Sanden paa havet - en livsnyters betroelser
 
Dette er en betalt annonse.Jeg annonser bare for firmaer jeg selv har brukt - og er fornøyd med.
   
I mange år har jeg brukt Mobildata Fagernes til mobiltelefoner. Siden de nå også har hvitevarer, ble det et naturlig samarbeid da jeg pusset opp kjøkkenet i huset som snart kommer for salg. Topp service - alltid! Langt ut over det som kan forventes.
 
Har du lyst å gi tilbakemelding?
Bruk Gjesteboken til bloggen eller skriv på Facebooksiden min, Øivind Sanden.
  Arkiv Frankrike, 8. mars 2017
Fra Fecamp til Le Havre

Det ble en frisk morgen da vi skulle seile fra Fecamp. Etter dager med storm skulle vind og hav roe seg utover formiddagen. Før det skulle ta seg opp igjen dagen etter.

Vi måtte ut av det indre havnebassenget mellom klokka 05 og 07.15. Etter det sank vannet og da lukket de porten. Den ville da ikke bli åpnet igjen før ved neste høyvann, ved syvtiden om kvelden.

For å si det enkelt: Vinden hadde ikke løyet spesielt mye klokka halv sju da vi bestemte oss for å gå ut.

Både svenskene og jeg hadde vært våkne siden to-tretiden på natta. Det bølget så kraftig, selv i indre havn, og vi hørte lyder hver gang fenderene ble "knust" mot kaien når båtene ble slengt inn.

Men humøret var på topp da vi kalte hverandre opp på radioen som avtalt. Vi var klare i begge båtene.

Her er vi kommet ut i det ytre bassenget. Flytebrygene var ikke beregnet på så store båter som Vaare. Og det var trangt. Når du da i tillegg har sidevind, sterk strøm og bølger, gjelder det å ha tunga beint i munnen når Vaare skal på plass. Jeg ligger egentlig ved uteliggeren på andre siden av skuta, men Vaare ble presset så kraftig inn at jeg fant det klokest å sikre med to solide tauer over til andre siden også.

Dere kan skimte Tjoppe ytterst på uteliggeren, meg ca midtskips. Helena tok bildet, men begge mine svenske venner var avgjørende for at Vaare kom trygt innimellom og ble fortøyd.  Jeg hadde nok slitt under slike forhold om jeg skule forsøkt meg solo.

Så var det tid for frokost og avslapping. Det blåste fortsatt for mye til at det var fristende å gå ut. Men værmeldinga sa det skulle løye. Vinden først og så skulle bølgene roe seg.
   
Halv tolv gikk vi ut. Bølgene gikk fortsatt friske, men vinden hadde løyet betraktelig.

Dette bildet er tatt av mine svenske venner noen dager tidligere, men som dere ser virker havnekonstruksjonen litt lite vellykket. Vanligvis har man to moloarmer som går litt forbi hverandre, slik at man bryter bølgene. Her er det bare en trang åpning.

Vi anslår bølgene vi gikk ut i, for å være opp mot tre meter høye.

Det er bare en måte å få opp storseilet på i Vaare. Jeg må stille baugen rakt i mot vinden, så må jeg frem på dekket foran kahytten og stå ved masta for å heise seilet.

Som sagt så gjort. Men det er ganske krevende i dårlig vær. Jeg trenger begge hendene for å dra seilet opp, så jeg må bare støtte meg til masta og en bøyle på hver side av masta. Når dekket da gynger skikkelig, kan dere tenke dere resten selv.

Men det gikk bra i går også. Og da er alt moro.

Så danset vi utover de første tre-fire timene. Deretter avtok bølgene, akkurat slik værmeldingen hadde spådd.
  Jeg innrømmer at det er med stolthet jeg forteller om disse tingene. Jeg har aldri vært "tøffeste gutten i klassen", og jeg har fundert mye på forhånd på hvordan jeg ville takle slike situasjoner.

Da er det så deilig å merke at jeg kjenner meg trygg og koser meg i bølgene.

Det gjør heller ikke så mye at vinden endret retning, slik at det var lite hjelp i seilene. Jeg hadde fått dem opp i ruskevær! 
 
Etter hvert roet det seg, og det ble en nydelig dag på havet. Jeg blir aldri lei av å vise dere slike bilder.

Følelsene mine strutter av glede og sjelen er i total harmoni, selv om jeg er flere timer fra land og ingen andre båter er i sikte. 

Matrosen? Han ligger som regel og sover. Når han synes vi er lenge på sjøen, kikker han frem på siden av kahytten og snuser slik bare hunder kan. Så går han og legger seg igjen.
 
Her er Wilma, båten til mine svenske venner.

