 |
Navnene her har vært litt forvirrende. Men jeg begynner å få
oversikt.
Havna heter l'Aber Wrac'h. Et veldig utypsik navn i Frankrike.
Spesielt c'h-endingen. Jeg vet at Bretagne er sterkt influert
fra England i tidligere tider, så jeg gjetter på at dette
navnet egentlig stammer fra keltisk. Kanskje
noen vet mer enn meg? Fiona, koselig og serviceinnstilt dame på
havnekontoret, sa at c'h ikke var uvanlig i Bretagne.
Landsbyen ligger snaue 2 km inn fra kysten og heter Landeda. Så
da er det bare å ta beina fatt...
Her er det første huset som møter meg inne i landsbyen.
|
 |
Byen er sentrert rundt et torg, med
kirken i midten.
Så vidt jeg vet er det ganske uvanlig med hvitmalte steinkirker.
Tårnet er umalt, men det har også en spesiell form.
Nesten spanskinspirert, det hele. Eller? Minner meg litt om
bilder jeg har sett fra spanske deler av USA. Men det kan være
feil... |
 |
Den første som møtte meg,
var fiskehandleren.
Her har damen kjøpt seg en krabbe til dagens middag. |
 |
Her er slakteren. Tre mann i arbeid bak
disken, og byen er ikke stor. |
 |
Bakeri og konditori.
Byen har supermarked med både plastpakket kjøtt og
fabrikkproduserte brød.
Likevel er alle spesialbutikkene travle. Jeg må som regel vente
på tur hver gang jeg besøker en. Og det er dyrere her enn i
supermarkedet.
Virker som det er en del av kulturen.... Og jeg liker det! |
 |
Og selvsag et "Creperie", en liten kafe
hvor de serverer de syltynne franske pannekakene. |
 |
Og her er bildene til historien jeg delte på Facebook for noen
dager siden. Jeg tar dem med for lesere som ikke er på Facebook.
Etter teksten, finner du mange flere bilder.
Jeg blir stadig minnet på at det finnes gode mennesker over alt.
I dag representert ved den trivelige franske pensjonisten Jean
Claude Pasquier.
Fra havna er det snaue to km til landsbyen hvor det er butikker.
Så etter en runde på supermarkedet, hos slakteren og bakeren,
var mine handlevesker fulle - og tunge. (Slakterens hvite
innpakningspapir gjør at den ene ser mindre velfylt ut enn den
er)
Men jeg er vant med det, så jeg tenker ikke over det. Jeg bærer
trøstig i veg, og så stanser jeg
og hviler litt når muskulaturen sier fra.
Det er sol og det er brukbart varmt, så det gjør ingen ting å
traske litt. Sunt skal det visstnok også være.
Damen i bakeriet syntes tydeligvis synd på meg. Vi ble stående
og prate litt etter at jeg hadde kjøpt et par brød. Inn kommer
Jean Claude, og vips så har jeg tilbud om å bli kjørt ned til
havna.
Folk er snille.
|
 |
 |
Det har vært mye vind de dagene vi har
vært her, men sol og brukbar varme. Matros og skipper har gått
lange fine turer. Jeg liker naturen i Bretagne. Mer røff enn i
Normandie, men også spekket med rolige, romantiske partier.
Jeg tar med en del bilder fra spaserturene våre, uten å knytte
for mange kommentarer til dem.
Dette er litt av det vi ser og opplever undervegs... |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
Da jeg var 14-15 år begynte jeg å få
lederoppgaver i speider og annet kristent ungdomsarbeid. Senere
fikk jeg tillit til utallige styrer lokalt, regionalt og
nasjonalt.
Det har vært et spennende liv med lange og hektiske arbeidsdager
Men med interessante arbeidsoppgaver både i jobb og fritid.
Je ne regrette rien, som Edith Piaf sang.
Nå nyter jeg mitt otium som pensjonist.
Jeg føler meg priviligert som får lov å ta "slow living" til
ultimate høyder. På min spesielle måte.
Det er ikke alle gitt å få lov til å leve ut drømmen.
Jo, jeg trives i Bretagne. Også! |
