For en dag jeg hadde i går. Den begynte med magi og endte i fortvilelse
og frustrasjon.
Morgenen gjennom Groningen og ut på bondelandet var magisk. Det ble
akkurat så fantastisk som jeg hadde drømt om.
Jeg får ofte høre at jeg er flink med ord, men akkurat det jeg opplevde
i går morges, sliter jeg med å beskrive på en fulldekkende måte.
Spenningen ved å navigere i så trange omgivelser, broene som åpnes og
lukkes, gamlebyen og åpne landskaper. Det var fenomenalt, rett og slett.
Så oppsto problemene og gjorde siste del til et kappløp med tiden. Ville
jeg nå havn før motorproblemene ble så store at jeg måtte stanse den?
Dagens blogg har derfor to helt adskilte deler, "magi" og "frustrasjon"
Magi i Groningen
 |
Det begynte pent og pyntelig i den
moderne delen av byen.
Til å begynne med var vi to båter. "Vaare" først og en engelsk
seilbåt etter oss. |
 |
 |
 |
Men ganske snart kom vi inn i smalere
kanaler.
Kjempestilig.
Her gjaldt det virkelig å ha tungen i rett munn.
Under ser dere en bropassering.
Rød og grøn lys samtidig: Gjør dere klar, kom til broen.
Grønt lys: Klarert for bropassering |
 |
 |
 |
 |
 |
Noen ord om de serivceinnstilte
brovaktene.
Ute på landet var broåpningene fjernstyrt. Inne i Groningen gikk
vi i en halvsirkel rundt gamlebyen. Her måtte brovaktene nå frem
til hver enkelt bro - og det var mange av dem.
Etter hvert skjønte jeg at det var to brovakter på sykkel.
En syklet til bro nr 1, en annen til bro nr 2. Når vi hadde
passert bro nr 1, kastet brovakten seg på sykkelen og tråkket
seg frem til nr. 3. Etter at vi hadde passert nr. 2, kastet han
seg på sykkelen og hastet til nr. 4.
Osv, osv, osv. Facinerende, rett og slett |
 |
 |
| Måtte jo hilse opp
til brovaktene og takke. |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
Noen steder var det ganske så trangt å
navigere, ja |
 |
Etter hvert ble det mer og mer landlig |
 |
Vi fikk også to nyttefartøyer foran oss,
så dermed ble vi nr. 3 i konvoien.
Det var egentlig litt behagelig når vi kom ut på landet, for da
så jeg veldig tydelig hvor i kanalen de la seg. |
 |
 |
 |
Det var ikke alle steder det var like
dypt, nei |
 |
Snakk om å kjøre skute i åkeren!
Hvis du ser nøye etter, ser du toppen av styrehuset på den
første båten i konvoien stikke opp over gresset.
På en strekning buktet kanalen seg som en slange. Derfor ser det
ut som den andre båten kjører en helt annen veg enn oss. Men vi
var der han er fem minutter senere. |
 |
 |
 |
Siste broåpning før vi nådde Zoutkamp.
Jeg kom ut av tellingen, rett og slett. Men det fungerte utrolig
fint. Båter har tydeligvis prioriet. Det er ikke alltid man
trenger å sakke av når man nærmer seg engang.
Et sted måtte vi vente 20 minutter. Brovaktene har lunch fra
12.00 til 13.00. Da åpnes ingen broer.
Det er dem vel unt. |
Frustasjon over motorproblemer
 |
Problemene kom etter en times gange ut av
Groningen.
Jeg var inne i styrhuset en tur og oppdaget plutselig rødt lys
på begge laderne (både til 12V og 24V).
Det er slikt man absolutt ikke vil ha! Spesielt ikke på 24V. Her
er alle vitale styresystemene koblet og viftereima som driver
24V dynamoen, driver samtidig pumpen som gir kjølevann til
motoren. |
 |
Jeg synes det var litt rart, for det
siste jeg ba mekanikeren som monterte nytt dieselfilter på
Helgoland, om, var å gå over viftereimene og dynamoene. Og det
betyret han at han hadde gjort.
Jeg gikk ned i maskinrommet, åpnet luken inn til motoren der
viftereimene og dynamoene sitter - og fikk hakaslepp.
