- Du må holde skuta midt i kanalen. Skuta di er helt på grensen når det gjelder dybde.

Hun ser alvorlig på meg. Christa Beuker er havnesjef der jeg ligger i universitetsbyen Groningen, helt nord i Nederland. Vi sitter en ettermiddag på akterdekket og har en lang prat om det som kalles ”Staande Mastroute”, de stående masters rute. Det er den eneste muligheten jeg har til å gå inne i Nederland, fra nord til syd, med en motorseiler med 17 meter høy mast. Alernativet er å gå ute i Nordsjøen der høststormene herjer.

Kanalen har en dybde på 2,10 meter nå, ”Vaare” stikker 1,90 meter dypt. 20 cm med klaring er ikke mye. Søylebunnen ligger jo ikke stille. Propeller medfører strøm og bevegelse.

Jeg har lenge drømt om disse etappene. Å seile i åkeren, nesten bokstavelig talt.

Magisk idyll

Og opplevelsen er akkurat så magisk som jeg forventet. Gjennom store og små byer, gjennom åkerlandskap og beitemarker. Vindmøller. Broer som åpner seg når vi kommer. Selv en akvadukt (vannbro) har jeg fått oppleve å seile over. Det var spesielt å se traileren nærme seg på motorvegen, så forsvant den under skuta mi og dukket opp på andre siden noen sekunder senere. Det er i slike øyeblikk jeg klyper meg selv i armen og lurer på om dette eventyret virkelig er sant.

Idyll. Timer med stillhet. Fordi jeg er utenfor alle sesonger, finnes det nesten ikke andre båter langs ruten. Ikke hvert fall ikke på de små kanalene som ikke brukes av de store elvefrakterne.

Dramatikk

Men også øyeblikk av dramatikk.

Som da jeg sto og gledet meg over livet på veg fra den vesle innsjøen Lauwersmeer inn i en av de smalere kanalene. Leia var godt merket, det var sol og det var god varme til høst å være. Så lenge jeg seiler på kanalene, står jeg alltid ute på akterdekket og styrer derfra. Her har jeg en helt annen oversikt enn når jeg står inne i styrehuset.

Plutselig oppdaget jeg at den røde staken på babord side ”sto stille”. Den skulle jo forsvinne bakover etter hvert som skuta gled fremover. Jeg kikket på fartsmåleren og fikk hakeslepp. Hele formiddagen hadde vi seilt i 4 knop, nå var vi nede i 0,5.

Sannheten seg innover meg. Vi var i ferd med å kjøre oss fast i gjørmegrunnen! Ikke at det var farlig for skuta, men så forbasket ergerlig og sårende for stoltheten til skipperen: Å måtte tilkalle redningshjelp.

Instinktivt la jeg roret hardt babord, slik at skuta kom nærmere staken. Så ga jeg full gass – og litt til. Jeg hørte motoren ble presset mer enn sunt var. Det tok sikkert ikke så mange sekundene, men det føltes som en halv evighet. Så kjente jeg at det begynte å løsne. Fartsmåleren begynte å stige: 1 knop, 1,5 knop, 2 knop og videre opp til vel 4 knop. Da kunne jeg redusere turtallet på maskinen, tørke svetteperlene, trekke pusten dypt og la idyllen komme krypende tilbake.

Det er flere ganger jeg har følt meg mer som en bonde som pløyer åkeren enn en skipper som navigerer.

Bompenger i tresko

De fleste broene er gratis. Men tre steder har jeg måttet betale for åpning, gjerne for flere broer om gangen. Jeg digger de nederlandske bomstasjonene på kanalene. Det står stort skilt når vi nærmer oss: ”Bruggeld 5 Euros”. I det skuta siger inn i broåpningen, ser vi at brovakten henter frem en ”fiskestang”. I enden av snøret henger en tresko. Da gjelder det å fange treskoen og putte pengene oppi – samtidig som en skal holde stø kurs.

De henter aldri inn pengene på siste broåpning. Dermed har de full kontroll på alle reisende. Enten betaler du, ellers åpnes ikke neste bro. Fritt valg.

Jeg er kjempeimponert over hvor godt det fungerer med alle broåpningene, så dette er bompenger jeg betaler med stor glede.

