Jeg står på kaien og ser bort på slusene inn til Kielerkanalen. "Vaare" er fortøyd, men jeg synes å merke på henne at hun rykker litt i fortøyningene. Det er ingen vind, så det må være spenning og forventning foran morgendagen.

Dette er et spesielt øyeblikk Jeg trenger litt tid til å fordøye.

På denne kaien sto jeg og drømte for litt over et år siden. Innseiling til slusene til høyre på bildet til venstre. Nå er jeg her...

Verkstedoppholdet hos "Rathje Yacht- und Bootswerft" ble kortvarig. Litt sandblåsing og "ordning", så tikker generatoren lykkelig videre. Jeg har 220-strøm, også når jeg ikke har kabel i land. Dermed kan jeg nyte min morgenkaffe når jeg ligger på svai!

Jeg ble spart for en større reparasjon denne gangen også.

I dag har jeg seilt rundt et nes. Det tok ikke mer enn en snau halv time. Jeg kunne godt ha rukket å begynne på Kielerkanalen i dag. Men jeg vil ikke. Jeg vil bruke dagen til refleksjon og ettertanke.

Akkurat dette stedet griper dypt inn i drømmen min. På to måter.

Jeg sto her for vel et år siden, i mai 2016. Vi hadde vært i Berlin og skulle ta Color Line tilbake til Oslo. Siden det var tid, kjørte vi ut hit. Jeg ville se slusene. Gjøre drømmen min konkret.

Den gang sto jeg her og drømte, nå står jeg her og lever i oppfyllelsen.

Jeg  tenker enda en gang på hvor priviligert jeg er.

Synes du jeg sier det for ofte?

Det er bevisst, for jeg ønsker ikke å miste det fokuset og det perspektivet.

Mange sier til meg at dette har jeg fortjent fordi jeg har jobbet så hardt og gitt så mye til så mange gjennom så mange år. Det er hyggelig sagt og alltid varmende å lese.

Men jeg kjenner mange mennesker som har slitt og jobbet i et helt liv, og som også har gitt av seg selv til andre, uten at de får oppleve drømmen sin bli virkelighet.

Den andre måten dette stedet griper inn i drømmen min på, er hvordan Kielerkanalen ble et symbol som sprengte grensene i min første drøm. Den handlet om å overvintre et år i det sydlige Danmark.

Så en dag koblet jeg Kielerkanalen på drømmen min og plutselig åpnet det seg uante muligheter. Jeg har beskrevet dette i mitt første reisebrev til avisa Valdres, allerede i februar i år.

Så står jeg på bryggekanten og siterer for meg selv fra det som i mange år har vært et av mine favorittdikt:

Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at berget skal opna seg,
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

Diktet er skrevet av Olav H. Hauge og heter "Det er den draumen"

Jeg leste i en avis forrige dagen at det var kåret til Norges beste dikt gjennom tidene (eller noe slikt, jeg har ikke så stor sans for slike kåringer). At mange liker diktet, gjør det ikke mindre verdt for meg.

Jeg har opplevd så mye godt gjennom livet. Hjerter har åpnet seg for meg, dører har åpnet seg for meg, berget har mange ganger åpnet seg slik at jeg har fått drikke av uante kilder til inspirasjon og kraft.

Nå føler jeg at jeg beveger meg inn i siste verselinje: "på ein våg me ikkje har visst um".

Hadde noen fortalt meg for ti år siden at jeg skulle stå her i dag som skipper på egen skute, klar til å krysse en grense som er magisk for meg, hadde jeg ristet på hodet i vantro.

Jeg tror det ofte handler om å gripe anledningene som byr seg og se hvor de fører hen.

Det har jeg alltid forsøkt å gjøre.

Det er det motsatte av den innestengtheten Tarjei Vesås skriver om i romanen "Det store spelet". Her finnes det en nøkkelsetning, der far sier til sin sønn: "Per, du skal vera på Bufast all din dag".

Når jeg tenker tilbake til gymnastiden, hva jeg drømte om og hva jeg tenkte om fremtiden, så har livet ført meg langt, langt unna det jeg den gang så for meg.

Det har blitt så mye mer spennende og så mye mer rikt enn jeg kunne ane.

I morgen tidlig åpnes slusene til Kielerkanalen for "Vaare", for meg og for matrosen. Det blir virkelig...

...at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

PS! Om du vil lese reisebrevet om hvordan Kielerkanalen sprengte min første drøm, finner du det her.