Hvor kom drømmen fra? Den litt ville ideen å bruke tre år av mitt liv til å seile Europakysten på langs, fra den norske vestkysten til Istanbul. Strandhogg i 18 land og et utall av havner?

Jeg kan ikke tidfeste. Men jeg kjøpte seilskuta mi, «Vaare», for snart fem år siden. Drømmen kom inn i mitt liv etter skuta, så den må være av forholdsvis ny dato.

Det jeg kan huske: En drøm om å overvintre syd i Danmark. Jeg har alltid syntes at området og byene var veldig sjarmerende. Lenge var det dette jeg tenkte på når jeg satt sliten i bårebilen på  hjemveg etter enda en arbeidsdag som overskred arbeidsmiljølovens grenser med god margin.

En dag dukket det opp en ide: – Hvorfor ikke gå gjennom Kielerkanalen når jeg likevel  er i nærheten?

Tanken ble som en frigjørende  grindaåpning, jeg ble like våryr som lammene jeg så komme ut fra vinterfjøset på garden Stavenjord i Ulnes.

Når den mentale grensen først var sprengt, kom spørsmålet om hvor jeg ville seile. Drømte jeg om å seile jorden rundt på de syv hav? Nei, jeg gjorde ikke det. Jeg vet ennå ikke om den konklusjonen har rot i feighet eller realisme.

Så kom drømmen om Europakysten på langs, til Istanbul og tilbake. Den slo rot og tente gløden.

Istanbul er ikke viktig i seg selv. Det ble bare snuplassen, i hvert fall foreløpig. Jeg har en del to av drømmen også: Å gå inn i Svartehavet og besøke steder hvor få nordmenn har seilt. Men del to snakker jeg ikke høyt om ennå, så den får du holde for deg selv. Jeg får først se om jeg kommer så langt som til Istanbul…

Om jeg ikke er optimist? Jo, men jeg er også realist. Utfordringene står i kø:

Havet. Det er mer erfarne skippere enn meg som har kjørt skuta på grunn eller sunket i storm. Det er med havet som fjellet, en vidunderlig venn og en livsfarlig fiende. Det er ikke store feilvurderingen som skal til, før det ender ille.

Politisk. Det indre Middelhavet er ikke akkurat ei lekegrind om dagen. Og terroren flytter seg stadig vestover.

Sosialt. Det er kort tid siden flere av landene jeg skal innom, var nær en konkurs, med dertilhørende sannsynlighet for sosial uro og opprør.

Alder. De fleste gjør slike reiser mens de er unge. Jeg fyller 64 noen måneder etter at jeg kaster loss. Selv om jeg føler meg i normalt god form, vet jeg at «reparasjonsalderen» er like om hjørnet.

Psykologisk. Vil jeg klare ensomheten når jeg seiler alene, selv om jeg har flat coated retrieveren Birk med som kompis og matros? Hittil i livet har jeg lovprist «aleneheten», men jeg er klar over at det har vært luksus målt opp mot alt det sosiale jeg opplevde i jobben som gravferdskonsulent. Nå er den sosiale delen borte. Da blir spørsmålet om aleneheten fortsatt oppleves god, eller om den skifter karakter og omdannes til vond ensomhet.

Det er lenge siden jeg utviklet en ledetråd for mitt eget liv: «Det farligste er ikke om jeg dør, men om jeg slutter å leve». Det er en videreføring av et visdomsord jeg fikk av en ung mann som skulle følge ei kjær bestemor til graven. – Bestemor fikk leve helt til hun døde, sa han. Setningen bet seg fast i meg og har gitt grobunn for mye refleksjon.

Skuta er solid bygd og klar for de største utfordringer. Det er ikke «Vaare» som er det svakeste leddet når vi to er på sjøen.

Båten er 46 fot, med baugspyd strekker den seg 15 meter bortover vannflaten. På det bredeste måler den 5,5 meter. To master og tre seil. Den høyeste masta rager 17 meter over vannflaten. Syv tonn med stål ligger i bunn for å balansere kreftene når vinden tar tak. Båten stikker nesten to meter under vannflaten og veier 25 tonn. Alt er bygget i solid treverk på Mørekysten i 1992.

Når seilene er nede drives skuta frem av en 126 hesters Ford med 6 synlindre.

De siste årene har jeg hatt fokus på å forberede skuta til seilasen som starter Palmesøndag,  20. mars 2016. Nøyaktig kl. 10.00, for å vise min hang til presis planlegging.

Alt utvendig er slipt ned og påført Coelan. Den har lakkens hardhet, men er seig som gummi. Dermed unngår en at den sprekker og flasser. Den er lovet å holde i 15 år, men akkurat det høres ut som noe som er for godt til å være sant.

Alt det elektriske er skiftet, hver eneste cm med kabel.

Jeg har montert dieselaggregat som produserer 4,5 kw strøm og skuta har flere batteribanker som gir mange timers forbruk før jeg må lade. Selvsagt er det mulig å koble seg til landstrøm, men jeg liker best å klare meg uten. Ideen om selvforsyning lever sterkt. Jeg har en drøm om å ligge for anker vel så ofte som å gå til kai når jeg kommer nedover.

Jeg har nok varmekilder til at jeg slipper å fryse; et kjøkken med hjelpemidler som tilfredsstiller gourmeten i meg; to salonger, tre lugarer, samt utvendige og innvendige sittegrupper for å sikre et behagelig liv om bord.

Til og med en vaskemaskin for 3,5 kg tøy har vi klart å presse inn i skottet fremme i baugen.

Navigasjonsinstrumentene er på plass. Kartplotter, autopilot og radar. Navigerer jeg feil, er det nok skipperen det står på, ikke instrumentene.

Har jeg husket på alt? Sikkert ikke. Det er jo noe av spenningen ved å legge ut på en reise som flytter mine indre og ytre grenser. Overraskelsene, både de gode og de mindre gode, kommer helt sikkert. Bare fremtiden vise hvordan jeg takler dem.

Jeg gleder meg som en unge. Nedtellingen har gått inn i sin siste fase.

Og jeg er veldig glad for at redaktøren ønsker seg månedlige reisebrev. Jeg ser på det som en ære å få dele mine opplevelser med mennesker i Valdres som har betydd så mye for meg siden jeg flyttet hit. Det vakre dalføret vil være hjemmebasen min så lenge jeg lever! Uansett hvor langt jeg seiler.