Noen dager er bare magiske.

I forrige brev fortalte jeg om en magisk kveld på svai. I dag kommer inntrykkene fra en magisk dag i sjøen.

Seilasen gikk fra Assens til Sønderborg. Sola skinner fra den berømte skyfrie himmelen. Vinden drar seg opp  opp mot 8-9 sekundmeter og Vaare skyter fart. Bølgene er ikke høye, men likevel nok til at Vaare tar på danseskoene og svinger seg elegant i bølgene. Skuta krenger behagelig og vi kjenner kreftene mellom vind og skute som i en brytekamp. Det er slikt som gir energi til å drive skuta fremover.

Fem og en halv time i åpent hav. Kjenne på lykkefølelsen, tilfredsheten, en passe dose adrenalin og konkludere med at akkurat nå har jeg total velvære og harmoni.

Så nærmer vi oss Als sund, sundet mellom øya Als og Jylland. Tre timer å gå i sundet, første halvdel vidt, siste halvdel trangt. Uansett, når skuta seiler syndover sundet får vi vinden rett i mot.

Jeg kan seile i motvind helt frem til vinden står 30 grader inn fra baugen. I de 60 gradene mellom 30 grader styrbord og 30 grader babord, har skuta "blindsone".

Da må jeg krysse. Og Vaare er ikke skuta å krysse med, spesielt ikke i trange farvann. Det blir mye pes med rullefokka. Det står noen stag fremover fra hovedmasta som gjør at jeg må ta rullefokka helt inn for å skifte side.. Dermed blir det mye arbeid og lite fremdrift når jeg må skifte side på rullefokka hvert kvarter.

Så det ble maskin de siste tre timene. Jeg ville ikke ødelegge go'følelsen fra seilasen ved å stresse med kryssing. Autopiloten ble koblet inn, ruta var planlagt med waypoints i kartplotteren på forhånd. Da går skuta av seg selv. Jeg må bare bekrefte om jeg vil endre kursen til neste waypoint når jeg når frem til det punktet skuta styrer etter.

Dermed blir det mer tid til å se meg rundt. Nyte det flate, men likevel frodige landskapet på begge sider. Noen flotte herregårder, både Danmark og Sverige har jo en annen tradisjon enn oss når det gjelder adel. Gressletter som bølger innover mot skogen.

Og de av dere som forsøkte dere på min lille Facebook-konkurranse i går, har rett: At Als var det første øynavnet jeg lærte, handlet selvsagt om kryssord. Jeg har aldri vært noen kløpper, men min kjære tante og pleiemor opplevde sine lykkestunder hver uke når Norsk Ukeblad kom med sitt billedkryssord. Vesle Øivind likte å følge imponert med, men det ble aldri min hobby.

Så nærmer vi oss Sønderborg. Først under ei bru som har 50 meters klaring. Så under den gamle bybrua som fortsatt åpnes til faste tider. Vi fikk bare et kvarter å vente, så det gikk fint. Det er rart, i byens stress oppleves det å vente 15 minutter som lenge. Etter timer til sjøs er 15 minutter å regne som et øyeblikk.

Jeg tar også med noen bilder fra Assens, siden jeg ikke har skrevet derfra. Som mange av dere har lest på Facebook møtte vi familien Bente Bjerkmo og Frode Lauvhaug med barna Sigrid og Brage ombord i seilbåten "Rusken". De var på hjemveg, og deres opplevelser kan dere lese om i neste reisebrev til Valdresen (og en senere blogg).

Her er dagens billedkavalkade, først fra Assens:

	En hver havneby med respekt for seg selv har egen tollbod. I gamle dager var det imponerende saker, gjerne med egne, store hus. Det ser ikke så stort ut i dag, men husk at i gamle dager bygget danskene sjelden mer enn en etasje. Det handlet om vind, vind, vind og atter vind.
	Over til venstre: Valdresfolk treffer en over alt Familien Bjermo/Lauvhaug fra Fagernes Brage var ikke helt motivert for å bli fotografert. Over: En hver restaurant/kafe med respekt for seg selv, har "Stjerneskudd" på menyen. Pannestekt flyndre, reker, rogn og remulade og brød er "must". Vanligvis en lunchrett, men er fin middag også. Denne hadde røkelaks og kokt flyndre i tillegg. Til venstre: Restaurantbesøk i motlys. Men jeg fikk ikke Vår Herre til å slå av utelyset.
	Til venstre: Danske kirker er ofte mer "massive" enn de norske. Spesielt gjelder det kirketårn. Under: Kunst i kirkeparken. Her er rust en del av installasjonen, ikke noe som skal bekjempes.
Assens ga inntrykk av å være en by hvor "slow living" står i høysetet. Lite biler, lang gågate, ingen som løper. Innbydende.
	Matrosen trener på "slow life". Han klarer det i korte perioder. Alle som har besøkt oss om bord, vet jo at gutten er en villstyring som er full av engeri og som viser sin begeistring uten filter når han vil ha kontakt med mennesker. Men jeg elsker min rakkerunge.
Så sa vi "på gjensyn" til våre nye venner, kastet loss og fortsatte sydover mot Sønderborg.
	Det er magisk når vinden fyller seilene, skuta krenger og skyter fart fremover Fem og en halv time i denne lykkerusen. Sol og varme - og passe vind for en amatørseiler. Det er på dager som dette alle klisjene blir sanne.
Vi nærmer oss Als (over) og går inn i Als sund (under)
	Als sund ble mer og mer svingete desto lengre syd vi kom. Og plutselig skjønte vi at vi nærmet oss urbane strøk da vi rundet et nes.
	Det er mange år siden jeg var i København, og jeg blir sikkert arrestert av de av mine venner som kjenner byen bedre enn meg. Men jeg kan ikke dy meg for å tenke at kaifasaden i Sønderborg er litt som Nyhavn (minus alle restaurantene) Nydelig er det uansett. Jeg gleder meg til å utforske byen denne helgen.