Bolten som holder 12V dynamoen hadde løsnet og var i ferd med å
skru seg løs.
Amatørmekanikeren var ikke så kjapp i hodet at han forsto at det
måtte være mer, for dette var jo bare 12V. Jeg hadde alarm på
24V også.
Viftereimen til 12V lå på gulvet og den til 24V var veeeldig
slakk, men den hang på og kjølepumpen gikk rundt.
Jeg vurderte det også slik at bolten ville ikke komme seg helt
ut, fordi den møtte veggen (bokstavelig talt) i isolasjonsluken
rundt motoren.
Så nå handlet det om å sjekke temperaturmåleren ofte. Så lenge
motoren holdt seg under 80 grader, var det ingen fare. Da hadde
den kjøling.
Etter telefonråd fra min allestedsnærværende Gerhard i Sagvåg,
startet jeg generatoren og lot den gå helt til jeg var i havn.
Den lader også batteriene.
Dermed var jeg trygg for at ingen batterier ville tømmes før vi
fikk orden på dette.
Jeg tenkte at dette er ikke verre enn at jeg må få tak i en
mutter og en låsemutter til bolten, så skrur jeg det skikkelig
fast - og alt er på stell.
Det er ikke første gang jeg har tatt grundig feil. Sikkert ikke
siste heller.
|
 |
I forrige blogg skrev jeg at
jeg hadde tenkt å gå fra Groningen til Lauwersmeer. Men etter
råd fra havnemesteren i Groningen, endret jeg planen til
Zoutkamp, noen km før Lauwersmeer.
- Der er det både restaurant og supermarked, sa hun. I
Lauwersmeer er alt stengt på denne årstiden.
Jeg innrømmer at jeg kjente glede da jeg så husene i Zoutkamp
dukke opp bak åkrene.
Var vi i fare? Egentlig ikke.
Når noe inntreffer, gjør jeg alltid en "katastrofevurdering":
Hva er det verste som kan skje?
Det verste som kunne skje, var at 24V viftereima falt av også,
slik at motoren ikke lenger fikk kjøling og måtte stoppes.
Da hadde jeg drevet inn til kanalsidene og gått på grunn. Her er
det søylebunn. Det var altså ingen fare hverken for skip eller
mannskap.
Og jeg følte meg trygg på at kanalmyndighetene helt sikkert har
beredskapsplaner for båter som får motorstopp og må slepes til
kai.
Jeg ville neppe ha vært den første.
Vel i havn, kom en kar ut til skuta for å hilse på. Jeg spurte
om han var havnemester og det bekreftet han.
Jeg fortalte om problemene og at jeg trengte en mutter og en
stoppemutter.
- Jeg er havnemester og brannmann, smilte han, men å være
mekaniker er min store lidenskap (!). Hvis du har dimmensjonen
på mutrene du trenger, har jeg sikkert det du trenger i
verkstedet mitt.
- WOW, tenkte jeg, snakk om å ha flaks. I denne lille landsbyen
langt ute på bygda, er den første jeg treffer en lidenskapelig
mekaniker!
Jeg gikk ned for å dra ut bolten, men så at den ene mutteren jeg
trengte, lå på dørken rett under. Jeg tok med den opp, han så på
den og sa at han var tilbake om noen minutter.
Et kvarter senere parkerte han utenfor Vaare og ga meg de
mutterene jeg trengre. Da jeg spurte hvor mye jeg skyldte han,
bare viftet han det vekk og sa at han var glad for å kunne
hjelpe til.
|
 |
 |
Det var en lykkelig amatør
som takket for vennligheten, sa farvel og gikk ned i
maskinrommet med godfølelsen. Å skru fast en mutter og en
stoppemutter, ligger innenfor det jeg klarer!
Men jeg hadde et annet problem som jeg ikke hadde tatt på alvor.
Da jeg var inne i maskinrommet tidligere på dagen, oppdaget jeg
en bolt som lå på gulvet.
-Jeg får se på den når jeg ordner det andre, tenkte jeg.
En telefon til min gode Gerhard lærte at dette måtte være bolten
som holdt gjengestanga for å teite og slakke viftereimen.
