 |
Jeg våknet til tett
morgentåke. Dermed tok jeg det litt med ro. Lang og god frokost
- og en rusletur på land med matrosen.
Da jeg la fra kai ved halv ti-tiden, var den begynt å lette. Jeg
håpet den ville bli helt borte etter hvert, noe den gjorde. |
 |
Det er to slusekamre i Delfzijl. Jeg
hadde fått vite at det til styrbord var for fritidsbåter.
Da sluseporten åpnet seg, tenkte jeg at her var det jomen ikke
større bredde enn det må være.
Hvis du ser litt nøye etter, vil du se at jeg har et grønt lys
på hver side. Da er jeg klarert for å gå inn i slusen.
I det jeg nærmet meg, åpnet den andre slusen seg for å slippe ut
en av de store kanalbåtene. |
 |
Det ble litt action på veg inn. Den store
kanalbåten på veg ut av den andre slusen, lagde litt strøm som
gjorde at jeg drev bekymringsfullt inn mot veggen på min
styrbord (høyre) side.
Da er det bare en ting å gjøre: Gi "full" gass, legge hardt
babord og i det skuta skyter fart, legge styrbord og så
midtskips.
Når du ikke har så mange cm å bevege deg sidelengs på, krever
det at man tør. Jeg var stolt da jeg kom inn i slusen uten at
jeg hadde vært borti noen av sidene. |
 |
Jeg er utrolig imponert over
effektiviteten deres. Jeg hadde så vidt rukket å få to tamper i
land for å holde skuta på plass, før sluseporten bak meg var
lukket.
Akkurat som i Kielerkanalen hadde jeg ikke følelsen av å bli
løftet eller senket særlig mye.
Jeg vet ærlig talt ikke om jeg ble hevet opp eller senket ned,
så umerkelig var det. |
 |
Det tok bare et par minutter, så var
sluseporten foran meg åpen. Ser du nøye etter, oppdager du også
to grønne lys, et på hver side.
Da er det bare å kople inn propellen og starte på
eventyretappen, Staande Mastroute. |
 |
Jeg visste at første etappe var
"motorvegdelen" av Staande Mastroute her i nord.
Kanalen er bred og den har god dybde. Jeg fikk ingen målinger
på dybdemåleren som viste mindre enn 4 meter. Dette handler om
at inn til Groningen er det mye komersiell trafikk, med de store
kanalbåtene.
Men det var liten trafikk, slik at navigasjonsutfordringen var
lett. Det var en fin begynnelse, og det ga god anledning til å
studere landskapet rundt. |
 |
Disse to bildene tok jeg
"samtidig". Først snudde jeg kamera til babord bredd, så til
styrbord.
Rolig natur og industribygg i "skjønn" forening.
Jeg er jo ikke i tvil om hvilket vi synes er finest, men det er
nå en gang slik at mennesker kan ikke leve av å se på trær som
gror. |
 |
 |
Det går kanaler på kryss og tvers i det
meste av Nederland. Store og små. Nesten som blodårer i kroppen.
Alt er godt merket. Og kan man skiltene langs vegen, kommer man
langt på kanalene også.
De fleste vil lese dette som at det snart kommer en kanal inn
fra styrbord (høyre) og at jeg har forkjørsrett fordi jeg er på
den bredeste hvite stripen.
Og det er helt riktig.
|
 |
Jeg ble sittende å tenke på Jørgen Fylken
i går, bonden i Hippesbygden i Ulnes, som døde for en del år
siden.
Da jeg først kom til Valdres, leide jeg hus av svigersønnen
hans, Magne, på garden Stavenjord.
En gang Jørgen og jeg drakk kaffe sammen i en bisettelse, fortalte han meg
med glød i øynene om at han nettopp hadde vært på Jarlsberg
travbane ved Tønsberg.
-Du skulle sett de jordene, Øivind. Store og flate som
pannekaker. Tenk om jeg hadde kunnet rulle dem sammen, ta dem
med til Valdres og rulle dem ut igjen her. Det hadde vært noe å
drive jordbruk på!
|
 |
Se på disse husene - og se på
vannstanden. Kanalen ligger høyere enn landskapet rundt omkring.
Ikke bare her, men så godt som hele strekket.
I motsetning til i Kielerkanalen har jeg her veldig gode
muligheter til å studere landskapet rundt. Bondegårder,
landsbyer og noen farbrikker.
Snakk om orkesterplass! |
 |
Jeg begynner å bli en kløpper på
VHF-radioen!
Hver gang jeg nærmer meg en bro, må jeg kalle opp
"kanalkontrollen" og be om at de åpner.
Fungerer "to perfection" |
 |
Når jeg nærmer meg, tennes de grønne
lysene sammen med de røde. (Gjør deg klar!) Litt etter går
bommene ned, trafikken stanser og broen heves.
De har stålkontroll. Jeg trenger ikke å slakke på farten. I det
jeg har hundre meter igjen til broen, slukkes de røde lysene, og
jeg er klarert for å seile gjennom på grønt.
Enda en gang, imponert. |
 |
Føler meg litt "important" når de stopper
trafikken for at jeg skal få komme frem.
Det er aldri snakk om å vente. Aldri snakk om å sakke på farten.
Selv når jeg ser store kanalbåter lenger fremme i motgående
retning, åpner de for meg, lukker og slipper trafikken over, før
de åpner på nytt for kanalbåten.
Jeg tror hjemme hadde jeg fått beskjed om å vente 10 - 15
minutter, slik at de kunne slippe oss begge igjennom på samme
broåpning. |
 |
Trafikken var ikke stor. Jeg møtte 4 - 5
av disse kanalbåtene.
Utrolig lange.
Denne hadde skilt med dataene sine på siden. Jeg synes jeg leste
at den var 100 meter lang. |
 |
Morosomt å se at de tar bilene sine med
seg på akterdekket.
Så slipper de å bekymre seg for parkeringsbøter... |
 |
Dette er et motiv dere har sett før. Det
er fordi det er favorittplassen til matrosen når vi er i
nærheten av land.
Slik sett, tror jeg han koser seg vel så mye på kanalene som ute
på det åpne havet.
Her er det så mye mer han kan følge med på.
Tro meg, guttungen kan stå leeeeenge og bare observere. |
 |
Spesielt ivrig blir han når han ser andre
hunder på luftetur på land. |
 |
Etter hvert har han oppdaget at han når
opp til styrehustaket og får samme utsikt som skipperen når han
står på bakbeina. |
 |
Det gir alltid en indre glede å få målet
i sikte.
Groningen skyline.
Siste broåpning før havn. |
 |
Jeg avslutter dagens blogg med
kanalsefien jeg la ut på Facebook i går.
Takk for usedvanlig mange "likes" og trivelige tilbakemeldinger.
Og for å være helt ærlig: Jeg har det akkurat så fint som dette
bildet gir inntrykk av.
Lykke. Sanden paa havet er et godt liv |
Jeg
kjente det sitret litt ekstra i kroppen i går tidlig. 