Fordi vi er utenfor sesongen, er det samme brovakt for flere broer. Spesielt i byene, hvor broene står tettere, er det moro å se hvordan brovakten hiver seg på sykkelen når broen vi har passert er lukket og biltrafikken er i gang igjen. Så tråkker han for livet, gjerne langs kanalen, for å være klar ved neste bro når vi kommer sigende. Fascinerende.

Miljøvern

De to fylkene nord i Nederland er Frisland og Groningen. Her er flotte byer med mektig arkitektur og mange spennende, historiske bygninger.

Det som slår meg, er hvor flinke de er til å skille mellom ”myke” og ”harde” traffikanter. Selv i store byer som Groningen (187 000) og Leeuwarden (93 000), er det svært lite biltrafikk inne i sentrum. Men det er livlig handel, så butikkene får tydeligvis sine varer – og folk finner frem, selv om de må gå noen meter for å handle.

På den tyske, frisiske øya, Norderney, hadde de en løsning som gjorde at turister som kom til øya, hadde en times fri bilbruk. Da kunne alle rekke å kjøre kofferter og annet til og fra hotell og campinghytte før de måtte parkere.

Bruk av engangsposer i varehandelen, er så godt som fraværende. Du kan få kjøpt, men de koster ti kroner stykket. Så nå har gamle Sanden handleveske med seg når han går til butikken for å kjøpe mat. Akkurat som min pleiemor, da jeg var liten gutt i Haugesund. Og jeg føler meg moderne og fremtidsrettet, ikke gammeldags og bakstreversk!

Frisland

Frisland har vært en egen politisk størrelse for mange hundre år siden, og de har et eget språk som lever i dag. Spesielt ute på landet taler man like gjerne frisisk som nederlandsk.

Jeg er overrasket over hvor mye jeg forstår av det som er skrevet på skiltene.

Som en venn sa til meg litt spøkefullt: Forstår du sognemål, forstår du frisisk. Det er mye sant i det.

Frisland hadde sin storhetstid på 700-tallet, da strakk riket seg fra Brugge i Belgia og langt inn i dagens Nord-Tyskland. De hadde egen konge i Utrecht Så gikk det nedover med stadig tapte slag og oppsplitting under fremmed styre.

Det er noen paralleller til våre samer. De har et eget råd for å ivareta frisisk kultur og språk. Selv om hoveddelene er her i provinsen, strekker den frisiske innflytelsen seg i dag et godt stykke inn i Tyskland og helt opp mot den danske grensen.

Pølseboder uten pølser

Det selges mye ”street food” fra spesialvogner. Men bare unntaksvis selges det pølser og hamburgere. Det går veldig mye i fritert sjømat. Selve sjømaten er sunn, men helheten ”balanseres” nok av all frityrstekingen og remuladesauser. Men godt er det. Veldig godt.

Jeg spiser mye fisk på denne turen. Fisketorgene er mange og innbydende. Å plukke med seg ei flyndre, noen kongereker eller en lakseefilet hjem til skuta og fyre opp gasskomfyren, er ren og skjær nytelse.

Ostevognene og ostediskene er også svært innholdsrike. Men ostene vi lager hjemme er like gode. Moro at den norske blåmuggosten ”Kraftkar” vant verdensmesterskapet, så vi kan styrke anseelsen til norsk ost.

Jul i skuta

Jeg har bestemt meg for ikke å reise hjem til jul. Jeg vil oppleve jul i skuta mi dette året. Det har også vært en av mine drømmer. Jeg vil savne familien, men er ikke så opptatt av nisser og glitter. Jeg er overbevist om at dette kan bli en spesiell opplevelse. Etter avtale med redaktøren kan du lese neste reisebrev i avisa som kommer på selve julaften.

Inntil da ønsker skipperen og matrosen dere alle en fin adventstid. Uten for mye stress og kav.

	Fred: Jeg fylles med en egen ro når jeg glir sakte mellom skogholt og åkerland
	Staande Mastroute: Her er seilruta i Nederland. Så langt.
	Kanalselfie: Fornøyd skipper som endelig er i gang med "Staande Mastroute"
	Bropassering: Det er lenge siden jeg har kommet ut av tallet på hvor mange broer de har åpnet for oss. Men det er like artig hver eneste gang.
	Gatemat: Køene er lange foran sjapper som selger fritert fisk. Spesielt ved lunchtider og når arbeidsdagen er slutt.
	Smalt: - Hold deg midt i kanalen, så går det bra, sa havnesjefen til meg.