Det har vært noen idylliske dager. Faktisk så idylliske at jeg satt og lurte på hva jeg skulle skrive i bloggen min. Hadde jeg noe å skrive om, annet enn hvite sørlandshus og sol over holmene i havgapet?

Vakkert, så det holder. Men det er jo en grense for hvor lenge folk synes det er interessant.

Slik tenkte jeg. Og tok så grundig feil som jeg noen ganger gjør.

I går var planen å seile fra Horten til Vollen i Asker for så å gå til Oslo i dag. De ble mer dramatisk enn jeg hadde tenkt og idyllen fikk seg en knekk - igjen.

Men la oss begynne med begynnelsen siden forrige blogg.

Grimstad - Risør

Grimstad er en koselig by. Hvite hus og smale "gader". Jeg kan nok vise dere bilder fra en annen by og bare lokalkjente vil avdekke at det er fra feil by. Det er mye lik romantikk her sør.

Men en ting la jeg merke til. Byen har tre store navn i historien: Ibsen var apotekerlærling i byen da han skrev sitt første skuespill, Catilina. Hamsun bodde jo i mange år på eiendommen Nørholm rett utenfor byen. Og så har vi Terje Vigen. Han som rodde til Danmark for å hente mel da krigen blokkerte handelen.

Jeg fant mange spor av Ibsen, statuer, plaketter og en kafe som bar hans navn. Midt i havna står skulpturen til Terje Vigens minne.

Men Hamsun var fraværende. Jeg spurte noen lokale jeg traff, om de visste om en Hamsunstatue? Men alle ble svar skyldige. Ingen kjente til noe slikt.

Så er det kanskje slik det kommer til uttrykk, vår litt uavklarte forhold til Knut Hamsun. Forfatter av verdensformat og Hitlervenn. Vi klarer liksom aldri å glede oss helt over hans forfatterskap, virker det som.

Turen fra Grimstad til Risør ble en opplevelse, delvis innaskjærs. Strålende sol og flatt hav. Veldig lite vind. Jeg fikk bare seilt en times tid nord for Tromøya.

Jeg er imponert over innseilingen til Arendal. Flotte hus, virkelig idyll.

Matrosen lot seg mest imponere over noen som sto på vannski. Da sto jhan lenge rolig ved rekka og fulgte med.

Risør - Horten

Dette ble den neste lengste etappen hittil. Jeg hadde tenkt å gå til Stavern. Det er en flott by. Jeg har vært der mange ganger, men det er alltid så trivelig.

Men da jeg sto opp og så regnet og gråværet, tenkte jeg at dette blir en transportetappe. Og det ble det. 13 timer i sjøen.

Jeg satte foreløpig rekord på etappen. Da jeg kom ut av skjærgården satte jeg et waypoint rett syd for Færder (øya, ikke fyret), slik at jeg kunne svinge og gå nordover på vestsiden av øye når jeg kom så langt.

Det ble 7,5 timer på en kurs, første del i dårlig sikt. Men det var så godt som vindstille, så sjøen lå flat.

Jeg satt og tenkte:

- Jeg har i grunnen forståelse for at  noen vil hevde at dette må da være drittkjedelig.

Båten går på autopilot. Grått hav, time etter time i ensformighet. Kikke litt inn på Bamblefjorden, Nevlunghavn, Stavern og Larvik, innseilingen til Sandenfjord, noen fyrlykter - og ellers intet.

Men sannheten er at jeg storkoser meg. Minutt for minutt. Tankene går på frigear. Jeg leker litt med matrosen. Følelser får lov å romstere fritt. Natur. Stillhet.

For meg er det stort, nesten magisk.

Men at det er to måter å se dette på, det har jeg forståelse for.

Dramaet fra Horten til Vollen i Asker

Så kom mandag morgen, gårsdagen. Morgenrutinene er stort sett de samme: Morgenstell for både matros og skipper, kaffe, spasertur, så matrosen får kjenne fast grunn under føttene - og så var vi klar for avgang.

