Vekkerklokka ringte klokka 4:30 i dag tidlig.
Jeg bruker å beregne 2 timer til morgenstell, frokost og klargjøring av skuta til seilas. Men det går på halvannen time når jeg ikke somler.

Siden jeg var ute på middag i går kveld, tenkte jeg at den lille halvtimen ekstra, ville gjøre godt. Og det gjorde den.

Jeg hadde ikke landstrøm i Vlissingen, så jeg sto opp, startet generatoren. satte på kaffetrakteren og tente dieselbrenneren. Liker aldri å begynne ute på dekk, hvis jeg ikke er god og varm i kroppen.

Noen minutter før klokka seks, kastet jeg loss. Stummende mørke, uten det elektroniske navigasjonsutstyret hadde jeg vært sjanseløs.

Det var ikke så langt bort til slusen. Det er like spennende hver gang jeg nærmer meg de røde lysene og kaller kontrolloen opp på VHF'n. Jeg har sagt det før, og gjentar gjerne: Jeg er kjempeimponert over bro- og slusevakter i dette landet. Alltid ekspeditt, alltid hyggelige, alltid hjelpsomme.

Nå var det bare denne slusen mellom meg og havet.

Jeg kontaktet trafikkontroll Vlissingen med en gang jeg var ute av slusen. Jeg forklarte at jeg ville gå 1 nautisk mil vestover og så krysse farleden med rett sydlig kurs til den søndre elvebredden.

Ingen protester. "Understood, sir", sa stemmen i tårnet.

Jeg tok bildet da matrosen og jeg gikk tur på dikene forrrige dagen. Gammelt og nytt. Jordbruk og hav. Flytårnet til høyre fungerer akkurat som på en flyplass. Korte, tydlige meldinger. Klarsignal eller "negative".

Rett og slett moro for en voksen guttunge.

Kryssingen av farleden gikk smertefritt. Jeg hadde 7-8 båter å forholde meg til, men alle vistes både på radar og AIS, så jeg følte meg rimelig trygg.

Da jeg var kommet over på sydsiden, utenfor farleden, la jeg om til sydvestlig kurs. Tanken var å følge kysten nedover til Zeebrugge. Så lenge jeg ikke roter meg ut igjen i farleden, står jeg friere til å legge om kurs uten å rapportere til "tårnet" og jeg er garantert at de store båtene holder seg unna meg. Det er eventuelt bare en fiskebåt som kan ligge i vegen, men så ingen.

Alltid moro å registrere at seilingsplanen min fungerer slik den skal.

Da jeg var kommet over på sydsiden, bestemte jeg meg for å dra ut rullefokka.

Skuta har ikke vært under seil siden i oktoer. Det er forbudt å seile på kanalene.

Det var fortsatt mørkt, men jeg tenkte at det burde gå greit.

Bilde er av seilhalingsvinsjen på styrbord side. Tauen som kommer forfra, gjennom trinsen og opp, kommer fra rullefokka. Når jeg sveiver inn tauet, kommer fokka til den siden jeg sveiver, og den legger seg fint bakover langs skutesiden.

Tauet går et par, tre ganger rundt vinsjen, så går det inn i et spor som sørger for at det ikke sklir tilbake. Deretter faller tauet ned på dekket.

Jeg sveivde trøstig i veg, men oppdaget ikke i mørket at tauen ikke falt ned på dekket igjen, den viklet seg mer og mer rundt seilhalingsvinsjen - inntil alt sto bom fast.

Nå var gode råd dyre, tenkte jeg. Men tenkte samtidig at det kan ikke skje noe verre enn at jeg må kappe tauet og rulle fokka inn igjen. Det ville være surt, men på ingen måte farlig.

Det bør også sies at man kan ikke sveive tauet ut igjen. Sveiven går begge veier, men det handler om utvekslingen (altså hvor mye tau jeg klarer å sveive på en tørn), ikke retningen.

Det er enkelt å løsne tauet fra sporet som holder det fast, og da vil presset mot seilet fort gjøre at tauet sklir ut.

Men i dag gikk ikke det, for tauet hadde kilt seg helt fast!

Så løsninger ble som følger:

Fokka er rullet rundt et stag som står skrått fra baug til høyt oppe på stormasta. Nederst har jeg motor som roterer staget, slik at fokka rulles ut eller inn.

Jeg fikk vendt skuta opp mot vinden, slik at vinden ikke lenger presset mot fokka, så fortsatte jeg å rulle ut uten å sveive tauet mer inn på seilhalingsvinsjen. Dermed fikk jeg slark nok til at jeg klarte å "brette ut" tauet, løkke for løkke. Da jeg hadde fått det meste løs, så jeg hvor det hadde kilt seg fast. Et kraftig rykk i motsatt retning og tauet var løst.

Dermed kunne jeg heise fokka og kjenne at vinden fylte seilet med sin kraft. Sterkt.

Bildet tok jeg litt senere, da morgenen var begynt å demre.

Erfarne seilere ville sikkert løst dette på en mer elegant måte. Men jeg har aldri tatt et seilkurs, jeg forsøker bare å forstå hvordan ting henger sammen og fungerer. Og så bruker jeg mine små, grå så godt jeg kan.

Jeg visste ikke at det het seilhalingsvinsj engang. Før jeg skrev bloggen, måtte jeg sende bildet til min gode hjelper Tor Gaute Eriksen hos Chr. Baardsen i Haugesund og spørre hva det het.

Slik kan bare en lykkelig amatør gjøre.