I de fleste år jeg har ledet Kampenes Begravelsesbyå, har Valdres Teledata vært min dataleverandør, både på jobben og hjemme. De har alltid kommet raskt når noe skjedde og de har løst problemene. Da jeg var misfornøyd med nettleverandøren hjemme i fjor, kontaktet jeg dem og fikk ordnet "Net2You". Det er bare et ord å si: Kjempefornøyd! Med både datasupport og nettleveranse

Dagens bloggutgave sto som reisebrev i avisa Valdres sist lørdag. Du finner teksten etter faksimilen og bildene helt til slutt. God fornøyelse:

Dagen er kommet.

Jeg ligger på en liten holme ytterst i skjærgården vest for Gøteborg. Vinga heter øya. Her vokste Evert Taube opp. Et knøttlite havnebasseng hvor havnevaktene presser inn så mange seilbåter at de skal være glad for at brannsjefen ikke dukker opp. På en campingplass skal det være et visst antall meter mellom hver vogn. Slike detaljer bryr man seg ikke om her ute.

I dag skal det skje. Jeg skal krysse åpent hav i liten båt for første gang. Ikke bare på denne turen, men i livet. Timevis alene på havet, uten å se land på noen kanter.

Jeg har alltid hatt angst for ”point of no return”. Våge å slippe taket, overgi seg til andre krefter enn mine egne.

Men her er jeg. Dagen er valgt med omhu. Vind og bølger rapporteres gunstige. Vinden skal blåse inntil 8 meter pr. sekund, bølgene blir på rundt 1 meter.

Skuta begynner å gynge så snart jeg er ute av havna. Jeg kommer klar av holmen og snur mot nordøst. Jeg må ha baugen rett mot vinden for å få opp storseilet og mesanen, det mindre seilet bakerst. Det går smertefritt. Jeg svinger skuta 30 grader mot babord slik at vinden begynner å ta tak.

Det er tid for å ta ut rullefokka, trekantseilet som står som en bue ut fra baugen. Hvilken side av skuta det skal ut på, avhenger av hvilken side vinden kommer fra. Seilet er rullet rundt et stag som går fra toppen av stormasta og ned til forkanten av baugspydet. Her har jeg motor, så når jeg trykker på fjernkontrollen spinne staget rundt seg selv og seilet folder seg ut. Så må jeg sveive inn et tau, slik at seilet strammes på riktig side.

Det er da jeg oppdager det. Jeg får det bare ut 70%, så stopper det. Litt forvirret ser jeg meg rundt, så oppdager jeg årsaken. Rundt hele rekka på skuta har jeg montert et nett, slik at matrosen kan ferdes trygt uten å havne i sjøen. Av en eller annen forunderlig grunn har en flik at dette løsnet og blåst inn i rullefokka og dreiemotoren som sitter under selve seilet. Flere meter er flekket av og ligger stramt sammensurret inn i motoren.

Jeg setter på autopiloten og går frem på baugspydet. Jeg klarer å få skjært løst slik at det ikke lenger er forbindelse mellom det som sitter på fokka og det som er igjen på rekkverket. Spent går jeg bak til styreposisjon og trykker på knappen for å rulle fokka inn igjen. Virker motoren? Eller har nettet kilt seg inn i selve motorhuset på en måte som gjør at det sitter bom fast?

For å bidra til stresset, oppdager jeg at matrosen på en eller annen måte har kommet seg ut av redningsvesten sin. Han står og ser etter meg, men går heldigvis ikke frem til meg. Gutten har lært å sette sjøbein, så det går bra. Men jeg var litt skjelven helt til jeg hadde fått strammet redningsvesten hans og satt den på igjen. Når vi seiler, har jeg alltid en liten lenke fra stolen jeg sitter i, til vesten hans. Båten krenger en del når vinden fyller seilene fra siden og hvis han skulle skli, er det greit å ha dobbelsikring.

Tilfreds noterer jeg at seilet ruller seg pent inn rundt staget igjen. Så kjører jeg det ut igjen, og denne gangen får jeg det helt ut. Lykke. Og så må jeg tørke noen svetteperler fra pannen.

Skuta skyter fart og jeg sikter meg inn på 216 grader. Det er kursen for å treffe Østerby på den danske øya Læsø, sydøst for Fredrikshavn. Å så til rors er en kunst, spesielt når farten ikke er større enn 3 knop. Bølgene, vinden og strømmen gjør at jeg hele tiden må justere kursen, frem og tilbake. Når jeg seiler, bruker jeg ikke autopiloten annet enn når jeg må forlate styreposisjonen min.

Men jeg tenker på nettet som sitter klistret rundt rullefokka. Jeg tenker at jo flere ganger motoren roterer, jo større er sjansen for at nettet kommer enda lenger inn og gjør skade. Det er en sprekk mellom den delen som sitter fast og den delen som går rundt. Nå er den fylt av stramt nett.

