Sanden paa havet - en livsnyters betroelser
 
Dette er en betalt annonse.Jeg annonser bare for firmaer jeg selv har brukt - og er fornøyd med.
Jeg kom til Valdres sommeren 1998, altså for snart 20 år siden.

Egil Kampenes og Reidun Mikkelsgård, som drev Kampenes Begravelsesbyrå, hadde allerede et kundeforhold hos Valdresbil. Siden de snakket så varmt om sin bilforhandler, ble det naturlig for meg å gå dit også - både privat og med bilene til begravelsesbyrået.

Det har jeg aldri angret på.

Jeg har alltid fått topp service. Spesielt når det gjaldt bårebiler stilte de opp "sent og tidlig". Det har betydd mye for sikker drift.

Anbefales på det varmeste!
Har du lyst å gi tilbakemelding?
Bruk Gjesteboken til bloggen eller skriv på Facebooksiden min, Øivind Sanden.
  Arkiv Nederland, 3. desember 2016
Hoorn



Turen fra Enkhuizen til Hoorn på onsdag var av det stille slaget. Først ei sluse, så rolig sjø og sakte fart i to og en halv time.

Jeg elsker å la skute gli rolig bortover havflaten. Det gir meg en fred jeg ikke kan forklare.

Først en artighet: Sydspissen av Sør-Amerika heter Kapp Horn. Der Stillehavet møter Atlanterhavet oppstår noen av de farligste bølgene på verdenshavene.

Det var portugiseren Magellan som først rundet Sør-Amerikas sydspiss. Det vil si, han fant Magellanstredet, sundet mellom fastlandet og øyene.

Men det var nederlenderne som rundet ute i havet, faktisk nesten hundre år senere. I 1616. De oppkalte spissen som stakk ut i havet, for Kaap Hoorn etter byen Hoorn, hvor jeg nå ligger.

Jeg innrømmer at jeg får litt gåsehud. Det har lysnet av dag i Hoorn, jeg sitter i havnen og tenker at herfra dro de stolte seilskutene ut på tokt. Jeg husker jeg leste med store øyne da jeg var guttunge. Sjøens og havets helter!

Innseilingen til indre havn var trang, men det gikk fint.

Men det var viktig å holde fingrene på innsiden av skuterekka.
  Jeg fikk høre at Hoorn var enda finere enn Enkhuizen. Mulig, men jeg syntes jeg fikk flere fotomotiver i Enkhuizen.

For all del, det er en fantastisk fin by. Men den største gleden var nok å finne en park hvor hunder kunne løpe fitt.

Matrosen har vært i sitt paradis noen dager... 
   
   
   
Restaurant De Hoofdtoren
I "hundeparken" kom jeg i snakk med et hollandsk ektepar, som blant annet fortalte meg at restauranten i tårnet på bildet hadde veldig god mat.

Jeg hadde gått forbi og kikket litt tidligere, men hadde avskrevet den som "sikkert en turistfelle". Men de benektet det. Og hadde rett, skulle det vise seg.
Slik så den ut da jeg ankom på kvelden.

Tårnet ble bygget i 1522, som en del av festningsverket for byen.

Igjen ble jeg minnet om de lange linjer...
Det måtte være såpass da jeg ankom...

Jeg skulle jo feire mine første seks måneder av "Sanden paa havet".
  Trappen opp til restauranten var stemningsskapende.

Jeg tenkte et øyeblikk på at her skulle jeg ned igjen etter full vinpakke... 
  Restauranten var koselig. Det oste historie fra veggene.

Men det var intet snobbested. Folk var hverdagslig kledd.

Jeg hadde nå funnet frem dressbuksen, men kunne ha spart meg det. De fleste menn gikk i dongeribukser. 
 
  Skipperen er klar for jubileumsmiddag!

Jeg gikk og snakket med dem litt tidligere på dagen. Vi ble enige om at de skulle forberede en seksretters overraskelsesmeny.

Jeg fikk ikke vite hva jeg skulle spise før tallerkenen sto foran meg. 

Med full vinpakke.

Slikt kan bli det helt store - og det motsatte. Alt avhenger av kokken.

Men uansett er det moro.
  Før første forrett fikk jeg en ekstrahilsen fra kokken. Det er slikt man gjerne får når man spiser en større meny. Noen ganger midt inne i måltidet også.

Det var en fritert chevre (fransk geitost) Innsiden blir myk og "fluffy", utsiden får den umiskjennlige frityrskorpen.

Lekkert og kjempegodt.
- Dette virker løfterikt, tenkte jeg. 
  Første retten var bare lekker - og god.

I midten lå det en laksetartar med pepperrotsaus. Deilig.