Men se nærmere etter. Den har bare en gjenge nederst. Med en
uggen følelse fant jeg hullet den skulle inn i og jeg fikk
bekreftet min bange anelse: Gjengedelen satt igjen inne i
motorblokken!
Det går bra, sa Gerhard, i en ny telefon. Få tak i noen på et
mekanisk verksted, så borrer de den ut for deg!
Jeg fikk tak i Jasper, havnesjef/brannmann/mekaniker, en gang
til. Han ble med med for å se.
Det er ikke noe problem sa han. Jeg har borr og jeg har et
verktøy jeg kan sette inn i hullet jeg borrer og så skrur jeg
bare ut den delen som sitter inne i hullet.
Det er fort gjort.
Motet mitt steg igjen. Du skal se det løser seg, tenkte jeg.
|
 |
Men så ble Jasper helt stille
og kom med meldingen som gjorde at motet nærmet seg nullpunktet
igjen.
- Dette er langt mer alvorlig, sa han etter en stund. Det er
brudd i armen som holder begge dynamoene fast til motorblokken.
Og når han så nærmere etter, så vi at 24V hadde seget ned og
fått skader. Hjulet til venstre, under bildet av motoren, skal
ha et rundt hull i midten. Det er tydelig at det har vært utsatt
for kraftig juling.
For å gjøre en lang historie kort, han skudde løs og tok med seg
alt. Armen kan han sveise, bolten skal han få ut.
Men i dag er han på brannstasjonen i Groningen på jobb. Her vil
han forsøke å reparere dynamoen (hvis de ikke får
brannutrykning).
Men i verste fall må jeg ha ny 24V dynamo. Da ryker tusenlappene
fort.
Han kommer igjen i morgen. Da får jeg dommen.
Enten har han klart det og alt er på stell i løpet av
morgendagen. Eller så må jeg vente her til vi får på plass ny
dynamo!
|
 |
 |
Jeg brukte litt ekstra tid foran speilet
i går før jeg la meg. Jeg måtte se meg selv i øynene og gjøre
opp status.
Jeg var lei meg og jeg var utladet etter spenningen og den
følelsesmessige berg- og dalbanen dagen hadde bydd på.
Jeg har lært meg å leve i nedturene i livet. Ikke slik at jeg
dyrker det depressive, men heller ikke slik at jeg panisk må
gjøre noe som får meg raskt i bedre humør. Er jeg lei meg, og
jeg hvet forfor jeg har det slik, så tillater jeg meg å være lei
meg!
En stund.
En av mine gode leveregler er at en god natts søvn, tilhører
eliteserien av "medisiner".
Så sto jeg og så meg selv i øynene og tenkte, av alle, på Donald
Trump. Mangt kan sies om den mannen og det faktum at han har
kommet så langt.
Men Donald Trump har lært meg et nytt engelsk ord: "Stamina".
Det betyr utholdenhet. Han brukte det som angrep på Hillary
Clinton etter at hun fikk et illebinnende under 9-11
markeringen.
- Hun mangler "stamina", sa The Donald.
- Vel, Øivind, sa jeg til meg selv. Du har lagt ut på en reise
som skal lære deg mye om deg selv. Nå får vi se hvor mye
"stamina" du har!
Har problemene som jevnlig dukker opp gitt meg hjemlengsel?
Svaret er et ubetinget NEI!
Jeg føler "Sanden paa havet" gir meg et forstørrelsesglass inn i
min egen sjel: Gledene blir tydeligere, frustrasjonene blir
tydeligere, nedturene blir tydeligere.
Jeg skal på ingen måte forsøke å gi inntrykk av at jeg er en
Roald Amundsen i noe isøde. Men likevel kjennes det som om mye
av mitt trygge sikkerhetsnett hjemme er fjernet.
Og jeg kjenner på at det er jo nettopp slik jeg vil ha det.
"Sanden paa havet" er et spennende liv. Det er blitt den ytre og
den indre reisen som jeg drømte om.
Så nå er det bare å gå seg en tur, utforske landsbyen og se hva
morgendagen bringer med seg! |
|
