 |
Turens første stopp var
den tyske krigskirkegården. Det kom litt uventet, men selvsagt
har også tyske familier et behov for å sørge over sine kjære.
Krig er et ondskapsfylt spill mellom makter. Prisen betales av
enkeltmennesker, både de som dør og de som overlever.
Det hersket er merkelig stillhet her. |
 |
Men besøket ga også innspill
i dagens situasjon.
På det første av disse to bildene ser dere guiden og min
amerikanske kvinnelige medpassasjer, som egentlig var barnefødt
i Brasil.
Legg merke til hvor ødelagt gresset er rundt denne graven. Det
vitner om stort besøk og mange føtter.
Det er graven til Michael Wittmann. Wikipedia skriver slik:
"Wittmann regnes som den mest suksessfulle av alle
panserkommandører under andre verdenskrig, og var en folkehelt i
Tyskland."
Dette er blitt et valfartssted for nynazister som dyrker han som
helt og inspirasjonskilde.
Skremmende. |
 |
 |
Kolonner med navn. Her kan familier finne igjen sine kjære. Og
de finner nummer og plassering på graven, slik at det er lettere
å finne frem.
Enda en gang kjente jeg behov for å gå bak statistikken. Se
enkeltmennesker og familier.
Krig er og blir meningsløst. Og nødvendig. Dessverre. Det er et
av menneskehetens store paradokser for meg.
Jeg spurte guiden om det kom mange tyskere hit. Det kunne hun
bekrefte.
|
 |
Neste stopp var et museum i nærheten av Utah beach, rett ved
siden av legendariske "Sainte Mere Eglise" (Den hellige moders
kirke)
Se fallskjermen som henger i kirketårnet. Følg pilen.
Før første bølge av soldater stormet strendene i tyskernes
kuleregn, ble det sluppet tusenvis av fallskjermsoldater. En av
dem ble hengende i tårnet, og dette er blitt et ikonisk motiv
fra D-dagen.
Halvparten av fallskjermjegerne døde i løpet av de første
timene.
|
 |
"The Liberty Road er" er
legendarisk.
Den starter ved "Sainte Mere Eglise" og ender i nærheten av
Bastogne på grensen mellom Belgia og Luxembourg.
Det var her den berømte general Patton kom som redningsmann med
sin hær til amerikanske styrker som var omringet av tyske
hærstyrker.
Jeg husker jeg så en Oscarbelønnet film om general Patton og
hans felttog for å redde sine landsmenn.
Da jeg var utvekslingsstudent i USA, lærte jeg at bror til min
amerikanske far var en av soldatene som var omringet, men som
altså ble reddet. Min amerikanske far fortalte meg at broren,
Harry Goodlin, allerede hadde skrevet sitt avskjedsbrev i håp om
at det en gang ville nå frem til familien.
For hver kilometer av denne vegen, er det satt opp en
markeringsstein.
"Voie de liberte", Frihetsvegen. |
 |
 |
Bilder fra utstillingene |
 |
 |
 |
Mellom Utah beach og Omaha beach er det
et par kilometer med klipper. Her lå et fort med
luftvernraketter og observasjonsposter.
Dette var tredje post på programmet.
Dette fortet ble inntatt av soldater som ble landsatt nede på
stranden og som klatret klippeveggen opp før de angrep.
Imponerende. |
 |
Bombekrater. Det er hundrevis av dem i
området. |
 |
 |
 |
På veg til den amerikanske
krigskirkegården kjører vi forbi denne "broen".
Logistikk er viktig i en hver krig. Som regel bombes broer
sønder og sammen for å hindre fiendens evne til å forflytte seg.
Men disse må gjenoppbygges så raskt som mulig for å kunne
forflytte egne styrker så snart man har inntatt landet.
Derfor hadde man med seg utallige slike elementer. |
 |
På veg inn til den amerikanske
krigskirkegården.
En mektig plass. Et verdig minne. Enkelt og storslått på samme
tid.
Enda en gang ble jeg gående og tenke på brutte menneskeliv. |
 |
 |
 |
 |
 |
Dagens siste stopp var Omaha
beach.
Enda noen minutter i ettertanke.
Om ikke mange dagene skal jeg seile på tvers av kursen
landgangssoldatene seilte.
Jeg forsøker å sette meg inn i tankene til unge gutter, spesielt
i første bølge av landgangssoldater, minuttene før de nådde
land.
Denne junidagen i 1944 fløt det blod i strie strømmer på disse
strendene. Og de som kom i andre bølge og senere, måtte løpe
forbi lik som lå hulter til bulter.
Det må ha vært grufullt den gang.
Sterkt i dag også.
Et slikt besøk gjør noe med meg. |
 |
