Dagens blogg er reisebrevet mitt som sto i avisa Valdres sist lørdag, den 17. september. Du finner teksten under faksimilen av oppslaget i avisa.

Det er få ting som kan måle seg med å ligge på svai.

Du hekter trossa i en bøye et godt stykke fra land, eller du slipper anker. Så justerer båten seg i den retning vinden og strøm­men bestemmer. Du kjenner skuta duve forsiktig, det er ingen som går forbi på kaien og kikker. Alt du hører er litt bølgeskvulp og litt vind. Kanskje en fugl. Ellers intet. Stillhet.

Finner man ikke roen da, er det neppe noe som kan gi sjelefred.

Vi lå på svai rett nord for den danske øya Bågø, mellom Fyn og Jylland. Da ringte telefonen:

– Hei, det er Frode. Vi er i Assens.

Jeg har aldri møtt Frode Lauvhaug (43), men vi har snak­ket sammen på telefonen noen ganger. Han og samboer Bente Bjerkmo (44) hadde en plan som var ganske lik min. De drømte om å seile til Middelhavet og Kanari­øyene.

Fagernesfamilien består også av barna Sigrid (5 år) og Brage (3 år). Sigrid skal begynne på skolen neste år. Derfor hadde de bestemt at turen skulle vare et år.

Assens var bare noen få nautiske mil unna vår posisjon, så vi ble enige om å møtes dagen etter.

Det ble et møte av det trivelige slaget. Vi var sammen på restaurant ene dagen, og de var om bord i «Vaare» på kaffebesøk den neste. Jeg plukket opp nyttige tips til seiling i Kielerkanalen og videre sørover. Men jeg fikk også høre om hvorfor de snudde da de var kommet til Nederland.

«Rusken» heter seilbåten deres. 40 fot lang. De begynte på sin seilas i juli, en måned etter meg. Men det tok ikke så lang tid før problemene møtte dem.

På Anholt, denne vesle flekken av ei øy i Kattegat, oppdaget Frode at det var stigende vannstand i kjølsvinet. Slikt gir alltid utrygghet. Er det lekkasje? Er det noe som vil øke på og gjøre det farlig når vi er ute på åpent hav.

Familiefaren valgte å seile tilbake til verftet på Orust, øya på den svenske vestkysten. Her kjenner han folk og han vet han kan stole på det som blir gjort.

Det viste seg å være en liten de­talj. Det tok tre dager å finne den, men når den først var funnet, var den ordnet på et øyeblikk.

Med nytt mot satte de enda en gang kursen mot syd.

Bare et døgn senere oppdaget de lekkasje i dieseltanken. Sukk. Enda en nedtur. Enda en repara­sjon før de kunne fortsette.

Noe av det som har overrasket både dem og meg, er hvor grunt havet er i Danmark. Over store strekninger er det bare fra tre til tyve meter dypt midt ute i havet. Noen steder bare to.

Da blir det lite vann under kjølen for «Rusken», som stikker 2,25 meter under vannflaten.

Syd for København kom de ut for sterk kuling. Både de om bord i «Rusken» og vi om bord i «Vaa­re» kan bevitne at bølgene er helt annerledes på grunt vann. Det blir fort utrivelig.

I fire timer måtte de seile i far­vann hvor de egentlig ikke skulle ha vært på grunn av manglende dybde, for å komme til trygg havn. Det er i slike øyeblikk du sitter med hjertet i halsen og håper det ikke har bygget seg opp en sand­banke som setter fast båten din.

Det er dramatikken, usikkerheten, utfordringene og gleden over å ha mestret, som skaper minner du tar med deg inn i alderdom­men.

Dagen etter opplevde de både vind og hav fra den gode siden. Så de fortsatte mot syd, fremdeles drevet av drømmen og eventyr­lysten.

Da Bente og Frode kom til Cuxhaven og fortalte andre om sine strabaser underveis, ble de spurt om de hadde døpt skuta si.

– Nei, de hadde ikke det.

– Det er derfor dere har alle problemene, kunne seilerne fortelle dem. Udøpt skute betyr uhell.

Dermed ble det dåp. Champag­nen rislet over skuta og fylte glas­sene. Med dåp hører fest.

Endelig hadde de funnet «løsningen». Nå var det å tro at pro­blemene var tilbakelagt.

Så feil de skulle ta.

Fra Cuxhaven seilte de syd­vestover på utsiden av de frisiske øyer. Målet var den vesle byen den Helder i Nederland. I to døgn skulle de seile. Også om natta. De hadde god vind og strømmen fløt i gunstig retning.

Endelig skulle de gjøre unna en lang distanse.

Grytidlig dag to, løyet vinden og seilene hang slappe i masta. Det var ikke annet å gjøre enn å starte motoren.

Så erfarte de at skipsdåpen på ingen måte hadde ønsket effekt. De kjørte inn i en jutesekk. Og sekken snurret seg inn i propellen så grundig at motoren stoppet.

