| Fra
Edamer til Baby Gouda |
|
 |
Gårsdagen ble en dag for å
stokke om flere oppfatniner inne i hodet mitt. Slikt er alltid
spennende.
Nabobyen til Volendam heter Edam. Akkurat, ja. Da tenker du
sikkert det samme som meg: Edamerost.
- Supert, tenkte jeg, da kan jeg lære om Edamerost.
I min verden har Nederland vært et kjedelig osteland. Gouda og
Edamer, uten at jeg helt har visst hva som er forskjell på de
to.
Det er egentlig bare gulosten til Tine som er kjedeligere i en
osteverden som er fylt til randen av så utrolig mye godt.
Slik har jeg tenkt. Inntil i går.
Jeg hadde snakket med turistkontoret dagen før. Jeg skulle på
"osteoppdagerferd" og trodde jeg skulle finne ut om Edamerosten.
Jeg hadde lest meg til at forskjellen på Edamer og Gouda (byen
Gouda ligger syd for Amsterdam) var fettinnholdet i melken.
Gouda ble laget på helmelk. Edamer ble laget på melk med markert
mindre fettinnhold. Dessuten er Edameren litt mer syrlig og litt
saltere.
- Så fint tenkte jeg, da har jeg noe å skrive om. Gamle Sanden
kan drive forbrukeropplysning.
Jeg la trøstig i veg etter kartskissen fra turistkontoret. 4 km,
først i bygater, så på en gang- og sykkelveg langs med en kanal.
Det var yr i luften, så jeg smilte litt til meg selv der jeg
gikk og tenkte: Her er motivasjonen stor.
Så kom jeg frem til "Alida Hoeve" (Alida gård), en av gårdene i
imperiet til ostemaker Henrii Willig. Jeg snakket med flere som
anbefalte denne som den beste.
Jeg innrømmer at jeg ble litt skeptisk da jeg ankom og så at de
hadde satt ut en plastikku som reklameskilt i hagen.
- Hmmmmmm, tenkte jeg hvor seriøst er dette? Hvor genuin blir
egentlig denne opplevelsen?
At vi snakker om turistversjonen, ble enda mer klart da jeg kom
inn på gårdsplassen og så veiviseren. Her kunne jeg lese hvor
langt og i hvilken retning jeg måtte bevege meg om jeg ville til
Rio de Janeiro, New York, Praha eller Oslo. Siden de hadde Oslo
øverst, måtte jeg jo ha med et bilde. 915 km er avstanden til
Norges hovedstad.
Men det var ingen veiviser til ulike produksjonsområder, ulike
beitemarker for dyr osv, osv.
- Jaja, tenkte jeg, jeg får gå inn og se hvordan de produserer
Edamerosten sin. |
 |
 |
 |
 |
Vel inne oppdaget jeg at her
kom vi rett i "gift-shop"-en. Vi skulle altså ikke ledes gjennom
en produksjon. Vanligvis ender vi opp i gavebutikken etter at vi
har gått runden i museet eller i produksjonslokalene.
Jeg ble tatt i mot av en svært hyggelig dame, passende iført
folkedrakt.
- Hvor stor er gruppen din, spurte hun smilende?
- Det er bare meg, sa jeg, og ventet spent på reaksjonen. Noen
mister interessen for meg med en gang de hører slikt. Det er ikke så mange
"einsamflygare" som farter rundt lenger.
Men, nei damen lot seg ikke affisere. Like trivelig og like
profesjonelt viste hun meg inn i et tilleggsrom hvor de hadde
laget et lite tablå som skulle vise produksjonen.
Hun begynte å fortelle om hvordan de varmet melken og tilsatte
løype; hvordan melken skilte seg og at det bare var den faste
delen som ble brukt til ost; hvordan de hadde maskiner med
kniver som begynte å skjære i ostemassen; hvordan osten ble lagt
i former og satt i press for å få ut alt vannet.
Men hun skjønte fort at jeg kunne alt dette, så hun foretok bare
en summarisk gjennomgang før hun førte meg til smaksprøvene. |
 |
 |
Og det var da
det skjedde!
Langsomt ble jeg forvandlet fra en litt skuffet og reservet
turist til en lykkelig gourmet som gjorde store oppdagelser.
Snakk om å få snudd opp ned på tilvant tenkemåte!
Den siste osten jeg smakte ga ganen orgasmelignende tilstander!
