Det er mer enn femti år siden. Likevel kan jeg gjenskape angstklumpen i magen uten problemer. Over fire klassetrinn bar jeg på den, angsten for ”sjuendeklassesprøyta”. Vaksinen over alle vaksiner!

Jeg hadde hørt de større guttene male ut om hvor grusom den var. Jeg hadde ingen å snakke med om slike følelser. Derfor kom klumpen. Ikke hele tiden, men ofte nok til at jeg fortsatt husker den.

Da jeg endelig tok sjuendeklassesprøyta, lærte jeg at om du skal ha glede av en bekymring, må du ta den på forskudd. Etterpå viser det seg veldig ofte at du ikke hadde bruk for bekymringen.

Sjuendeklassesprøyta gikk som en lek! Jeg husker ennå hvor overrasket jeg var. – Var det ikke mer enn dette? Og jeg som hadde gruet meg så mye!

Jeg har følt på noe av det samme med tanke på å seile rundt Jærens rev og Lista. Storhavet står rett inn. Kartet over områder med farlige bølgehøyder er fullt av skraverte felt i disse farvannene. Og har du først forlatt Tananger havn, er det intet sted å søke ly før en nærmer seg Egersund. Ingen øyer, ingen havner. Time på time hvor en virkelig er prisgitt havet og værgudene.

Drømmen og frykten, forventningen og usikkerheten.

Begge havstykker ble passert over flat sjø. I sol og sommervarme. Men den gode sitringen over å ha åpent hav på styrbord side, den fikk jeg. Ingen øyer å gjemme seg bak om det skulle blåse opp.

Det er med sjømerker som med steinvarder, de er ikke spesielle i seg selv. Men det er plasseringen og det faktum at du har vært der, som gjør dem spesielle for deg og meg. Her er merket som ligger snaue 2 nautiske mil (ca 3,5 km) vest for den berømte odden. Grunt hav gjør at en må gå ut i sjøen for å runde. At sjømerket er gult oppe og nede med svart felt i midten, forteller skipperen at han må gå vestenfor denne bøyen

Friheten. Uendeligheten. Å være et lite menneske som på en forunderlig måte er en del av denne store helheten!

Avreisen fra hjemmehavna på Stord ble forsinket med to og en halv måned. Verftet klarte ikke å holde avtalt timeplan.

I tillegg gikk ”alt” galt rett før avreise. Jeg måtte gjøre store utskiftninger på vitale deler i motoren: Varmeveksler, dynamoer og startmotor. For å nevne noe.

Den tredje grunnen er at jeg benyttet tiden til ytterligere oppgradering av skuta. Legen anbefalte stol ved styreposisjonen ute, slik at jeg ikke måtte stå så mye. Vi installerte ny webasto som sikrer bedre radiatorvarme rundt i hele skuta. Batterier ble byttet fra bly til litium. Og så videre.

Det ble en dyr vår…

Jeg er glad jeg ikke visste på forhånd hvor forsinket jeg kom til å bli. Da hadde det klikket for meg. Jeg var jo så ”gira” på at det var 20. mars som var Datoen, med stor D.

Så da jeg kastet loss på morgenen 2. juni var jeg så forberedt som jeg kunne få bli. Trodde jeg.

Seilasen rundt Sørlandet inn til Oslo og nedover Østfoldkysten mot svenskegrensa har vært en fornøyelse.

Mye adrenalin, som da jeg måtte stanse motoren pga av manglende kjøling og heise seil i ”tung” sjø i Oslofjorden for å komme meg til kai.

I bassenget mellom Horten, Hurum og Jeløy måtte jeg stenge ned motoren på grunn av operoppheting. Høy sjø og kraftig vind gjorde at jeg fikk noen dramatiske minutter før jeg fikk opp rullefokka (seilet foran) slik at jeg fikk styringskontroll på skuta igjen. Nordover Oslofjorden i øsende regnvær spiste jeg skive med gulost som jeg hadde fått av Sigfrid Nordfjellmark. Hun bor i Horten, men kommer opprinnelig fra Lobygda. En av de mange som har kommet på besøk på min seilas rundt kysten. Det bør legges til at som den rause kvinne hun er, kom hun også med karbonadesmørbrød. Men de hadde jeg spist for lenge siden…..

Mye idyll, som f.eks bildet fra min morgenstemning i Grimstad. Hvite sørlandshus, smale gater (eller ”gader”, for å holde meg til det sørlandske), holmer, skjær og fyrlykter i morgenlys og solnedgang. Jeg har levd i postkort etter postkort i ukesvis.

Mye ønsket alenehet etter time på time i sjøen hvor selv matrosen la seg til å sove. Tanker og følelser i fri. Refleksjoner og ideer som dukker opp ”ingenstedsfra”.

Jeg har sagt det før og jeg gjentar så gjerne: Alenehet er en undervurdert ressurs i våre dager!

Men også mye sosialt. ”Sanden paa havet” har jo blitt et fenomen på Facebook. Jeg nærmer meg tre tusen venner. Selv om vennebegrepet er noe romsligere på Facebook enn i virkeligheten, har det vært trivelig å se hvordan mennesker jeg kun kjenner fra den digitale virkeligheten, kommer på kaia når jeg anløper ulike havner fordi de har lyst til å hilse på meg og å se på skuta.

