Jeg er blitt glad i regionene Friesland og Groningen, helt nord i Nederland.

Magiske kanaler, koselige byer med flott arkitektur og gode skiller mellom "harde" og "myke" traffikanter, trivelige folk som alltid er vennlige og hjelpsomme. Jeg har flere ganger tenkt at dette er et distrikt jeg godt kunne ha bodd i - om jeg hadde andre planer enn å bo i Valdres. Hvillket jeg ikke har.

Grou er en liten landsby midt i "kanalriket". Friesland har drøssevis med både kanaler og innsjøer, så det er et veldig populært vannsportområdet. Mange fine gjestehavner.

Det kan faktisk hende jeg ligger her helt til onsdag. Da blir det en hel uke i Grou.

Grunnen er både enkel og sleip:

Jeg har en etappe igjen ned til Lemmer (blå strek på kartet til venstre), byen som ligger i den vestlige enden av Staande Mastroute her i nord. Derfra bærer det ut i IJsselmeer, det store innlandshavet nord for Amsterdam. Jeg planlegger å krysse rett over til Enkhuizen (rød strek), før jeg går sydover mot Amsterdam (via Hoorn og Volendam).

Vi er i den stormfulle tiden. I dag har jeg skalket lukene. Det er meldt vind opp mot 25 m/s. Foreløpig er det ikke mer enn 12-15 m/s, men værmeldingen sier at det skal øke utover dagen, for så å stilne ved 18-20 tiden i kveld.

Når jeg ser på værprognosene, ser det ut som neste lørdag eller søndag er en fin dag å krysse IJsselmeer på. Det er ca 29 km i luftlinje fra Lemmer til Enkhuizen, altså ca 16 nautiske mil. Det betyr 3,5 til 4,5 timer over et åpent hav som er grunt. Og grunt hav betyr veldig fort urolig sjø når det blåser. IJsselmeer er ikke å spøke med i uvær, det er det mang en kaptein som har funnet ut. Jeg har allerede fått advarsler fra flere av mine omsorgsfulle, nederlandske venner her på Facebook.

Nå betyr det ikke så mye om det blåser kraftig så lenge jeg går på kanal. Så hvorfor ikke gå i morgen eller tirsdag, slik at jeg får lenger tid i Lemmer?

To grunner: Selve seilingen på kanalen influeres ikke stort av vind, og det finnes jo ikke bølger her inne. Men hvis jeg må vente på broåpninger og har sterk sidevind, så er det litt plundrete å holde skuta rett. Det blir mye bakking og så fremvoer igjen, mye svinging til styrbord og babord. Jeg er klar over at jeg kan legge til, men det er et styr når jeg er alene, så det noe jeg unngår hvis jeg ikke får alt for lang ventetid.

Onsdag er det meldt om lite vind.

Og den sleipe grunnen? Jeg fortalte tidligere at jeg måtte flytte skuta fra den første kaiplassen jeg hadde her i Grou. Rett og slett fordi jeg ikke har lang nok ledning til at jeg både fikk landstrøm og kunne ligge på en måte som gjorde at jeg fikk matrosen i land.

Strømmen er på automat. Jeg putter på 50 cent, så har jeg strøm i 1-3 timer, alt etter hvor mye jeg har "på" ombord. Så slukker lampa og jeg må ha på nye 50 cent. Jeg trenger jo strengt tatt ikke landstrøm hele tiden, jeg har god batterikapasitet, så det blir at jeg bevilger meg landstrøm 2-4 ganger i døgnet. Da får jeg god lading på batteriene og noen andre tekniske fordeler.

Da jeg kom hit jeg ligger nå, koblet jeg på strømmen og puttet på 50 cent. Da jeg skulle ha på ny mynt mot kvelden, så jeg at det lyste gult (= leverer strøm) på den nederste kontakten. Jeg puttet støpselet inn der - og har hatt gratis strøm hele døgnet siden da. I tillegg har jeg gratis havneleie.

Men det er også to andre grunner til at jeg tar det så med ro:

For det første er det blitt en del av grunntonen i prosjektet, å være ordentlig til stede der jeg er når jeg er der. Opplevelsen av i dag er blitt så mye viktigere enn å haste videre til nye opplevelser i morgen.

