”Sanden paa havet” gir meg utfordringer. Hele tiden.

Det var meningen, men det er likevel overraskende hver gang det skjer. Drømmen var å flytte grenser, både utvendig og innvendig. Og det opplever jeg. Til fulle.

Den utvendige reisen har ført meg til en liten by på den franske nordvestkysten, Fecamp. Den indre reisen har ført meg til konklusjonen om å selge huset mitt i Køllstadbygden og satse alt på å bo i båt.

Geografien først. Sist jeg skrev reisebrev lå jeg værfast i Willemstad, langt syd i Nederland. Siden den gang har jeg seilt ut av kanalene, dog ikke uten å ligge innefrosset av is i nesten to uker. Vi er tilbake på havet. Vi er i Den engelske kanal.

Belgia

Belgias 60 km korte kystlinje ble passert med kun ett stopp, Zeebrugge. Belgia var og blir en parentes. Kanskje er jeg urettferdig, men jeg synes Belgia mangler den sjarm jeg ble så betatt av i Nederland og som jeg forventer å finner mer og mer av i Frankrike.

Høydepunktet i Belgia var å besøke Brugge. Gamlebyen her er virkelig et smykke.

Det skaper en særegen stemning i meg når jeg tusler rundt i gatene og suger inntrykk og atmosfære. Jeg elsker å besøke steder hvor jeg kjenner nærhet til lange linjer i historien. Gamle dagers handel. Modige menns utforskertrang som førte dem over verdenshav til nye destinasjoner, nye kulturer og, ikke minst, nye varer som preger våre liv i dag.

Brugge hadde stor tekstilindustri, men handelen stanset opp da kanalen ut mot havet grodde igjen. Enda en gang blir jeg minnet om hvor viktig det er med god infrastruktur. Derfor heier jeg på alle som kjemper for E16.

Trivselen er stor når jeg kan sette meg ned og nyte en spennende øl eller en nydelig sjokolade. Belgia ligger i verdenstoppen når det gjelder slike godsaker.

Frankrike

Det var stort for meg å seile min egen skute over grensen til Frankrike. Jeg har lenge hatt et sterkt forhold til dette landet som jeg har besøkt 12-15 ganger tidligere i livet.

Jeg elsker mat- og vinkulturen. Jeg trives med deres storslåtte ariktetktur. Jeg nyter åpne kirkedører, tre inn i stillheten og kjenne samhørighet med noe som er så mye, mye større enn meg selv. Jeg trives med klimaet; varmere enn hjemme, men ikke så varmt at en nordboer synes det blir slitsomt. Og så elsker jeg selvbevissheten deres.

Jeg liker meg best ute i provinsen. Pariserne virker litt trøtte av turister. Hjerteligheten er mer ekte når jeg blir invitert inn på kjøkkenet til ei bondekone som lar meg smake på gårdens egen armagnac eller jeg slår av en prat med gamle menn som spiller Petanque i parken, dette gamle kulespillet som nesten kan sammenlignes med curling uten is.

Jeg snakker litt fransk, men jeg håper å bli mye bedre mens jeg er her.

Hvite klipper

Da  vi kom inn fra havet møtte vi klippeveggen. Like høye og like hvite som ved Dover reiser de seg loddrett opp av sjøen. Midt i klippeveggen er det en sprekk, en trang åpning som fører inn i en kort kanal før en kommer inn i trygg og sikker havn i Fecamp.

Innseilingen er så grunn at man bare kommer inn på høyvann. Selv her jeg ligger inne i havnen forventes vannstanden å bli så lav at ”Vaare” vil stå på grunn et par ganger i døgnet.

Det gjør ingenting. Det er bløt gjørmebunn og under båten ligger en lang og sterk stålkjøl. Den tåler godt noen timer i gjørma. Men jeg må huske at jeg bare starter motor eller strømaggregat på høyvann, ellers blir kjølevannsfilterene fulle av slam på få minutter.

Vi blir liggende her noen dager, kanskje over en uke. Vi venter på at vindene endrer retning. Da kommer en spennende seilas til Cherbourg, nesten rett mot vest. På den etappen krysser jeg en ny grense. Det blir første gang jeg seiler en hel natt. Strekket er så langt at vi går ut midt på dagen og regner ikke med å være fremme i Cherbourg før 20-28 timer senere.

Fecamp har et lite Benedictinerkloster. Siden 1510 har de produsert en spesiell urtelikør. Det påstås at det er den likøren i verden som har vært i lengst sammenhengende produksjon. Nå er produksjonen industriell, men både produksjonen og et innholdsrikt museum er åpent for publikum. Det ble noen interessante timer i formiddag og noen flasker av godsakene med hjem til skuta.

