 |
Det er flott å kunne gå ut på dekk og
trekke inn den friske morgenluften.
Men varmen lar vente på seg. Jeg skrev i Belgia at våren var
rett rundt hjørnet, men jeg registrerer nå at den ikke helt har
tittet frem. Jeg har enda ikke kunnet sitte på dekk og nyte en
god kopp kaffe og si til meg selv at "nå er det varmt" |
 |
Munker og brennevin er verdt et eget
kapittel i den kulinariske historie.
Det var en munken Dom Perignon som oppdaget at det hadde skjedd
"noe" inni noen gjenglemte hvitvinsflasker. Og vips, så hadde
verden fått champagne.
Og når man reiser i Syd-Europa finner man fort at mange klostre
har sin egen likørtradisjon. |
 |
Fecamp skryter av at
verdens eldste likør i ubrutt produksjon lages nettopp her i
byen: Benediktinerlikøren.
Forventningsfull stilte jeg til besøk. |
 |
Fabrikkbygningen ble bygget helt på
slutten av attenhundretallet og sto ferdig i år 1900.
Det er stil over slike "fabrikkbygninger" |
 |
 |
 |
Fecamp hadde lenge hatt et
benediktinerkloster. De første klosterene som ble grunnlagt i
Norge tilhørte også denne ordenen. De bygget alle på
klosterregelen til Benedikt, som levde mellom ca 480 til ca 550.
En klosterregel ga veiledning for livet i klosteret.
Likøren dateres tilbake til 1510. Men selve historien begynner
et år før, i 1509.
Da kom munken Dom Bernardo Vincelli til klosteret i Fecamp fra
Venezia. Han brakte med seg ei kiste full av spennende urter.
Benediktinerne hadde lenge vært opptatt av destillasjon slik at
de kunne lage medisiner.
Dom Bernardo Vincelli eksperimenterte seg frem til de
grunnleggende prinsippene for likøren. 27 ulike urter. |
 |
 |
Som i våre dager, handler det ikke bare
om en ide og et produkt. Man må ha markedsføring, slik at
produktet kommer ut til folk.
Alexandre Le Grand (1839-1898) var mannen som kom over
oppskriften og som gjorden den hemmelig i 1863.
Han brakte likøren til store deler av Europa og helt til Tsarens hoff i Russland . Etter hvert ble den også solgt for gode priser
i Amerika. |
 |
Her noen bilder fra selve museet.
De har også en praktfull samling av malerier fra fjorten- og
femtenhundretallet. |
 |
 |
 |
 |
 |
Det var schwung over salmebøkene i gamle
dager |
 |
Her et manuskript fra femtenhundretallet.
Kongebøkene og profetene i Det gamle Testamentet. |
 |
 |
 |
Så er vi over i den delen av museet som
viser den tekniske produksjonen.
Destillasjon bygger jo på det enkle prinsipp at alkohol fordamper
raskere enn vann. Hvis du har vin i kjelen til venstre og varmer
opp til en viss temperatrur stiger alkololen som damp opp i
røret på toppen. Vannet blir værende igjen i kolben.
På vegen gjennom røret og spiralen blir alkoholdampen kald og
den kan tappes ut som væske i kranen nederst på spiralen. |
 |
Om ikke like utsmykket som palasset, så
var det ganske så vakkert lokale i produksjonen også.
Glassmalerier i taket lar seg høre.
Denne salen ble brukt i produksjonen helt frem til
1972. Her foregikk tapping på flasker, påklistring av etiketter
og forsegling. |
 |
Her er vi inne i dagens produksjon.
Vi fikk ikke komme inn, bare se på gjennom glassdører.
|
 |
Her står kjellermestrene og diskuterer
dagens produksjon (eller verdensproblemer) |
 |
Og her har vi gått ned enda en etasje,
til salene hvor likøren lagres på eikefat.
Den lagres i ulik lengde alt etter hvilken likør man søker. Den
finnes i tre ulike vaianter. |
 |
Ved utgangen fikk vi smaksprøver. 4 (!) glass inkludert i
inngangsbilletten på12 Euros (ca 105 kroner)
To var drinker: Den enkleste varianten blandet med
grapefruktjuice (ikke godt, men det kan handle om at jeg ikke er
så glad i grapefrukt) og Schweppes (godt!)
Og så kunne vi velge to av de tre variantene, som vi fikk
"rene", som en cognac.
Likøren var rett og slett kjempegod.
Jeg ble sittende med en trivelig framilie fra Luxembourg. Kona,
Marie-Ange, hadde vært så snill og gitt meg raske resymeer av
den fransktalende guidens gjennomganger undervegs.
Maie-Ange er fransk. Mannen, William, er britisk. Og de bor i
Luxembourg pga jobb, ikke pga trivsel. Sammen med de tre
nydelige døtrene sine, besøkte de meg i skuta dagen etter.
En veldig trivelig familie. Jeg håper våre veier møtes senere i
livet også.
|
 |
Jeg går vanligvis raskt forbi "giftshoppen" når jeg er på
museer.
Men ikke her.
Dette er foran hyllen med den dyreste varianten, "single cask".
Den kostet 48 Euros.
Den billigste varianten fås på polet i Norge. Den kommer i
flasker på 0,75 liter. Hvis jeg regner om prisen til liter,
koster den ca 70 Euro literen.
Her fikk jeg tre litersflasker, en av hver type, tll 99 Euros, ca 875
kroner. Dyrt, ja. Men så er det heller ikke en drikk man drikker
som brus. Dette er edle dråper som drikkes med andakt, helt i
tråd med klosterlivets atmosfære.
DOM står det på hver flaske. Deo Optimus Maximum. Til Gud, det
beste og det største!
Her står flaskene oppstilt i barhylla over senga i captains
cabin om bord i Vaare.
Det smaker ekstra godt med mat og drikke når en kjenner
historien, og når jeg har besøkt stedet hvor de produseres.
Skål. Eller som de gamle munkene ville ha sagt: Dom Optimus
Maximum
|
 |
| |
|
| |
|