Her har jeg besøk av Marianne Tilden i Mandal. Hun er Valdresjente så god som noen. Hun er datter av Gunhild Nørsterud og Nils Olav Tilden. Hun kom om bord med de to nydelige jentene sine, samt hjemmebrygget øl og økologiske jordbær. Helgen etter skulle familien reise til Valdres for å bære veslejenta til dåpen. Overalt dukker det opp kjente og ukjente som vil hilse på. De er med på å gjøre ”Sanden paa havet” til en festreise

Slik sett har ”prologen”, fra hjemmehavn på Stord til datter på Hvaler, vært en eventyrlig festreise.

I skrivende stund ligger jeg på Vesterøya på Hvaler og lurer på om jeg har ”driti på draget”.

Før jeg dro hadde jeg ordnet papirer fra Sjøfartsdirektoratet om skuta. Fint innrammet på veggen henger papiret i glass og ramme: Norsk Skipsregister gjør kjent at Øivind Sanden eier s/y Vaare og at skuta har alle rettigheter som en norsk båt har etter loven.

I Norge trenger jeg ingen papirer som skipper på Vaare. Er jeg født før 1980 kan jeg føre en fritidsbåt opp til 15 meter bare jeg klarer å starte motoren.

Jeg eide ei snekke i Oslofjorden et par år rundt 1990. Da tok jeg Båtførerprøven for å lære meg det grunnleggende om navigasjon. Så jeg kjenner meg trygg på egne ferdigheter uten at jeg blir eplekjekk og glemmer at havet kan være en farlig fiende og en utfordrende venn.

Men så begynte jeg å stille spørsmålet om det var like opplagt at alle andre ville kjenne seg like trygg på mine ferdigheter? Jeg leste litt om båtførersertifikatet på nett og fant ut at beviset inneholdt tekst både på norsk og engelsk.

Det kunne vært kjekt å ha, tenkte jeg. Et bevis på at jeg etter norsk lov kan føre ei skute opp til 15 meter (Vaare er 14,3 meter). Dokumentasjon på mitt tidligere båtførerbevis er borte for lengst. Og jeg tok prøven før det var opprettet noen nasjonalt register, som vi har i dag.

Altså ser jeg ingen annet veg enn å melde meg opp til ny eksamen. Fredag 15. juli setter jeg meg til eksamensbordet i Skjærhalden på Hvaler. Nå leser jeg pensum, pugger regler, lærer meg detaljer jeg må kunne til en eksamen, men som en knapt får bruk for i det virkelige livet.

Men dette var bare begynnelsen. Når en begynner å skrape, finner en ut at det er mer: Båtførerprøven har en internasjonal variant, ICC. Båtførerprøven er teorien, men jeg må ha med meg en sensor på sjøen som skal godkjenne mine kvaliteter. Og siden jeg fører en motorseiler, som verken er ren seilbåt eller ren motorbåt, må jeg sjekkes ut både for motorbåt og seilbåt!

Og enda er det ikke alt: ICC finnes i to varianter, for kyst og for kanaler. Siden vi ikke har kanaler å snakke om i Norge, kan jeg bare ta ”kystversjonen” her i landet. Men jeg planlegger jo å gå kanaler i Nederland. Så jeg får se om det er mulig å ta den delen av sertifikatet i utlandet.

Og enda er det ikke alt. Det finnes også et sertifikat som er forkortet CEVNY. Det bør jeg visstnok også ha.

Er det ikke rart hvordan alle underkulturer har sine sett av forkortelser? Som de innenfor snakker ubesværet om, men som de utenfor føler seg dumme fordi de ikke skjønner. Jeg tror alle subkulturer, uten unntak, har sin dose av slikt.

Er jeg frustrert? Sitter jeg og irriterer meg over at jeg ikke har sjekket ut dette for lenge siden?

Nei.

Jeg tenker at jeg verken er den første eller den eneste som har oversett viktige elementer i en planleggingsprosess. Dessuten, hodet mitt har vært fylt av mange nok detaljer siden jeg flyttet om bord for ti måneder siden.

En aldrende Sanden, som alltid har gått etter klokka, er i ferd med å lære at heretter har jeg en plan, men ikke en timeplan. Jeg tar det som det kommer. Den striglete gravferdskonsulenten som alltid har hatt slipsknuten sirlig knyttet rundt den hvite skjortkragen, er i ferd med å dyrke frem bohemen i seg. Frigjørende. Deilig.

Noen gjør det i ungdommen, andre i alderdommen.

Jeg koser meg med dette livet. Sovne til bølgeskvulp. Stå opp, koke kaffe, ta med koppen på dekk og drikke den mens jeg leker med matrosen og litt tauverk. Eller sitte stille. Helt stille – og bare lytte til morgenstillheten.

- Er dette langt nok skipper? Matrosen lærer seg tauverk

Og her har jeg det som plommen i egget. Datter, svigersønn og barnebarn bor bare et kvarters gange fra den kaien jeg får leie av Hvaler kommune. Så her har jeg alt i en fin kombinasjon.

Men når papirene er på plass, ligger jeg i startgropa. Det er bare få timer herfra til jeg passerer svenskegrensen og fortsetter eventyret. Men akkurat når det skjer, vet jeg ikke ennå.

Fortsatt god sommer.