Det er tirsdag morgen. Enda en dag med gnistrende sol. Det begynner å bli kjølig på nettene, men om dagen er det t-skjorte og shorts som gjelder.

I slutten av september!

Jeg våknet i Brunsbüttel, helt sør i Kielerkanalen. Havna ligger rett ved slusene som i morgen skal ta meg ned til Elben, elven hvor man kan seile inn til Hamburg og videre innover i Tyskland.

Meg skal den ta ut mot havet, ut til Nordsjøen.

I går, mandag, seilte jeg del to av Kielerkanalen. Hele kanalen har vært en fantastisk opplevelse. Som å kjøre båt i åkeren. Men samtidig ser jeg at dette kunne blitt kjedelig om jeg skulle ha seilt i mange dager. Ingen landsbyer å stoppe ved. Liten variasjon i landskapet, stort sett rekker med trær på begge sider. Alt er lagt til rette for en ting: Å komme seg igjennom så fort som mulig.

Jeg lengter til havet. Det er der jeg kjenner meg hjemme.

Om jeg vil tenke anderledes etter å ha levd på kanalene gjennom Nederland noen uker, gjenstår å se.

Søndag var matrosen og jeg på opplevelsestur i Rendsburg. Dette er byen som hundretusener av nordmenn har kjørt forbi på motorveibroen noen steinkast utenfor bykjernen. Men jeg gjetter på at svært få har stoppet i sin iver etter å komme lengst mulig nedover på kontinentet eller i stresset med å nå fergen i Fredrikshavn eller Hirtshals.

Og hvorfor skulle de stoppe? I Rendsburg, mener jeg. Byen er ikke spesielt interessant hvis du måler den mot de tyske storbyene eller noen av de romantiske perlene.

Men når jeg først var der, ville jeg jo gjerne se den.

Så tuslet vi rundt i finværet. Jeg gjorde meg noen tanker om evnen til å se det spektakulære i det ordinære. Da begynte byen å leve for meg. Jeg fant noen perler, både av hus og kunstverk.

Jeg tror på den evnen.

Det er fint å reise til spektakulære steder. Det må være stas å stå på den kinesiske mur, klatre til toppen av Kilimanjaro eller henge i kabelvogn over Niagara Falls.

Mange av oss har gleden av å gjøe noen "store" reiser i livet.

Men vi går glipp av mye verdifullt om det bare er slikt vi søker. Jeg tror evnen til å se det spektakulære i det ordinære er en god evne, en evne som gir livskvalitet i hverdagen.

Her er noen inntrykk fra rundturen vår i Rendsburg.

	Rendsburg ligger innerst i en arm av Kielerkanalen. Vi nådde frem på sen ettermiddag.
	Marinaen lå en kilometer og to ut fra sentrum, på andre siden av en liten bukt. Jeg synes det ble et artig bilde da jeg satt på dekket om kvelden og så inn mot sentrum.
For å komme til sentrum, måtte jeg gå gjennom en forstad som het Büdelsdorf. Her var det plassert ut en del moderne kunst. Stilig, spør du meg.
	Jeg har tidligere fortalt om mitt første møte med nonfigurativ kunst, skulpturen B-moment som fortsatt står foran biblioteket i min bardoms Haugesund. Du finner link til den bloggen nederst i dagens blogg.
Mer tradisjonelle skulpturer hører gjerne sammen med fontener av ulike slag når vi er i byen Jeg fasineres stadig over hvilken tiltrekning vann har på mennesker. Ikke bare som drikke, men også som et element som drar sjelen mot seg, et element som skaper drømmer.. Det kan være havet, elven, en fontene - eller et fjellvann
	Stein fanger min oppmerksomhet mer og mer. Kan hende det har å gjøre med at jeg har hjulpet en del mennesker med gravsteiner. Det er utrolig å se hvordan en stein forandrer karakter ut fra hvilken overflattebehandling den får. Denne fant jeg i en park. I den ene delen, er den råhugget, ser grå og "trist" ut. Den andre delen har man polert, og den skinner slik at du ser speilbildet mitt når jeg tar bildet. Den var også slipt i spennende former.

Hvis du har lyst til å lese bloggen om min "kunstneriske oppvåkning", så finner du den her.