Innseilingen til Hamburgsund er den vakreste så langt på turen.
Jeg lever i et digitalt postkort. Det er så vakkert - og så endres det
hele tiden.
Jeg smiler litt av formuleringen "digitalt postkort". Det er jo egentlig
virkeligheten jeg lever i.
Jeg har lenge ment at grensene mellom det digitale og det virkelige
kommer til å bli mer og mer utydelige etter hvert som teknikken utvikler
seg. Skremmende og løfterikt på samme tid.
Jeg svinger meg ut og inn mellom holmer og skjær fra Fjällbacka. Så
plutselig ser jeg den smale åpningen mellom Hamburgsundø og fastlandet.
Det er faktisk mer ei renne enn et sund.
Svenske hus og sjøboder på begge sider. Det er klart at dette har vært
en fantastisk naturhavn. En ligger skjermet i all slags vær, og like
fullt så er en bare et steinkast fra storhavet.
Kapitalismen rår her også. Et helt enkelt hus litt opp i høyden på
Hamburgsundø er nettopp lagt ut for salg. For 15 millioner!
Første kvelden og morgenen derpå ga mye vind og kraftig regn. For første
gang på veldig lenge fant jeg frem stearinlys og fyrstikker. Det ser ut
som det er på tide å tenke innekos!
Her er bilder som beskriver Hamburgsund:
|
|
|
|
|
Området er idyllisk, men også værhardt.
Det kan se ut som de har brukt samme prinsippene som i Egersund:
Ei trygg og god havn, rett inn av storhavet med husene klemt
inne mellom knausene for å søke ly for vinden. |
|
På kaien fant jeg denne steinen
som sier noe om stedets identitet: Sild, sjøfart og stein.
Steinen ble brukt mye til brostein i
gatene. Kvaliteten var god og utskipningen var enkel. Fra midten
av attenhundretallet og til rundt 1930. |
Her er noen bilder fra Vikingefestivalen rett utenfor
Hamburgsund.
Salgsboder med håndverk, demonstasjon av vinkingvåpen og egen
teaterforestilling |
|
|
|
|
|