 |
Vi er i Frankrike! I Dunkerque!
Dette er stort for meg. Siden jeg begynte å fatte interesse for
vin og gourmetmat, har Frankrike stått i et spesielt lys for
meg. I dag er jeg minst like begeistret for italienske viner,
men det er noe med den første kjærlighet. Og den er og blir
Frankrike. |
 |
Men dagen begynte ikke så oppløftende. Jeg våknet til snø i
Zeebrugge. Og ute i havet lå tåka.
Kombinert med at helsa ikke helt var tilbake etter onsdagens
runde med oppkast, feber og andre herligheter, var valget lett:
En dag på dekk i kulde og sno var det siste jeg trengte. Jeg
bestemte meg for å gå for maskin og å sitte inne i det
oppvarmede styrehuset.
Underveis skulle det vise seg at det var en riktig avgjørelse.
Det var lite vind, så jeg hadde ikke fått noe særlig fart på
skuta om jeg hadde heist seilene uansett.
Jeg tror den koselige havneverten Louis syntes det var ille at
jeg skulle seile i dette været. Han tilbød meg å ligge gratis
til søndag.
Men været voldte meg intet problem. Jeg har topp
navigasjonsutstyr og havet var rolig. Det siste skulle vise seg
å stemme bare sånn noenlunde.
Jeg hadde veldig lyst til å dra til Frankrike i går. Både fordi
jeg gledet meg til et av de store delmålene mine, å føre egen
skute til dette landet, men også for å møte igjen Helena og
Fredrik, de svenske vennene jeg fikk så godt kontakt med i
Middelburg i Nederland. Planen er at vi seiler sammen til
Boulogne-sur-Mer allerede i morgen, mandag.
|
 |
Jeg er fortsatt guttunge når jeg kaller opp havnekontrollen og
ber om tillatelse til å gå ut av havnen for så å svinge babord.
Jeg fikk klarsignal med beskjed om å holde meg helt på styrbord
side av utløpet.
Det ble en seilas med mer urolig sjø enn jeg hadde ventet.
Strømsjø. Når vind og strøm jobber mot hverandre, blir det
krappe bølger som gjør at skuta kastes litt "hit og dit".
Dessuten seilte jeg rett på innsiden av noen store sandbanker
som bare hadde dybde på et par meter. Det sier seg selv at når
vannet fra større dyp presses inn på denne "hylla", oppstår det
bølger.
Litt syd for Zeebrugge passerte jeg denne fiskebåten. Ekte fiskere
trenger ikke solskinn og flatt hav! Det lå tre båter i en
forholdsvis tett klynge, rett utenfor en sandbanke, så jeg antar
dette var en kjent fiskeplass i området.
Jeg så lite båter. Ingen fritidsbåter som meg. Men utenfor
Ostende så jeg ei redningsskøyte som cruiset frem og tilbake,
sikkert ute på øvelse og for å sjekke at alt var ok.
Den fløy avgårde i 30 knop. En gang la den kursen slik at den
krysset min ikke så langt bak meg. Plutselig kom den opp på
siden av meg, ganske så nær og slo av farten.
Jeg vet ikke om de skulle sjekke hvilken tulling som gikk langs
kysten i dette været eller om de hadde lyst til å titte nærmere
på skuta. Min forfengelighet håpet på det siste.
Uansett, jeg åpnet døren, stakk hodet ut, slik at de kunne
se meg og ga "tommel opp". De smilte og vinket tilbake, satte
fart, vrengte rundt og forsvant. |
 |
Matrosen har funnet sitt eget sted når
han synes det bølger litt mye.
Da går han ned, helt fremme i baugen og legger seg i dusjen
Han har skjønt at jo lavere han er i skuta, jo mindre kjennes
slingringen. Og så lenge vi ruller sidelengs, spiller det ingen
rolle om han er i baugen eller i akterkabinen.
Vanligvis legger han seg til å sove, men han titter alltid
molefonken opp på meg når han ser meg komme med kamera. |
 |
Slik så Ostende ut da jeg passerte rett utenfor innseilingen.
Timene før og etter Ostende var også de som ga dårligst fart på
grunn av stømmen i mot.
Turen til Dunkerque tok 9 timer. En strømsyklus er ca 6 timer,
så jeg ville ikke klare å gå medstrøms hele vegen, uansett når
jeg gikk fra havn.
På det verste var jeg nede i 2,5 knop, på det beste over 7 knop.
På samme turtall!
Jeg får noen ganger spørsmål om jeg kjeder meg når jeg går slik.
Når jeg seiler er jeg aktiv hele tiden, når jeg går for maskin
sitter jeg stort sett og overvåker. Kurs (autopilot), radar,
andre båter som synes på AIS og som har kryssende kurs, og ikke
minst: ut av vinduet.
