 |
Torsdag var vi på tur til
den vesle byen Etretat, ca en halv times busstur syd for Fecamp.
Det var ikke byen, men klippene, som var det egentlige målet. |
 |
Matrosen måtte være med.
Han liker seg nok bedre på tog. Litt mer plass enn mellom trange
busseter.
Men det gikk fint. |
 |
Det første som møtte oss
da vi kom ut av bussen, var rådhuset. |
 |
Turistkontoret lå i nabobygget.
Lure meg hadde glemt busstabellen i båten, så vi måtte innom og
få en ny.
Jeg fant ut at vi hadde fire timer til rådighet. Akkurat passe. |
 |
Slik så det ut i gågaten mellom
bussholdeplassen og havet. |
 |
Her et glimt av klippene fra "baksiden".
Det virker som alle disse småbyene mellom Dieppe og Le Havre har
samme geografi. Det er en impoenrende klippevegg ved havkanten.
Så er det noen sprekker i klippene og der går det små daler
innover landet. I disse dalene har byene dannet seg. |
 |
Jeg lar meg villig sjarmere... |
 |
Så er vi ute ved havet.
Her er det bygget en voll, et dike, som i Nederland. Og siden
det er vinter, er åpningene ut mot strandpromenaden stengt med 4
tommer tykke planker.
For tygghetens skyld når tidevannet stiger ekstra høyt og
bølgene skyller inn. |
 |
Da er vi ute ved klippene. Her ser vi
nordover. |
 |
Og her er synet som møter oss når vi snur
oss mot syd.
Det er disse formasjonene som har gjort Etretat kjent.
Sjøen vasker ut steinen "innenfra", slik at det blir stående en
arm igjen ute i sjøen. |
 |
Her et nærbilde for å vise bedre.
Det blåste ganske friskt den dagen vi var der, ca 10 m/s.
Bølgene som kom inn fra havet var nok på et par meters høyde,
selv om det ikke virker slik på bildet. |
 |
Her ser vi nordover igjen. På
det nederste bildet har jeg forstørret opp den vesle klippen som
du kan se stikke ut i havet.
Her har vi en gryende uthuling. Havet har begynt å spise klippen
innenfra.
Jeg har en sterk følelse av at jeg ikke lever lenge nok til å se
dette hullet bli like stort som det vi ser på sydsiden.
Stranden er full av små rullestener. Disse er fredet og det sto
mange skilt om at det var straffbart å ta med seg noen av dem. |
 |
 |
Etretat har ingen havn. Fiskebåtene dras
opp på stranden med disse vinsjene |
 |
Da har vi begynt på vegen opp til toppen
av klippene.
Matrosen synes nok at skipperen kunne gå litt raskere. |
 |
På utkikksposten halvvegs oppe. Her ser
dere enda bedre hvordan byen ligger i et dalsøkk innover fra
havet. |
 |
Mektig og flott. |
 |
Koser meg med utsikten. |
 |
Her har vi vært på toppen og fortsatt
videre sydover.
Dermed får vi klippen sett fra motsatt veg.
Nå kan vi tydelig se hvorfor den kalles "Elefantklippen",
elefanten som drikker vann med snabelen. |
 |
Syd for den Elefantklippen fant vi en
til. |
 |
Mektig landskap som strekker seg langt
sydover.
Lengst borte i horisonten kan man skimte det som har vært
sjøfolks redning i hundrevis av år: Fyrtårn
Vi gikk en times tid før vi snudde og gikk tilbake. |
 |
Been there. Done that.
Og det ultimate bevis på at jeg ikke er spesielt opptatt av
hvordan jeg tar meg ut på bilder jeg publiserer.
2,5 timer i sterk vind og salt sjøluft setter sitt spesielle
preg på hårsveisen.
Her får dere også et eksempel på at matrosen og jeg alltid har
ulike fokus når vi er på tur. |
 |
Lokal mat og lokal drikke.
Normandie er kjent for sitt "calvados".
Der cognac er laget på druer, er calvados brygget på epler.
Man tager hva man haver - og foredler det.
Og i Normandie har man epler! |
 |
Her var det smaksprøver å få. Jeg smakte
på tre varianter og bestemte meg for en som hadde ligget 20 år
på eikefat. |
 |
Turen ble avsluttet med lunsj før vi tok
bussen tilbake til Fecamp.
En av gledene ved å reise alene er at jeg så lett kommer i prat
med andre. Her Astrid og Serge (usikker på hans navn) fra
Rotterdam.
De jobbet i en spesialstyrke for å bekjempe trafficking, handel
med jenter til prostitusjon. "Folk er ikke klar over hvor
omfattende og ille det er", fortalte de.
Under en hver idyll lurer en mørk virkelighet. Lunsjsamtalen ble
en viktig påminnelse av denne sannheten. |