Alt så greit ut, helt til jeg kom 10 minutter ut av havna i Horten. Når jeg står ute og styrer, går jeg alltid inn etter noen minutter for å sjekke temperatur og oljetrykk i maskinen.

Plutselig fikk jeg "sjøvannsalarm". Piping og rødt lys. Og temperaturen steg faretruende.

Jeg snudde og satte kursen inn igjen mot gjestehavna i indre havn. Men før jeg kom så langt, steg temperaturen i motoren så kraftig at jeg ikke turde å kjøre den lenger.

Jeg var rett ut for dypbannskaien og det var pålandsvind. Så da jeg stoppet motoren, drev skuta sidelengs inn mot kaien. Heldigvis var det to unge menn som jobbet for havnevesenet på kaien og de hjalp meg med å legge til.

Men vi var enige om at dette ikke var et blivende sted. Vi visste at vinden skulle øke og skuta lå allerede og "skubbet" seg mot traktordekkene som var hengt opp for å gjøre kaien myk.

 Jeg henter Havnevesenets båt og drar deg inn i havna, sa han ene. Ok og takk, svarte jeg.

Det ble noen heftige meter. Det var begynt å blåse opp og han hadde tydeligvis liten erfaring med å dra ei tung skute. Jeg hadde forsøkt å si at skuta hadde et tungt seg, slik at han måtte roe farten i god tid før brygga.

 For å si det pent. Sjelden har jeg vært mer glad for baugpropell enn da skuta kom med baugen rett mot kai i en fart som ville endt dårlig. Min hjelpesmann oppdaget i siste liten hva som var i ferd med å skje og han satte full gass 90 grader ut fra kai.

Kunsten å manøvrere ei slik skute inn og ut av havner, handler om å ta det ro, være forutseende og sørge for at alt seg er ute av skroget. Da går det fint, selv om jeg maøvrerer alene.

Men full gass inne i ei trang havn er sjelden innertier. Heller ikke denne gang.

Jeg fikk svingt unna. Og vi prøvde på nytt. Da hadde flere fra havnevesenet kommet til på brygga. Ved neste passering fikk jeg kastet tau som de gjorde fast. Båten stoppet med et rykk, men det gikk bra. Jeg tror faktisk det var verre for flytebrygga enn for Vaare.

Men det var noen nervepirrende minutter.

Så sto jeg der, da. Båten var fast i brygge og en av arbeiderne hadde gitt meg mobilnummer til en båtreparatør.

Så slo Facebook til igjen! En av mine ivrigste følgere er Sigfrid Nordfjellmark. Hun er fra Lobygda i Valdres, men bor nå i Horten sammen med sin pensjonerte sjømann, Kalle.

Kalle er som "mr fix'it".

Så ble det telefon til mekanikervenn Gerhard som bisto med råd om hvor vi skulle søke.

Først sjøvannsfilter. Så det var så fullt av dritt at det neppe var en dråpe vann som kom igjennom. Mye sjøgress. Det hadde nok kommet  da jeg kjørte maskinen på tomgang dagen før. Når jeg ikke har landstrøm, kjører jeg motor en time morgen og kveld for å lade batterier.

Vi rengjorde og skrudde på plass, startet motor og håpet at problemet var løst. Det tok fem minutter før alarmen lyste og begynte å hyle igjen.

Gerhard mente at det nok var impelleren som var ødelagt fordi maskinen hadde gått tom for vann.

Så var det til å skru igjen. Kalle lå bokstavelig talt på alle fire for å komme til. Du ser av bildet at impelleren hadde fått seg en trøkk, ja. Du ser hvordan den så ut da kalle fikk dratt den ut. Bildet er litt mørkt, men jeg tror du ser forskjell

Du verden så glad jeg var for at de kom. Sigfrid kjørte bil da vi dro for å for å kjøpe ny. Og kalle dro hjem for å hente knebeskyttere.

Etter noen timers arbeid, inkludert å skru av slanger fordi en bit fra dem gamle impelleren selvsagt falt nedi!

