Sanden paa havet - en livsnyters betroelser
 
Dette er en betalt annonse.Jeg annonser bare for firmaer jeg selv har brukt - og er fornøyd med.
   
I mange år har jeg brukt Mobildata Fagernes til mobiltelefoner. Siden de nå også har hvitevarer, ble det et naturlig samarbeid da jeg pusset opp kjøkkenet i huset som snart kommer for salg. Topp service - alltid! Langt ut over det som kan forventes.
 
Har du lyst å gi tilbakemelding?
Bruk Gjesteboken til bloggen eller skriv på Facebooksiden min, Øivind Sanden.
  Arkiv Frankrike, 11. mars 2017
Le Havre, byen som ga meg hakeslepp


Le Havre tilhører min geografiske barndom. Sammen med Guayaquil, Valpareiso og Vladivostok.  Jeg visste at Le Havre var havnebyen til Paris, lenge før jeg visste mye annet.

Grunnen er min pleiefar og onkel Harry. Før han møtte min pleiemor og tante Hilda, valgte han den veg mang en ungdom uten mulighet og motivasjon til lang skolegang, valgte i trettiårene: Han fikk seg hyre på båt i utenriksfart. Og det førte han til alle verdenshjørner før han gikk i land og giftet seg med min tante. Han hadde mye å fortelle en vitebegjærlig guttunge.

For å være helt ærlig, så sto ikke Le Havre på planen. Det var jo bare en havneby, og sikkert ikke så veldig mye mer enn det.

Men da vi la seilingsplanen til Honfleur, som ligger på sydsiden av Seinen, fant vi ut at det var lurt med et stopp i Le Havre. Honfleur er en vanskelig havn å komme inn i. Tidevann, sluse, bro som må åpnes osv.
Vi fant ut at det ikke var lurt å sikte på å treffe nøyaktig etter 10 timer på havet. Det var bedre å stoppe i Le Havre og så nærme oss Honfleur etter en kort seilas fra denne byen.

Du verden hvor glad jeg er for at vi valgte å stanse i Le Havre. Byen ga meg hakeslepp.
Le Havre er på UNESCOs verdensarvsliste 
 
Jeg visste ærlig talt ikke at Le Havre står på UNESCOs verdensarvsliste. Men det gjør den.

Årsaken er ikke at det finnes så mye gammelt her. Tvert i mot. Etter invasjonen i Normandie i 1944 ville de allierte eliminere tyskernes base i Le Havre. Og det gjorde de til gagns. 5000 mennesker ble drept, 12000 hus og leiligheter ble ødelagt. Bykjernen i Le Havre var omtrent jevnet med jorden da bomberegnet stanset.

Ufattelig hvor mye lidelse dette må ha kostet.

Så snart krigen var over, ble det bestemt at byen skulle gjenoppbygges. Dermed fikk man bygge en hel by, ikke bare bygge nytt innimellom gamle hus.

Her var det byplanlegging på høyt nivå. Arkitet August Perret fikk ansvaret. Byen ble bygget i funksjonalismens tegn, en byggeskikk jeg vanligvis ikke er så begeistret for. Men jeg lot meg imponere da jeg vandret gatelangs og så sammenhenger.

Her var det ikke forsøkt å presse mest mulig inn på minst mulig plass. Leilighetsbygg, javel. Men også åpne rom, parker, boulevarder og annet. Det fremstår i dag som en svært vellykket gjenoppbygging. Jeg fikk "godfølelsen" da jeg gikk i gatene, og det er ikke ofte jeg får den når jeg går i nyere byer eller bydeler.

I gjenoppbyggingen av Le Havre ble det også brukt prefabrikerte elementer i stor stil. Hvis jeg ikke har lest feil, var dette gjennombruddet for slik byggeteknikk.

Byggeperioden var fra 1945 til 1964.
   
   
   
  Rådhuset 
  Et av de svært få husene som overlevde bomberegnet. Dette er nå en del av bymuseet.

Under ser dere bilder fra Cathedrale Norte Dame, en kirke fra 1600-tallet, som også overlevde ødeleggelsene. På nærbildet av kirkeveggen ser dere skader fra granater.
   
   
  Jeg må også vise dere bilder fra en moderne kirke, Eglise Saint-Joseph. Denne er også en del av den store gjenoppbyggingen. 

Se på bildet fra innseilingen. Tårnet er helt til høyre på bildet. Jeg trodde først det var en kirke.
  Her er kveldsbildet. Tårnet er midt i bildet. Da syntes jeg det så "voldsomt" ut at jeg tenkte det heller måtte være en lokal variant av "The Empire State building".
  Men det er altså en kirke. En integrert del av gjenoppbyggingen.

Se på detaljene i veggene og sammenlign med leilighetsbyggene lenger oppe i bloggen. Veldig mye som er likt. Likevel totalt forskjellig.