På kanten lå østers! Jeg presset saften fra sitronbiten og slurpet den rett fra skallet.

Deilig, enda en gang.
  Dagens høydepunkt kom tidlig i måltidet.

Jeg fikk kremet soppsuppe med trøfler. Og den var aldeles himmelsk.

En liten artighet: Tidligere på kvelden hadde jeg tekstet litt med en god venn og vi kom inn på trøflenes betydning for et måltid. Vi var skjønt enige om at det oftest var for dyrt i forhold til smaksgevinsten.

Så kom suppen som snudde opp ned på hele min opplevelse av trøfler. Jeg måtte melde henne og si at jeg måtte revurdere alt jeg hadde sagt tidligere på kvelden.

Til drikke fikk jeg sherry, godt avkjølt. En fantastisk kombinasjon. Rett og slett. Overraskende, men moro.

I det hele tatt tilhører jeg dem som synes det er fint om suppe kan få sin renessanse. Og jeg tror det er i ferd med å skje. Fra varme hverdagssupper på kalde dager til elegante festsupper som her.

Jeg tror årsaken til suppens "fall", var alle forrettene med tomatsuppe, blomkålsuppe eller aspargessuppe. Det ble så kjedelig. Og etter hvert som spisestedene måtte kutte kostnader, ble de heller ikke spesielt gode.

Nå sier jeg: Lenge leve en god suppetradsjon!
 
 
Så fikk jeg havabbor. Dette er en fisk som serveres mye i utlandet, men nesten aldri i Norge.

Kjøttet er fast og fint. Minner litt om torsk, men har et mer rødlig skjær (i hvert fall den som heter "red seabass") og ikke minst, mer distinkt smak.

Jeg liker den og her hadde kokken gjort jobben. Fiskekjøttet var saftig og smakfullt.

Så skjedde en liten morsomhet som klør min kulinariske stolthet litt ekstra. Da jeg var halvferdig, kom servitøren bort til meg og sa nesten hviskende:

- Hva synes du om retten? Kokken venter bare på å høre din dom. Jeg har fortalt han om dine kommentarer tidligere og nå er han ekstra spent på dine vurderinger.

Jeg måtte da fortelle at jeg syntes fisken var perfekt, men at risottosengen den lå på manglet karakter. Jeg vet ikke om han hadde brukt fiskekraft, men smaken "manglet" liksom.
  Kjøttretten var entrecote med potetterninger og bearnaisesaus. Kanskje ikke det mest spennende menyvalget. Men når det er sagt, skal det sies at det smakte kjempegodt.

Kjøttet var stekt perfekt og tilbehøret hadde nok syre slik at den fete bearnaisesausen ikke gjorde retten for tung.

Og så var det lekkert anrettet. 
  Menyen var klassisk oppbygd: Forrett, suppe, fisk, kjøtt, ost og dessert.

Ost i Nederland betyr ulike varianter av gulost, enkelt sagt.

Men det var bare en av ostene jeg fikk som var nederlandske, den i midten. Overraskende nok var det den mykeste.

Osten venstre var franske chevre, den til høyre var irsk, uten at jeg oppfattet så mye mer. Alle ostene var gode, men jeg måtte melde uenighet med kokken om rekkefølgen.

Jeg begynte i midten, så den irske til høyre før jeg avsluttet med den franske chevre'n han hadde lagt først.

Valnøttbrødet og frukkompotten som ledsaget var begge med på å høyne smaksopplevelsen. For ikke snakke om den seks år gamle portvinen de helte opp i glasset mitt. 
  Desserten skapte blandede reaksjoner hos meg.

Sitronsorbeten var frisk og god. God var også sjokolademoussen. Bringebærene var faste og fine og de hadde mye smak.

Men det hjelper liksom ikke når "stjerna" faller igjennom. Ostekaken manglet både friskhet og smak.

Desservinen var god. Det er en tradisjon jeg synes vi bruker alt for lite i Norge. Det finnes sååååååå mye godt.

Den jeg fikk i går var et nytt bekjentskap: Domaine de Coyeaux, fra en vingård som ligger nord for Avginon i Syd-Frankrike.

Det var en ikke alt for søt hetvin, og den fungerte perfekt.

 



 
  Det var en svært fornøyd skipper som også klarte det siste hinderet, den bratte trappen ned til gateplan.

Så var det hjem til matrosen. Gjensynsgleden var stor, hos oss begge. 
   
   



 
Vil du se deg rundt i
universet mitt, gå til
Vil du lese tidligere blogger,
gå til
Vil du skrive en hilsen, eller
lese hva andre skriver, gå til
Vil du se hvor de ulike
etappene har gått, gå til
Hjem Bloggarkiv Gjestebok Logg