Jeg har i lang tid svart "tre år" når folk
har spurt hvor lenge jeg ser for meg å være undervegs.
Tallet er tatt fra en kalkyle jeg gjorde på
kartet for et par-tre år siden. Jeg tegnet inn mulige
dagsetapper på mellom 8 og 12 timer og så sa jeg til meg selv at
jeg skal seile ca. hver tredje dag i gjennomsnitt.
Med et slikt regnestykke ville jeg bruke ca
tre år til Istanbul og tilbake.
Nå svarer jeg mer og mer "fem år" når jeg
blir spurt. Det blir jo en del samtaler på kaiene rundt omkring.
Spesielt når folk oppdager at det står Valdres bak på skuta.
Hvorfor har jeg endret perspektiv?
For det første så trives jeg så usigelig
godt ombord. Det er mulig dette vil endre seg underveis, men
akkurat nå håper jeg denne måten å leve på, aldri vil ta slutt.
For det andre, så merker jeg at jeg trenger
noe mer hvile enn beregnet. Når jeg har stått til rors i 10-15
timer så er jeg skikkelig sliten. En ting er det fysiske. Det er
ikke all verden. Men det psykiske, fokuset og konsentrasjon, det
er en annen historie. Jeg seiler jo i ukjent farvann over alt
hvor jeg kommer.
Når du er til sjøs, skal det ikke så store
feilvurderingen til før det går ille. Feilvurderinger kommer
raskere når en er sliten.
For ti år siden kunne jeg jobbe til jeg
stupte i seng. Bare jeg fikk åtte timer søvn, så var jeg klar
som en tyveåring. Det går ikke lenger. Etter en lang dag til
rors, trenger jeg dagen derpå til å "tutle". Gjøre litt
forefallende arbeid, sitte rett opp og ned og bare være til,
rusle tur med matrosen, osv. Matrosen trenger slike dager også!
For det tredje, så ønsker jeg ikke å være
en turist som flyr forbi og som får med seg høydepunktene i
forbifarten. Jeg ønsker å roe ned, kjenne på stemningen, ta
pulsen på stedene hvor jeg kommer. Før brukte vi å ironisere
over amerikanske turister som skulle oppleve 21 europeiske hovedsteder på 7
dager.
Jeg har hele tiden sagt at Istanbul bare er
snuplassen, ikke målet. Målet er å være til stede der jeg er når
jeg er der. Sitte på en fortauskafe, går tur i skogen utenfor
landsbyen eller langs stranden, oppleve en konsert, prate med
lokalbefolkningen, lære litt om matkulturen på stedet. Det er så
mange muligheter. Og de blir skuslet bort om jeg bare haster
forbi.
Men det spiller egentlig liten rolle om det
blir tre eller fem år. Det kan like gjerne bli to, fire eller
seks. Det som betyr noe er at jeg opplever og utforsker så lenge
jeg er motivert for det. Når motivasjonen synker, snur jeg og
seiler hjem.
Det går fint an å leve godt i Valdres også.
Et herlig område med andre kvaliteter enn de jeg nyter nå. Og jeg gleder meg til
i fremtiden å utforske disse enda mer enn jeg har gjort
de årene jeg har bodd i det vakre dalføret.
Jeg er så priviligert. Valgmulighetene er
så mange.
Godt liv.