Svaret er enkelt og greit: ALDRI. Jeg synes fortsatt det er
magisk å oppleve denne roen som finnes når vi "ruller i vei".
God tid til å tenke, god til til å kjenne etter, god til til å
føle.
|
 |
Det var aldri tett tåke, jeg så ca en
nautisk mil (1 852 meter).
Hvordan kan jeg anslå det så nøyaktig?
Ganske enkelt: På radaren har jeg avstandssirkler og jeg kan
følge med hvor langt unna jeg ser et objekt med øyet. Hvis
radaren er innstilt på 1,5 nautisk mil, ser jeg på radaren at
det kommer en båt inn i mitt aktsomhetsområde lenge før jeg ser
den med det blotte øyet.
Men dermed er jeg forberedt og følger med. Når jeg ser den med
øynene, kaster jeg et blikk på radaren og ser hvilken
avstandsring den er på.
Men selv om tåka ikke var tett, ble det aldri noen billedskjønn
dag på havet. Men her er mitt første møte med Frankrike, en
liten by helt på grensen til Belgia. Byen heter Bray-Dunes.
Jeg innrømmer at det ble et gåsehud øyeblikk da jeg kunne skimte
Frankrike. |
 |
Enda et bilde av grått hav!
Det hender jeg får komplimenter på Facebook at jeg legger ut så
mange fine bilder. Jeg er ikke like sikker på om jeg får slike
komplimenter etter denne bloggen.
Men jeg har en hensikt med bildet.
Havet ser så tilforlatelig ut. Her har jeg tatt et bilde ute til
styrbord. Området dere ser har 0,4 meters dybde ved lavvann, noe
mer da jeg passerte.
Jeg var blitt advart av flere om sandbankene nord for Dunkerque.
De som fulgte meg tett på Marine Traffic vil se at omtrent rett
over den franske grensen, svingte jeg 90 grader babord, gikk
noen minutter og svingte 90 grader styrbord igjen.
Hele gårsdagens etappe var en seilas i "renner" i sanden. Stort
sett ikke mer enn 5-7 meter dype ved lavvann. På begge sider ser
det ut som åpent hav, men sandbankene ligger rett under
vannflaten.
Manøveren beskrevet ovenfor var planlagt. Jeg måtte skifte fra
ei renne til en annen. Her hadde jeg bare 4 meters dybde. Men
det var mer enn nok til at jeg kom meg trygt over - og kunne
starte innseilingen til Dunkerque.
|
| |
|
 |
Det var mørkt da vi kom frem til
Dunkerque.
Men selve innseilingen var helt uproblematisk.
Men jeg registrerer at det ikke er lett å holde kameraet rolig
lenge nok i litt "kavete" sjø.
Men bilde ble jo litt stilig, da? |
 |
Rett før jeg ankom, oppdaget jeg dette bildet på tidslinjen min
på Facebook. Det var ledsaget av teksten:
Velkommen til Frankrike. Vi er forberedt på kaien.
Det er Helena og Fredrik, svenske venner jeg har fortalt dere om
i innledningen av dagens blogg.
Jeg tar også med en hilsen jeg fikk i PM dagen jeg var syk:
Hej igen. Vi har ordnat en bra
plats till dig i hamnen. Bakom Wilma längst ut på en
pontonbrygga (brygga E/F) så du kan ligga längs med.
Hamnkontoret är stängt från lördag och en vecka framåt, så du
får lov att ligga gratis. Vi har koder till grindarna och el
finns på kajen. Ikväll blir det en coq au vin o en flaska rött.
Måste fira att vi är i Frankrike. . Hoppas att dina planer på
att komma hit på lördag går i lås. Salut!
Gode venner er et privilegium det er vanskelig å overgå!
|
 |
De bokstavelig lyste meg inn til kaien og
de hadde funnet en perfekt plass til Vaare.
Da Vaare var fortøyd, hadde de med fransk hvitvin og tre glass,
så det ble "ankervin" på fordekket, for anledningen badet i lys
fra mastene.
Glede. Lykke.
Enda en gang trygt i havn, og hvilken velkomst! |
 |
Gårsdagens middag ble av det enkle slaget. Og den besto i alt
annet enn fransk gourmetmat.
Ferdigpizza med ekstra ost.
Jeg tar med bildet både for å vise at mitt liv ikke bare
består av fine restaurantmiddager (de er sjeldnere enn dere noen
ganger får inntrykk av), men også for å fortelle om en super
måte å få god pizza på når en ikke har stor nok stekeomn.
Jeg steker den i en stekepanne som er litt mindre enn pizzaen.
Siden den er frossen, blir den hengende og det blir en luftlomme
på et par cm mellom pizza og stekepanne. Og den blir hengende
også etter at den smelter, rett og slett fordi bunnen blir
kjempesprø.
Med lokk får jeg sprø bunn og fint smeltet fyll. |
| |
|
|