Et flott symbol for hva en kirke skal være.

Mange kirker har fyrtårnsymbolikk, men her har de tatt tanken helt ut.

Jeg innrømmer at det sjelden jeg får "katedralfølelsen" i nyere kirker. Det skjedde da jeg besøkte Tempelplatskyrkan i Helsinki for mange år siden og det skjedde i denne kirken i Le Havre.

En mektig opplevelse. Mye mektigere enn bildene klarer å formidle
  Alterpartiet lå opplyst i et ellers dunkelt belyst kirkerom.

Både alterbord og alterring er laget i stein og etter funksjonalismens strenge regler. 
  En moderne gangbro i metall over et  av havnebassengene.

Broen fikk arkitekturpris for byggverk av metall i 1972.

Vi kjenner igjen konstruksjonen fra mange broer i Norge. Et brokar med wirere som stråler ut og holder selve brolegemet oppe.
 
Fra toppen av gangbroen ser man over til Le Havres konserthus, Vulkanen.

Dette er en arkitektonisk perle som man oppdager mer og mer etter hvert som man nærmer seg.

Arkitekten er en prisbelønnet brasilianer. Formene bryter med prinsippene fra gjenoppbyggingen. Man kan se mange steder at det er mer vellykket å bryte helt med stilen, enn å kopiere. Jeg tenker både på glasspyramiden inne på slottsplassen i Louvre og jeg tenker på det nye administrasjonsbygget til Valdres folkemuseum.

Så reflekterer jeg over hvordan Oslo la sitt konserthus i så mange bakgårder at ingen egentlig vet hvordan huset ser ut. Stusselig. 
  Vulkanen er "gravd ned", slik at alle innganger ligge en etasje ned fra gatenivå.

Her ser man enda bedre hvordan dette bygget er formet med buer. De rette vinklene som preger resten av byen, er totalt fraværende.

Jeg fikk nesten følelsen av Gaudis mange praktbygg i Barcelona.
  Ja til kunst i det offentlige rom 
  Arkitektur gjør noe med mennesker. Gode løsninger skaper spennende møteplasser for folk.

Her noen ungdommer som sitter i livlig prat. De fortalte meg at de ofte kom hit og satt sammen på denne skråveggen.

Her var de midt blant folk. Likvel hadde de sin private og uforstyrrede plass.
  Det evige problem: Fare for at havnene gror i gjen. Derfor pågår det nesten kontinuerlig mudring. 
   
   
Impresjonismens vugge 
 
Jeg visste heller ikke at impresjonismens vugge sto i Le Havre.

Eugene Boudin er født i Honfleur, hvor jeg sitter og skriver disse linjene. Le Havre og Honfleur ligger på hver sin side av utløpet av Seinen. 11 år gammel flyttet familien til Le Havre.

Boudin var en av de føste utendørsmalerne. Han kunne male samme motiv flere ganger fordi lyset endret seg. Og han gjorde seg alltid ferdig når han var ute.

Impresjonistene var opptatt av hvordan de opplevede motivene, mer enn å gjengi motivet slik det egentlig var.

Boudin ble læremester for den mer kjente Claude Monet. Monet var født i Paris, men foreldrene flyttet til Le Havre da gutten var fem år.

En liten digresjon: Monet bodde et år i Sandvika Han har blant annet malt et kjent bilde av Kolsåstoppen

Le Havre har et flott og moderne kunstmuseum for å hedre sine sønner. Det var flott å tilbinge et par timer med stor malerkunst. De hadde også bilder av Auguste Renoir.

Her i Honfleur er det et eget Boudinmuseum som jeg håper å besøke i morgen eller på mandag.
  Kysten ved Fecamp, 1881 
  Sorry, dette glemte jeg å få med navnet på 
  Vintersol ved Lavacourt,  1880
  Det engelske parlamentet, 1903

Om tåkebildet også er et politisk "statement" vites ikke.
  Vannliljer, 1904 
Besøket i Le Havre ble en nyttig påminnelse om forholdet mellom forventning og erfaring.
Om noe oppleves som pluss eller minus handler ikke alltid om objektiv kvalitet.
Er opplevelsen større enn forventningen, vil opplevelsen alltid gå i pluss.
Når forventningen er større enn opplevelsen, vil opplevelsen alltid gå i minus.
Overført til gourmetverdenen: Jeg har spist på restauranter med to stjerner i Guide Michelin og gått skuffet hjem. Og jeg har hatt fantastiske matopplevelser på helt enkle restauranter. 
   
   
   
   
   



Vil du se deg rundt i
universet mitt, gå til
Vil du lese tidligere blogger,
gå til
Vil du skrive en hilsen, eller
lese hva andre skriver, gå til
Vil du se hvor de ulike
etappene har gått, gå til
Hjem Bloggarkiv Gjestebok Logg