Slik lå de og drev i tre og en halv time. Ingen motor og ingen vind som kunne fylle seilene. På ba­bord side var det vindmøller, på styrbord side var leden hvor de store tankbåtene fosset frem med sjøvann langt oppover baugen. Det er ingen trivelig situasjon å være i for en familie med små barn.

Frode har tidligere dykket i flere år, så han forsøkte å gå gå ned for å skjære løs. Men uten oksygentilførsel og kun med datter Sigrids rosa svømmebriller, var det ikke lenge han klarte å holde seg under vann.

Og sekken satt så fast at den var umulig å skjære løs på den korte tiden han hadde til rådighet hver gang han dykket.

Etter to og halv time fikk de kontakt med en annen norsk båt. Til alt hell hadde denne dykker­utstyr om bord – og den var bare en time unna! Slikt kalles hell i uhell.

Da den andre båten nådde frem til «Rusken», fikk Frode låne både skikkelig våtdrakt og oksygen­kompressor med lang nok slange til at han kunne arbeide uforstyr­ret under vann.

Det var en stolt og tilfreds fami­liefar som kom til overflaten igjen og kunne fortelle at propellen var fri.

Så var de undervegs igjen. Og de nådde den Helder i Nederland.

Her ble begge de to voksne syke. Frode fikk seg to turer på legevakt med ørebeinbetennelse, Bente en med bihulebetennelse og influensa. Dagene gikk. De lå utslått og måtte mobilisere for å hente ut krefter til å holde barna aktivisert.

Biskaya. Navnet lyser mot en hver langturseiler med skrekkblandet fryd. Og skal du krysse den bør det skje før høst- og vin­terstormene preger værmeldin­gene. Bente og Frode begynte å skjønne at alle tilbakeslagene hadde gjort at de neppe ville rek­ke Biskaya tidsnok til å seile trygt over. En ting er å krysse Biskaya med voksen besetning, tankene og ansvaret kjennes annerledes når en har med to barn som ennå ikke har begynt på skolen.

En annen ting som bidro til forsinkelsene var vind og uvær. Mange dager med landligge un­derveis, drar ikke akkurat opp snitthastigheten.  tillegg fikk de melding om at to erfarne seilere som hadde lovet å være mannskap under overfarten, trakk seg. De hadde funnet ut at det var meldt full storm midt i mot på planlagt tidspunkt for krysning. Det var da Bente og Frode konkluderte med at noen ganger er det riktig å si at nok er nok.

 Beslutningen var ikke enkel. Og den rørte ved dype følelser i forhold til drøm og mål.

Men de valgte å snu, å seile hjem igjen.

Og det er mens de er på hjem­veg jeg møter dem i Assens på Fyn i Danmark.

Om det er en utslått, desillusjo­nert og deprimert familie jeg møter? På ingen måte. Nå er også de uten tidsfrist, slik jeg er, og roen har senket seg over dem.

-Dette er jo likevel et eventyr, sier Bente smilende. Vi koser oss hver dag. Vi er fortsatt som mål å ha fri et helt år. Nå tar vi den tid vi trenger nordover. Etter Assens seiler vi til Kolding slik at vi kan besøke Legoland.

Jeg sitter og oppsummerer litt med Bente. Det går mot kveld. Frode har tatt ungene med seg i den lille gummijolla som henger etter seilbåten. En liten kveldstur over til lekeplassen i marinaen.

Vesle Brage tar sikkert grep om rorpinnen på påhengsmotoren og styrer. Gutten smiler lykkelig. Søster Sigrid fryder seg når gum­mibåten skyter fart. Og pappa Frode koser seg ved å se lykke i små barneøyne.

Nei, gjentar Bente bestemt, dette er ikke et nederlag. Dette er virkelig et eventyr.

Selv om det ikke blir seiling he­le friåret, er vi innstilt på å finne gode alternativer som gjør friåret meningsfylt.

Men eventyret blir annerledes enn vi hadde tenkt oss. Men ak­kurat det er jo spennende i seg selv, avslutter Bente Bjerkmo før hun går over i Rusken og tar i mot Frode og barna som kommer fossende med gummibåten. Det går mot natt. Septembermørket senker seg og gir kos på en annen måte enn dagens solskinn.

	Fint besøk: Bente Bjerkmo og Frode Lauvhaug med barna Sigrid og Brage lever utfordrende og ubeskrivelige dager om bord i den den 40 fots lange seilbåten «Rusken». Vi møttes i Assen.
	Møte: Det skjer ikke ofte at to «Valdresskuter» ligger ved siden av hverandre på Assens havn på Fyn i Danmark.
	«Rusken»: Seilbåten er 40 fot lang og inneholder det familien trenger av komfort. Den er stødig når sjøen blir grov og smidig når vinden fyller  seilene.
	Lek er viktig: Det er alltid viktig å sette av tid for lek. Her er Sigrid og Brage i full konsentrasjon.
	Solnedgang: Å kjenne båten duppe forsiktig når den ligger på svai langt fra kai, er en magisk opplevelse. Når jeg får en solnedgang, som denne nord for Baagø i Danmark, kan det ikke bli bedre.