Om vi seiler sammen, betyr det ikke at vi seiler side om side. Noen ganger kan vi være mer enn  tre-fire nautiske mil fra hverandre. Vi velger våre egne kurser.

De seiler som regel raskere enn meg. Dels handler det om at de har en ren seilbåt, mens Vaare er motorseiler. Dermed har de en raskere båt enn meg. Dels handler det om at de rett og slett er bedre seilere enn meg. Seiling handler ikke bare om båt, det handler også om kaptein.

Jeg har jo aldri lært å seile. Jeg tilegner meg litt kunnskap etter hvert. Noe ved erfaring, noe ved å prate med folk som er flinkere enn meg.

Akkurat i går lå jeg først, men det handler nok mer om turtall på maskin enn vind i seilene. Men så hadde vi avtalt at de skulle ta en del bilder av Vaare med fulle seil. Derfor slo jeg ned farten og ventet på dem.
 
 
Her er klippene ved Le Havre. De er anderledes enn de lenger nord, ved Etretat og Fecamp. For det første  ser det ut som det hvite mer er et lag blant andre steinsorter, nesten som en bløtkake. For det andre faller de ikke like loddrett rett i havet.

Men de er imponerende nok, spesielt siden solen sendte sine blide stråler på dem akkurat da jeg skulle ta bildet.

Le Havre ligger rett rundt pynten på klippen.

Dagens seilas gikk i en halvsirkel, rundt to nes. Vi lå langt ute i sjøen da vi rundet. Det var etter råd fra lokale sjøfolk. De fortalte at det var strie strømmer på nesene og det kunne føre til veldig opprørt sjø.

Men her er vi kommet nærmere land og er snart klar til å begynne innseilingen.

Enda en gang var det innseiling via en smal stripe som begynte ute i havet. Utenfor de grønne og de røde markørene var det svært grunt.
  Alltid trivelig å få målet i sikte.

Vi kom i blåtimen. Fra vi så Le Havre til vi lå ved kai gikk det fra lys til mørke.
  Wilma seilte raskere enn meg det siste stykket. Så de begynte på innseilingsleden ca en halv time før meg.

Da jeg var kommet halvvegs i innseilingsleden så jeg en utrykningsbåt komme ut mellom moloene i en "farlig" fart. Det var ingen andre båter ute, så jeg skjønte fort at det var meg han hadde kurs for.

- Hva i all verden har jeg gjort nå, spurte jeg meg selv? Jeg krysset innseilingsleden rett over og ikke på skrå, og jeg hadde holdt meg på styrbord side.

Jeg strammet magemusklene litt da de kom opp på siden av meg.

Han viftet og pekte over til babord side av leia. Og jeg skjønte at han ville ha meg over på den siden og ut av selve leia.

- Javel, tenkte jeg, da kommer de vel om bord da vi har kommet oss ut og kan stanse opp.

Men, neida. Etter hvert skjønte jeg at de hverken skulle bøtelegge meg eller arrestere meg. De ville bare ha meg ut av leden fordi det kom et gigantisk cruiseskip som trengte begge "filene" i seilingsleden. Det kom også en hurtiggående båt på begge sider noen meter foran cruisebåten.

Her skulle man ikke ta noen sjanser. Alt skulle ryddes av vegen!

Og da var det bare å senke skuldrene, slå av på farten og nyte synet. Vaare blir liten i sammenligning. Jeg tror heller ikke underholdningstilbudet mitt er like variert og omfattende. For ikke å snakke om alle fargene. Cruisebåten skled fremover som et overpyntet juletre.

Men jeg er ubeskjeden nok til å tro at jeg har det like koselig!
 
 
  Det er få ting som er så deilig som å komme i havn etter vellykket seilas. Kanskje spesielt når dagen på sjøen har vært litt bustete.

Mine svenske venner hadde funnet super brygge til meg og de sto og ventet for å hjelpe meg.

Jeg syntes både de og jeg fortjente en skikkelig ankerdam etter dagens strabaser. Det var tre lykkelige seilere som sto på fordekket mitt og skålte i Benediktinerlikør. Åhhhhh, hvor godt det var.

Så ble det kjapp middag og tidlig natt. Åtte timers frisk sjøluft, adrenalinpumpa i gang både pga av bølger og cruisebåter. Sanden paa havet sovner noen ganger veldig fort. 
   



Vil du se deg rundt i
universet mitt, gå til
Vil du lese tidligere blogger,
gå til
Vil du skrive en hilsen, eller
lese hva andre skriver, gå til
Vil du se hvor de ulike
etappene har gått, gå til
Hjem Bloggarkiv Gjestebok Logg