planen endret underveis. Da jeg hadde rundt Lista, så jeg Lindesnes langt borte i horisonten. Og jeg bestemte meg for å gå hele vegen til Mandal.

Kanskje var det dumt? Kanskje kastet jeg bort den ene muligheten jeg får til å komme til Farsund? Det spesielle med Farsund er at det er den eneste byen i Norge, fra Hammerfest og sydover, som jeg aldri har vært i. (OBS Jeg regner byer ut fra det som var "mitt" bykart før et hvert veikryss begynte å søke om bystatus, og fikk det).

Men samtidig var det godt å passere Lindesnes også. Jeg synes jeg fikk til et artig bilde. Timen før jeg kom dit, blåste det opp så sjøen gikk hvit rundt meg. Skyene ble mørke og det begynte å regne. Når du ser bildet, ser du at sjøen har roet seg, men jeg er fortsatt under de mørke skyene på veg mot lyset.

På dager med større melankoli, filosoftrang og poesilengsel kunne jeg skrevet mye om akkurat dette bildet.

I dag nøyer jeg meg med å si at det var godt å klappe til kai i Mandal ved nittentiden etter 13 timer i sjøen.

Først ble det aftentur med matrosen. Jeg synes han fortjener en skikkelig luftetur etter at han lojalt har ligget stille i så mange timer. Når vi går i sjøen har han sine faste plasser, enten inne eller ute. Og der ligger han og sover. Først når jeg slår ned turtallet på motoren og begynner å ordne med tau og fendere, våkner han til liv.

Deretter ble den en bedre middag på Kasteller restaurant, bare tre minutter unna skuta.

Mennesker i stedet for sight seeing

Søndag ble viet mennesker, ikke sightseeing. Jeg har beskrevet de to møtene, med Wenche Eriksen og Marianne Tilden, utførlig på Facebook. I dag vil jeg bare minne om bloggen til Wenche som du finner på wenchelarsen.blogg.no. Hun var mobbeoffer og har slitt mye med angst. Men hun gjør store fremskritt for å finne fotfeste i eget liv.

Derfor har jeg ikke så mye å fortelle om selve Mandal. Hvite hus, som vanlig her sør. Noen smale koselige gater, men på langt nær så nusselige og romantiske som i Sogndalstrand. Og en lang, veldig trivelig og ikke minst lang kaikant/gangveg bygget i tre langs med elven.

Solfaktor

Jeg lærer hele tiden å bli bevisst på nye ting. Jeg har f.eks aldri vært flink til å bruke solkrem. Men etter timer på bakdekket med strålende sol og vind på veg fra Mandal til Kristiansand, er det klart at jeg må kjøpe solkrem! Med høy faktor. Dette er to dager siden, og jeg kjenner fortsatt varmen i ansiktet. Så slik sett har det vært greit med gråvær og regn.

På trynet ut av senga

I går morges kunne jeg ha skadet meg mer alvorlig. Det hender en sjelden gang at matrosen kaster opp om morgenen. Det kan gå en måned mellom hver gang, og det skjer som regel dagen etter at han har spist gress eller jord. Så jeg tar det ikke så veldig alvorlig fra et helsesynspunkt.

Men jeg vil jo gjerne at det skjer på dekk og ikke inne. Derfor blir det ofte et lite kappløp med tiden når jeg hører han begynner å harke.

Et annet problem er at for å få dobbelseng på lugaren min, måtte vi stenge mellomrommet mellom to enkle senger. Og dermed må jeg gå inn og ut av sengen fra hodeenden. Jeg kan ikke svinge meg til siden, slik vi vanligvis gjør.

Og i går tråkket jeg feil. Når hundre kilo treffer gulvet i fritt og ukontrollert fall, trenger det ikke være så mange høydemeter før skadene inntreffer. Jeg var svinheldig, kun en forstuet albue. Ingen brudd, så langt jeg kan kjenne og hodet unngikk radiatoren.

Ikke hadde jeg drukket rødvin kvelden i forvegen heller...

Skade på mitt smykke

Mange av dere så den nydelig trappa jeg fikk tak i og som ble pusset opp. Her er det to elegante utsving som holder trappa ut fra skutesiden. Den fikk seg en smell i bryggekanten da det kom noen store bølger, slik at det ene utsvinget ble knekt. Surt. Trappa fungerer fortsatt, men jeg håper å få tak i et snekkerverksted som kan fikse det for meg.

Action den siste morgenen i Kristiansand

Både matrosen og jeg våknet i femtiden av at det gynget noe så kraftig i skuta. Jeg gikk ut og kikket. Det viste seg at vinden hadde snudd rett i sør og det blåste 10 meter/sekund. Akkurat i denne gjestehavna førte det til en del bølger/dønninger som kom farende mot oss. Presset mellom skuta og flytebrygga ble stort når de gynget i utakt.

Jeg la ut alt jeg hadde av fendere. Siden jeg liker å sove naken, var nok det et syn for guder, en naken skipper som sprang rundt på dekk og la ut flere fendere og sjekket fortøyninger.

Av anstendighetshensyn finnes det ingen bilder av seansen! Og jeg var den første av alle båtene som kom ut for å sjekke. Så jeg regner med, eller i det minste håper, at ingen andre har bilder av det heller!

Men jeg fant ut at dette ikke var noe blivende sted. Så jeg gjorde skuta seilingsklar og kastet loss. For å berolige dere alle: Klargjøringen skjedde etter at jeg hadde fått klærne på!

Jeg gikk bare over fjorden til Randesund. Her fant jeg meg en solid kai som ligger svært godt i le. Det er ei privat brygge, for det var ingen marina rundt her. Jeg gikk opp i huset og spurte, og jeg fikk "ja". Så jeg kan ikke ha det stort bedre.

Skudeviken kalte de stedet (eller det nye boligkomplekset). Du kommer ikke dypere inn i sørlandsromantikken enn når navnet er Skudeviken.

Det var en kort tur, så det blir en lang og deilig dag til kai. Det er surt som rakkeren ute. Men jeg har fyrt i ovnen og koser meg storlig.

Jeg tror matrosen har det bra også. Han ligger ved beina mine og sover...