I de fleste år jeg har ledet Kampenes Begravelsesbyå, har Valdres Teledata vært min dataleverandør, både på jobben og hjemme. De har alltid kommet raskt når noe skjedde og de har løst problemene. Da jeg var misfornøyd med nettleverandøren hjemme i fjor, kontaktet jeg dem og fikk ordnet "Net2You". Det er bare et ord å si: Kjempefornøyd! Med både datasupport og nettleveranse

Den siste dagen jeg gikk tur på Tunø, dukket det plutselig opp i tanken. Et konkret savn hjemmefra. Og det overrasket meg, for om jeg skulle ha gjettet på forhånd, hadde jeg aldri svart akkurat dette.

Men først har jeg lyst til å fortelle litt om Tunø, denne vesle holmen mellom Århus og Samsø. Jeg fikk spørsmål fra en Facebookvenn om jeg var i Paradis. Jeg tror ikke jeg var langt unna. Det er jo lenge siden jeg har vært i urbane strøk med stress og kav, men intet sted har jeg funnet roen som her. Det var en helt spesiell atmosfære. Godt tilrettelagte turstier, både langs kysten (totalt 9 km) og på kryss og tvers av øya.

Tunø er bilfri. Vedtaket var tydeligvis blitt fornyet av beboerforeningen ganske nylig. Av motoriserte kjøretøyer møtte jeg et par traktorer, tre mopeder og en firhjuling. De eneste som har lov til å kjøre bil, er håndverkere (når de kommer fra fastlandet). Dessuten tillates flyttebiler og ambulanser.

En morsomhet, synes jeg, er at det var anlagt gangveg ved siden av den asfalterte hovedveien fra havna opp til Tunø by. Egen gangvei i et bilfritt samfunn!!!

Det bor litt over hundre mennesker på øya. De har egen butikk og egen skole. Hun som satt i kassa på butikken, fortalte meg at det var 6 barn i skolen.

Juelsminde ligger inne på Jylland. Her er det biler, men likevel foregår alt i rolig tempo. Og så er det plass, til og med ledige parkeringsplasser over alt!

Danskene har tydeligvis tiltro til folk. Både på Tunø og i Juelsminde har jeg sett selvbetjente salgsboder. På Tunø gjaldt det grønnsaker og antikviteter, i Juelsminde fant jeg et bord med kranser og en lapp som fortalte at man kunne legge penger i postkassen.

Så til det første savnet mitt. Jeg ser bort fra familie. Å få tilsendt bilder av barnebarna gjør både godt og vondt. Mest godt, selvsagt, men dog...

Bevisstheten om hva jeg savnet dukket plutselig opp da jeg gikk tur på Tunø. Det var den tredje øya i Danmark, etter Læsø og Anholt. Etter dager med sand og sandjord, kjente jeg savn etter svart, fuktig, livgivende og næringsrik norsk mold, jord.

Den hadde jeg ikke sett komme.

Ikke slik at jeg gråter meg i søvn fordi jeg savner jordsmonnet hjemme, men likevel, det sto plutselig for meg som en lynende klar tanke.

Pussig. Overrraskende. Og litt deilig.

Her er noen bilder fra Tunø:

	I følge Wikipedia har kirken på Tunø 3 ulike funksjoner: Tårnet er også et fyrtårn, hovedetasjen er et gudshus og kjelleren er et vertshus. De to første tror jeg på, vertshuset fant jeg ikke. Det er mulig det begynte i kjelleren på kirken, men nå var vertshuset i bygget ved siden av kirken.
	Tunø har sin egen "Grenen" (odden helt nord på Jylland). I miniatyr, riktignok. En sandmorene som strekker seg utover på østsiden. Den fortsetter under havoerverflaten, slik at en må seile langt østenfor når en kommer nordfra og skal inn i havna. Det er tydelig at strømmer møtes på odden, for det er badeforbud. Det var også badeforbud på vestsiden, selv om det der ikke var noen "Grenen" ut i havet. På grunn av at jeg ikke kommer opp i høyden, er det vanskelige å få til noe godt bilde, men dere skjønner sikkert....
	Ikke ufarlig å gå ytterst på klippekanten. Det sto skilt over alt om å holde to meters avstand. Havet graver stadig ut sanden nede og deler kan falle ut uten varsel. Med min høydeskrekk er det ikke nødvendig med slike advarsler, men sikkert nyttig for mange.
	Flere steder på øya var det satt opp selbetjente grønnsakboder. Enten la man penger i en liten kasse, eller så kunne man betale med "mobilepay"