For en dag. For en opplevelse. Det var en lykkelig Sanden som
vandret de 4 km tilbake til båten med handleposen sin. Selv
regnet hadde gitt seg!
Jeg hadde lært - og jeg hadde smakt!
|
|
|
|
 |
Jeg tror rett og slett jeg må
ta inntrykkene mine punktvis. Ellers går jeg surr i mine egne
opplevelser.
1. Jeg trodde jeg skulle lære om Edamer, men endte opp med Baby
Gouda. Iflg damen er det ingen som produserer Edamerost i
nærheten av Edam.
2. Baby Gouda må ikke forveksles med disse minigoudaene som
dukker opp i norske butikkhyller i førjulstiden. Baby Gouda er
markert mindre enn de store "hjulene", de er ofte halvkilos
oster i grenselandet mellom "kule" og "hjul", om du klarer å se
det for deg.
3. Franskmenn vokter sine varemerker med sitt eget liv, om
nødvendig. Tanken om "appelationer" står veldig sterkt både
innen for ost og vin.
Forsøk å lage en blåmuggost som ikke har modnet i fjellklippen i
Roquefort og kall den Roquefortost. Du får et kobbel av jurister
etter deg raskere enn du klarer å skrive navnet på osten din.
Det samme med f. eks. Cognac og Champagne, for å ta noen av de
mest kjente.
Nederlenderne tenker tydeligvis ikke slik. Gouda trenger ikke å
bli produsert i byen Gouda, som ligger 75 km syd for Amsterdam.
4. Den største oppdagelsen var at de lager gouda av mer enn
kumelk. Det fantes goudaoster både av sauemelk og av geitemelk.
Spesielt geitemelksgoudaen synes jeg var himmelsk.
Jeg er ikke spesielt begeistret for den norske hvite geitosten
og jeg synes mange av de franske chevre'ne blir for stramme i
smaken.
Her fant jeg en flott balanse mellom mildhet og distinkt
geitemelksmak.
At de har "tusen" smaksvarianter med krydder og urter var ikke
så overraskende. Men det var mye godt.
Det er to oster jeg angrer på at jeg ikke kjøpte: Med trøffel og
med lavendel. Jeg smakte på den med trøffel, og den var utrolig
god. Lavendelosten var blå, men de hadde ikke smaksprøver. Men
begge ostene ble litt borte for meg da jeg skulle handle.
Jeg får se i dag. Om det ikke begynner å regne, tenkte jeg at
matrosen og jeg skulle spasere de 4 kilometerene til byen Edam
og hjem igjen. Her skal det være et utsalg fra den fabrikken jeg
besøkte i går. Finner jeg disse ostene her, spørs det om ikke
jeg må komplettere.
5. Den STORE smaksopplevelsen for meg, den som ga ganen
orgasmelignende følelser, kom fra det som ved første øyekast ser
ut som ei pølse. Men det er ost. Røykt ost. Ja, akkurat: RØYKT
ost.
Spesielt den til høyre: Røykt geitost. Smaken var utrolig og
konsistensen var mer kremete enn du er vant med fra en goudaost
(uten dermed å si at den var smørbar)
Dette blir juleosten min i år. Gjett om jeg skal kose meg!
|
 |
 |
 |
På samme måte som "vår" Kraftkar nettop
ble "verdensmester", har disse også sin verdensmesterost. En
lagret geitost, som jeg også sikret med meg hjem.
Dette er Henri Willig sitt livsverk. Det er ingen produksjon som
har pågått i hundrevis av år, men siden 1974.
Henri Willig er fra trakene rundt her. Om jeg ikke misforstår,
så er han vokst opp på den gården jeg besøkte i går. |
 |
Jeg er ikke noen
shoppingtype. Jeg går inn i en butikk, plukker med meg det jeg
skal ha og går ut igjen.
Bortsett fra når jeg er slike steder som i går. Da går jeg litt
fra konseptene. Det er så godt, og det er så moro.
Osten i den "store" esken er den eneste jeg ikke har omtalt
hittil. Det er en ost laget av upasteurisert melk.
Jeg er alltid på leting etter slike. I Frankrike finner jeg
mange av dem. De har en mye mer distinkt smak enn de
pasteuriserte.
Damen forsikret meg om at ostene tålte godt 4 måneder i
romtemperatur så lenge de var uåpnet. Når de åpnes holder de
fint to måneder i kjøleskapet.
Så dette går bra, selv om matrosen spent overvåker og lurer på
hva matfar har funnet på nå. |
 |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