Bare ni mil herfra finner vi Rouen, byen hvor Olav den hellige Haraldsson ble døpt. Om tiden tillater, vil jeg besøke byen som gjennom en enkel symbolhandling har preget mitt lands historie i snart tusen år.

Bo i båt

Jeg elsket de lange arbeidsdagene i begravelsesbyrået. Det var så meningsfylt å gjøre noe for mennesker som mistet sine kjære. Derfor var det aldri noe offer å jobbe dag og natt, hverdager og helligdager.

Men jeg elsker også det livet jeg lever nå: Enkelheten. Friheten. Roen. Utfordringene. Opplevelsene.

Alt har sin tid, skriver den gamle Bibelboken klokt.

Slik jeg har det nå, vil jeg ha det inn i alderdommen. Så lenge helse og krefter tillater. Også etter at jeg en dag seiler tilbake til Norge.

Dermed har jeg gått noen runder med meg selv. Det blir meningsløst å fortsette å betale renter og avdrag på et hus jeg neppe kommer til å bo i mer. Bor jeg i båt i ti år, blir jeg 75 år når jeg går i land. Da er det neppe et hus på 350 kvadratmeter, uthus, stabbur, røykeri og en underjordisk bunkers med vinkjeller som er det ideelle.

Når disse tankene var tenkt ferdig, var konklusjonen lett: Jeg selger huset mitt! Og når konklusjonen kommer som et resultat av en dyptgående og frivillig prosess, er den heller ikke smertefull. Jeg har alltid levd med teltplugger som kan tas opp igjen. Jeg er hundre prosent til stede der jeg er, når jeg er der. Men jeg kvier meg ikke for endringer.

-Per, du skal væra på Bufast all din dag, skrev Tarjei Vesaas i romanen ”Det store spelet”. Setningen har stått for meg som skremmende og livshindrende siden jeg møtte den på gymnaset.

Men vi er så forskjellige. Jeg kjenner mange mennesker som kjenner tryggheten og trivselen nettopp i det stabile og det forutsigbare. For dem er setningen til Vesaas en oppskrift på det gode liv.

Min misjon, om jeg har noen, er ikke at alle skal gjøre som meg, men at alle skal ha frihet til å velge det som kjennes riktig for deres egen ryggmarg.

Å auksjonere bort eiendelene mine satt lenger inne. Men det er en konsekvens av valget mitt. Jeg vurderte ulike former for lagring, men fant fort ut at det er dyrt. Dessuten, når jeg en dag kjøper meg en mindre leilighet, vil jeg likevel ikke få plass til alt jeg har skaffet meg.

Det var utfordringen fra en god venn som frigjorde meg fra tingene. ”Break clean”, sa han. Og hadde rett. Jeg har snakket med Arne Sæther, kjent og kjær auksjonarius som i mange år drev antikvariat på Skarpsno i Fagernes. Han har sagt at han vil hjelpe meg.

Alderdom i Valdres

Betyr dette et endelig farvel med Valdres? På ingen måte. Jeg er stolt av å være en del av dette levende bygdesamfunnet. I min fremtidsvisjon ender jeg gjerne mine dager på et sykehjem i dalføret. Men før jeg kommer så langt, håper jeg å kjøpe meg en liten leilighet i Valdres når jeg flytter tilbake på landjorden.

”Sanden paa havet” er i sannhet en spennende reise.

	Isfast: Oppholdet i Middelburg ble forlenget med nesten to uker fordi kanalen frøs igjen. Isen var ikke tykk, men kombinasjonen trebåt og is er dårlig. Selv det tynneste islaget vil fungere som ei sag mot baugen.
	Marked: Det er trivelig å kunne gå til markedet for å kjøpe dagens grønnsaker. Eller på fisketorget for å kjøpe sjømat. Det er slaktere, bakere og ostebutikker ”over alt”. Selv om vi kan få alt dette i supermarkeder med ferskvaredisker her også, virker det som spesialbutikkene overlever på en helt annen  måte enn hjemme.
	Mat: Frankrike handler mye om god mat. Croissanter og ost tilhører kjerneproduktene.
	Likørsmaking: En av fordelene ved å reise alene er at jeg lettere kommer i kontakt med andre mennesker. Under besøket på fabrikken og museet til Benediktinerlikøren, ble jeg kjent med en ung familie fra Luxembourg. I morgen kommer de og besøker meg i skuta.
	Klipper:  Hvite som snø stiger klippeveggen over hundre meter rett opp av havet.
	Besøk: Det er alltid koselig med besøk hjemmefra. Her er det Helene Margrete Ringen og Titus Overdevest fra Fagernes som har kjørt mer enn en time for å besøke oss mens vi lå isfaste i Middelburg.  Titus kommer opprinnelig fra en liten by utenfor Rotterdam.