For det andre: Jeg har ikke lyst til å komme til de britiske øyene Jersey og Guernsey før mot slutten av februar. Når jeg forlater disse, snakker vi fort Biscaya. Og alle som kan det minste om hav og seiling, vet at å krysse Biscaya i januar og februar ikke er spesielt klokt. Nå skal jeg gå langs kysten, jeg skal blant annet til Bordeaux. Men det betyr mer grunt vann og høyere bølger når det blåser.

Her er noen bilder fra Grou, så kommer restaurantopplevelsen i går til slutt:

Restaurant Het Theehuis
	Jeg hadde fått anbefalt restaurant Het Theehuis. Det ble et trivelig bekjentskap. Intet gourmetsted, heller en brun restaurant om det finnes en slik betegnelse. God bondekost, fiffet litt opp slik at det blir restaurantmat. Den var tydelig populær. Det bruker å borge for god mat. Dessuten, i et tilstøtende rom med inngang rett ved mitt bord, var det en stor gruppe som hadde koldtbord. Etter hvert skulle det vise seg at det var et kor (på juleavslutning?). Da de hadde spist, underholdt de hverandre - og meg - med veldig fin sang. Jeg hadde kommunisert med restauranten på forhånd, så de visste at de skulle ha besøk av en norsk mann på seilbåt. Dermed var de opptatt av å vise meg nederlandske spesialiteter. Forretten ble grønn ertesuppe med biter av røkt pølse. Servitøren fortalte at den var kraftig og at den bare ble servert i den kalde årstiden. At den var kraftig hadde hun rett i. Men det var også den tykkeste suppen jeg noensinne har spist. Hadde den fått koke noen minutter til, hadde jeg kalt den ertestuing! Jeg vet ikke, men jeg har en mistanke om at den var laget på god hønsekraft. Servert med rugbrød og skinke. Kjempegodt. Hovedretten ble gjørs, en ferskvannsfisk i abborfamilien. Jeg ikke kan huske at jeg har spist gjørs tidligere. Den kan bli hele 130 cm lang. Den brukes omtrent ikke som matfisk i Norge, men det burde den! Gjørs er ingen fet fisk, men kokken var god, så jeg hadde absolutt ikke følelsen av å spise tørt fiskekjøttt. På tallerkenen var det sprøstekt bacon, kapers, et par sitronskiver og sennepssaus, i tillegg til fisken. Nydelig mat. Min frykt for at sennepssausen skulle bli for dominerende, ble gjort til skamme. Jeg tror aldri jeg har fått så mye tilbehør noen gang. Både stekte poteter og pommes frites, broccoli og kålsalat (rødkål med eddik og sukker). Det siste var også godt, men jeg spiste det som egen rett før jeg begynte på hovedretten. Smaken var så sterk at den ville ha "overdøvet" fisken. Desserten ble Tiramisu. På frisisk vis, ble jeg forklart. Forskjellen var blant annet at de brukte den nederlandske likøren beerenburger i stedet for den italienske amaretto. Desserten var god, selv om den ikke når opp til originalen fra Italia. Men det er alltid moro å prøve lokale varianter. Siden jeg aldri hadde smakt beerenburger før, måtte jeg jo bestille et lite glass som "avec". Og her ble min mistanke bestyrket: Den var laget på genever, det nederlandske brennevinet jeg ikke er spesielt begistret for. Denne jeg fikk, hadde en alkolgehalt på 30%. Genever tilsatt urter og sikkert modnet over tid. Geneversmaken kom ikke spesielt frem i desserten, men da jeg fikk beerenburgeren ren i glasset, var det ingen tvil. Hva jeg drakk til maten? En karaffel "husets sauvignon blanc". Helt ok. Og passe mengde. Et glass blir for lite, en hel flaske for mye, når jeg spiser alene. En flott kveld med koselig betjening og god mat.
	Jeg er en kjedelig mann med lav partyfaktor. Da måltidet var over etter par timer, hadde jeg intet behov for nachspiel på en eller annen pub. Det var deilig å komme hjem til Birk, få på seg koseklær og slenge beina på sofaen. Det virker som matrosen syntes det var fint å ha matfar hjemme igjen også.