Sanden paa havet - en livsnyters betroelser



 

 

 

 

Dette er en betalt annonse.Jeg annonser bare for firmaer jeg selv har brukt - og er fornøyd med.
     
Jeg er stolt over å ha grunnlagt Kampenes Blomster på Fagernes. Fra første dag viste kundene at de satte pris på det nye tilbudet. Gjennom årene har butikken befestet sin posisjon og er kjent for å levere kvalitet, både blomsterkvalitet og håndarbeidet til de trivelige jentene som jobber der.  
Har dui lyst å gi tilbakemelding?
Bruk Gjesteboken til bloggen eller skriv på Facebooksiden min, Øivind Sanden.
Arkiv   Norge, tirsdag 12. juli 2016

 

Tre eller fem år?

Jeg har i lang tid svart "tre år" når folk har spurt hvor lenge jeg ser for meg å være undervegs.

Tallet er tatt fra en kalkyle jeg gjorde på kartet for et par-tre år siden. Jeg tegnet inn mulige dagsetapper på mellom 8 og 12 timer og så sa jeg til meg selv at jeg skal seile ca. hver tredje dag i gjennomsnitt.

Med et slikt regnestykke ville jeg bruke ca tre år til Istanbul og tilbake.

Nå svarer jeg mer og mer "fem år" når jeg blir spurt. Det blir jo en del samtaler på kaiene rundt omkring. Spesielt når folk oppdager at det står Valdres bak på skuta.

Hvorfor har jeg endret perspektiv?

For det første så trives jeg så usigelig godt ombord. Det er mulig dette vil endre seg underveis, men akkurat nå håper jeg denne måten å leve på, aldri vil ta slutt.

For det andre, så merker jeg at jeg trenger noe mer hvile enn beregnet. Når jeg har stått til rors i 10-15 timer så er jeg skikkelig sliten. En ting er det fysiske. Det er ikke all verden. Men det psykiske, fokuset og konsentrasjon, det er en annen historie. Jeg seiler jo i ukjent farvann over alt hvor jeg kommer.

Når du er til sjøs, skal det ikke så store feilvurderingen til før det går ille. Feilvurderinger kommer raskere når en er sliten.

For ti år siden kunne jeg jobbe til jeg stupte i seng. Bare jeg fikk åtte timer søvn, så var jeg klar som en tyveåring. Det går ikke lenger. Etter en lang dag til rors, trenger jeg dagen derpå til å "tutle". Gjøre litt forefallende arbeid, sitte rett opp og ned og bare være til, rusle tur med matrosen, osv. Matrosen trenger slike dager også!

For det tredje, så ønsker jeg ikke å være en turist som flyr forbi og som får med seg høydepunktene i forbifarten. Jeg ønsker å roe ned, kjenne på stemningen, ta pulsen på stedene hvor jeg kommer. Før brukte vi å ironisere over amerikanske turister som skulle oppleve 21 europeiske hovedsteder på 7 dager.

Jeg har hele tiden sagt at Istanbul bare er snuplassen, ikke målet. Målet er å være til stede der jeg er når jeg er der. Sitte på en fortauskafe, går tur i skogen utenfor landsbyen eller langs stranden, oppleve en konsert, prate med lokalbefolkningen, lære litt om matkulturen på stedet. Det er så mange muligheter. Og de blir skuslet bort om jeg bare haster forbi.

Men det spiller egentlig liten rolle om det blir tre eller fem år. Det kan like gjerne bli to, fire eller seks. Det som betyr noe er at jeg opplever og utforsker så lenge jeg er motivert for det. Når motivasjonen synker, snur jeg og seiler hjem.

Det går fint an å leve godt i Valdres også. Et herlig område med andre kvaliteter enn de jeg nyter nå. Og jeg gleder meg til i fremtiden å utforske disse enda mer enn jeg har gjort de årene jeg har bodd i det vakre dalføret.

Jeg er så priviligert. Valgmulighetene er så mange.

Godt liv.

 

  Hjem   Gjestebok