Underveis viste Sigfrid seg som "ei skikkelig Valdreskjerring". Hun hadde kjørt hjem og kom tilbake med et smørbrødfat med bl. a. varme karbonader. Og med myndig stemme tok hun kommandoen: Nå kommer dere og spiser!

Vi startet motoren, alt så rett ut. Kjølevann ble pumpet ut gjennom eksos og temperaturen viste "normalt". Båten gikk en halv time før jeg la fra kai igjen.

Men hvor lenge var Adam i paradis? For meg var svaret i går: Ca en halv time.

Det hadde blåst opp da jeg gikk fra Horten. Forholdsvis store bølger rullet inn fra styrbord. Jeg måtte en tur på fordekket for å ta inn fendere, men jeg slet med å holde meg oppreist i bølgedansen.

Da jeg lå omtrent midt i det store bassenget mellom Horten, Jeløy og Hurum begynte temperaturen å stige igjen. Jeg ruste maskinen, for å se om det var en termostat som ikke hadde åpnet seg, jeg åpnet varmeveksleren for å se at det ikke hadde fordampet for mye der mens jeg varmkjørte på morgenkvisten. Det er som å åpne en radiator, varmt vann fosser ut. Men det gikk bra. Men da jeg hadde på nytt vann, viste det seg at det bare gikk på tre liter, omtrent det som hadde fosset ut, så dette kunne ikke være problemet.

Uansett, jeg måtte stenge ned motoren før den smeltet.

Dermed bar det ut på dekk i regnværet. Jeg fikk ut rullefokken, slik at jeg fikk styring på skuta og vi satte kurs mot Drøbaksundet. Det gikk som det suste i bølgene. På det meste var jeg oppe i 6,8 knop og da føler jeg at min tunge skute danser lett.

Da vi komm inn i Drøbaksundet roet bølgene seg. Regnet fortsatte. Og jeg ble var på at jeg jo egentlig bare hadde gått ut i t-skjorte og olabukse. Jeg sjekket at det ikke var båter å se på lang avstand, koblet inn autopiloten (noen jeg gjør bare unntaksvis når jeg seiler) og gikk inn for å skifte til førre klær og regntett kjeledress.

Så sto jeg til rors innover Drøbaksundet og videre nordover forbi Slemmestad. Regnet silte ned. Og jeg funderte på om motoren ville bli så kald at jeg kunne starte den igjen for å gå til kai.

Og så spiste jeg den siste skiva som Sigfrid hadde lagt igjen ombord. Ost og paprika, småvått i regnet. Du verden så takknemlig jeg var for å ha påsmurt mat i kjøleskapet!

Og så sto jeg og tenkte:

Vær ærlig med deg selv nå, er dette drømmen? Alternativt kunne jeg ha sittet trygt i Valdres, fast grunn under føttene, tuslet litt rundt og sett på vinkjelleren og eksperimentert med pølsestapperen.

Tro meg eller ei: Svaret inni meg var et rungende "JA"! Jeg stortrives. Små og store utfordringer. Idyll og adrenalin i skjønn forening. Dette er drømmen, virkelig!

Innseilingen gikk helt fint. Jeg startet motoren og lot den gå et lite minutt en halv time før jeg nådde havn. Det så greit ut. Så vendte jeg rullefokka til motsatt side og satte kursen rakt mot land. Etter hvert som vi nærmet oss, dro jeg rullefokka inn, litt etter litt. Skuta gikk saktere og saktere, inntil jeg kom på høyde med kaien. Så dro jeg inn rullefokka og startet motoren. Det gikk fint de fem minuttene jeg trengte for manøvrere inne i selv båthavnen, bakke opp og gjøre fast fortøyning.

Så sto jeg der i regnet. Sliten, fornøyd - og en smule stolt!

Akkurat nå er det tirsdag morgen. Jeg sitter og venter på en mekaniker som forhåpentligvis kan finne ut av problemene. Så håper jeg at det ikke er noe mer omfattende som er galt med maskinen....... Det blir noen spennende timer.

Det ser ikke ut til at jeg er helt ferdig med problemene ennå.