Da gjør jeg et nytt forsøk på å sette avreisedato: Torsdag 2. juni kl. 09.00.

Skuta blir ferdig torsdag eller fredag denne uken.

På onsdag monteres det ny pumpe og ny utvendig kran. Den ble innkjøpt på fredag før pinse. Dermed vil jeg kunne sette bort bøtta som jeg bruker for å skylle dekk etter at matrosen har vært på do. Og jeg har slange som går skuta rundt. Dermed kan jeg også få tak i et dusjhode til å kjøle meg ned når det blir for varmt (og det blir det fort hos meg).

Så er det bare flytting av noen brytere og rydding som gjenstår.

Hvorfor setter jeg da ikke kurs ut Bømlafjorden på torsdag eller fredag denne uken? Jeg merker at noen av mine Facebookvenner er utålmodige på mine vegne.

Jeg har hele tiden vært opptatt av at dette er en ytre og en indre reise. Det handler ikke bare om å kaste loss og heise seil. Sjelen skal være med. Og for sjelen er faktisk et ord som forventning viktig. Det å bygge seg opp mot noe som så skjer!

Hvorfor akkurat 2. juni?

Ganske enkelt fordi jeg fikk tannverk (eller rettere sagt betennelse i tannkjøttet) for et par uker siden. Jeg ringte tannlegen i Sagvåg og fikk komme inn samme dag. Hun borret opp for ”å finne ut om det var liv i tanna”. Det var det. Så renset hun godt rundt alle røttene og sa at det var femti prosent sjanse for at det ville gjøre susen. Men det hun gjorde var midlertidig, så jeg måtte komme tilbake og få en permanent løsning. Hvis jeg ikke hadde vondt når jeg kom tilbake, var problemet løst. Hvis jeg fortsatt har vondt, må jeg rotfylle tre røtter og deretter kappe den ene.

Uansett, tannlegen forsikret meg om at jeg var ferdig hos henne etter neste time.

Så fikk jeg ny time kl. 8.00 torsdag før pinse. Skrekk og gru, med all fokus på matrosen som hadde gnagd av ledningene til vindmåleren og var begynt på et par av de andre, glemte jeg timen! Dumt, men sant. Klokka kvart på ni samme morgen seg sannheten innover meg. Det er i slike øyeblikk en føler seg lur, veldig lur.

Og siden tannlegen nå skal ha ei uke ferie, var neste ledige time onsdag 1. juni.

Siden det var såpass langt fram, tenkte jeg i mitt indre at jeg sikkert kunne få en annen tannlege i en annen kystby til å fullføre, men etter å ha tenkt meg om, har jeg bestemta meg for å vente på timen.

For det første tror jeg det er enklest at hun som begynte, fullfører.

For det andre: Onsdag 25. mai skal jeg på styremøte i begravelsesbyrået. Dette møtet er i Gjøvik. Planen har hele tiden vært å fly hjem til styremøtene. Jeg beregner 14-dagers perioder i hjemlandet hver gang dette skjer. Da får jeg besøkt døtre, svigersønner og, ikke minst, barnebarn i Mosterhamn og på Hvaler. Jeg får holde kontakt med venner i Valdres og kaste et blikk på huset mitt.

Men siden jeg nå er i Norge, blir det denne gang snakk om å fly til Gardermoen på morgenen og tilbake til skuta om kvelden. Og jeg ser for meg at det blir en vond dag for min kjære Birk: Inn i flybur om morgenen, en time i fly, tog fra Gardermoen til Gjøvik, være stille mens jeg er på møte, tog tilbake til Gardermoen og ny flytur om kvelden. Jeg synes ikke det høres ut som noe godt hundeliv, selv om han selvsagt får noen lufteturer i løpet av dagen.

Derfor har jeg snakket med Gerhard og Baffen. De sier at Birk er velkommen til å være med dem denne dagen. Jeg vet hvor glad Birk er i begge to. Da får han løpe rundt på verftet her på Jensaneset, lekesloss litt med Baffen, snuse på alt det rare som er på kaien og gå i stranda og vasse når han vil kjøle seg ned. Jeg tror de to alternativene er som himmel og helvete for Birk, og da er valget enkelt.

For det tredje: Jeg har tidligere nevnt i en bisetning i en blogg at Moster er arnestedet for kristendommen i Norge. Mange av dere vet det nok fra andre kilder også. Hvert år settes Mostraspelet opp i et fantastisk amfiteater i en nedlagt gruve. Jeg så Mostraspelet for tre år siden og det var en kjempefin opplevelse. I år har den anerkjent skuespillene Svein Tindberg skrevet et nytt Mostraspel som har urpremiere fredag 27. mai. Når jeg likevel er så nære, er det fristende å få med seg dette. Å seile skuta mi inn i Mosterhamn og tusle noen få hundre meter opp til amfiet, det er stas, det. Jeg har hele tiden sagt at kultur er en av bærebjelkene i  ”Sanden paa havet”. Selv om jeg nok så for meg mer eksotiske steder enn Mosterhamn da jeg skrev det, skal en ikke forakte det nære og kjære! Dermed er opplevelser i Norge likev verdifulle som opplevelser i Belgia, Portugal eller Kroatia.

For det fjerde: Kasper, mitt eldste barnebarn fyller år lørdag 28. mai. På grunn av avstander fra Valdres til mine barenebarn, er det ikke så ofte jeg får være med på fødselsdagene. Det hadde vært stas å være med på denne dagen før jeg reiste, når jeg likevel er så nære.

Jeg har ikke tenkt å ligge i Sagvåg helt frem til avreisedato. Så snart skuta er klar, torsdag eller fredag ettermiddag, heiser jeg seil og besøker ulike steder i Sunnhordland. Kanskje seiler jeg helt opp til Bergenskanten. Det er nok av idyller å besøke. Og så venner jeg meg til hvordan livet blir underveis: Seile, oppleve, seile, oppleve, hvile, seile, oppleve.

Noen av dere synes sikkert dette er dillete.

– Se og kom deg av gårde, mann! Du har ventet lenge nok. Har du fått "havnesyken"?

Det får så være. Jeg er ikke så opptatt av å oppfylle andres forventninger men å leve ut min drøm om å være undervegs.

Istanbul som det ultimate mål, står fast. Men jeg har hele tiden sagt at det er opplevelsene underveis som er reisens mål og innhold. Istanbul er bare snuplassen.

Nå flytter jeg fokuset til torsdag 2. juni kl. 09.00. Så håper jeg at jeg kan justere litt på uttrykket og si at ”alle gode ting er to”. Jeg gleder meg til å komme skikkelig i gang.