Jeg kobler autopiloten på igjen, går inn og henter en skarp fileteringskniv for fisk. Jeg tenker at det er viktig å ha et smalt blad, slik at jeg lettere kommer til.

Den neste halvtimen ligger jeg fremme på baugspydet. Bølgene gjør arbeidsplassen svært bevegelig. Møysommelig skjærer jeg nettet løst, litt etter litt. Det er to ting jeg er redd for. Siden det er sjøgang, er jeg redd for at kniven plutselig skal glippe og kjøre seg inn i hånda eller en finger. Det er det siste jeg trenger nå. Det andre er at jeg må være hundre prosent sikker på at det jeg skjærer, tilhører nettet, ikke seilet.

Jeg kan betro dere at gleden min var stor da jeg skar av siste tauen og oppdaget at det som var inni sprekken i motoren, kom ut uten videre. Hendene var like hele. Seilet hang fortsatt oppe. Slike øyeblikk er gode som gull.

Jeg hadde kokt kaffe som jeg skulle ha å nippe til under overfarten. Lakonisk slo jeg fast at jeg ikke trengte koffeinet for å få i gang systemet den dagen. Adrenalinet hadde sørget for det – in natura!

Resten av turen var en magisk nytelse. Det ble virkelig blå himmel, blått hav og deilig alenehet med følelser og tanker. Følelse av mestring, gleden ved å ha brutt en barriere. Jeg var alene på havet og jeg kjente meg trygg.

Da jeg hadde seilt trekvart distanse måtte jeg krysse leia hvor de store båtene går. På sjøen er det vanlig vikeplikt for fartøyer som kommer fra styrbord (høyre), bortsett fra at båter med motor har total vikeplikt for seilbåter. Men det gjelder ikke de store kolossene som kommer fossende med 15-20 knops hastighet. Det tar tid for dem både å svinge og å stoppe. Du ser dem langt unna, men siden de går så fort og jeg seiler så sakte, er det viktig å passe på. Tro meg, du føler deg ganske så liten når disse kommer mot deg. En gang måtte jeg vike. Det var en tysk tankbåt jeg synes jeg kom for nær. Litt justering av bommen og roret, så seiler jeg parallelt med tankbåten til den er på høyde med meg. Da ser jeg at det er trygt å legge om kursen, slik at jeg kommer meg over leia. Ingen dramatikk, bare en understreking av hvor viktig det er å ha rett fokus når en står til rors.

Jeg var glad da jeg lå fortøyd i havna på Læsø. Jeg var stolt og takknemlig. Dette hadde vært en merkedag i mitt liv. Den siste halve nautiske milen sto jeg til rors og sang ”Oh, when the saint go marching in” så det ljomet mellom bølgetoppene.

De som kjenner meg, vet at jeg av og til omskriver Armstrongs ord da han tok de første skrittene på månens overflate. Du husker: -Et lite skritt for en mann, et stort sprang for menneskeheten. Min personlige versjon er motsatt: -Et lite skritt for menneskeheten, men et stort sprang for en liten mann!

Læsø er kjent for to ting: Havsalt og Danmarks beste jomfruhummer.

Det danske navnet jomfruhummer er mer poetisk enn det norske navnet sjøkreps. Uansett navn, skapningen smaker aldeles fortreffelig. For meg er den noe av det beste havet byr på. Jeg spiste den både som grillet på restaurant og som naturell om bord i skuta. Hvilken nytelse.

Saltutvinning fra havet ved Læsø daterer seg fra 1100-tallet til midten av 1700-tallet. På grunn av at grunt hav syd for øya, er grunnvannet uvanlig salt. Dermed er det enklere å fordampe vannet enn det er fra vanlig sjøvann. Læsø hadde også en annen forutsetning, nemlig mye skog. Det trengte trevirke for å holde varmen i saltpannene hvor de fordampet sjøvann slik at saltet lå igjen.

Men, som alltid når mennesker driver rovdrift på natur, slår den tilbake. På midten av 1700-tallet var det slutt på skogen og sandstormene skapte problemer på øya. Nå er både grunnvannet og skogen underlagt naturvernmyndighetene. Men for tjue år siden tok noen idealister opp igjen den gamle tradisjonen. Arbeidsledig ungdom ble sysselsatt. Nå utvinner de salt etter gammel teknikk i hus fra 1200-tallet. Saltet smaker godt, det er lett oppløselig og det inneholder mengder av mineraler.

Før jeg krysset fra Sverige til Danmark hadde jeg noen fenomenale uker langs svenskekysten. ”Västkusten” har jo et godt rykte som turistmål, og i mine øyne innfrir den. Å seile inn og ut mellom holmer og skjær er fasinerende vakkert, enten det er solskinn og vindstille eller regn og sur vind. Og de svenske fiskeværene har sjarm så det holder herfra til solnedgangen.

Sotenkanalen var et høydepunkt. Det var et stort fremskritt for sikkerheten til sjøs da den ble innviet i 1935. I farvannene utenfor er det kraftige havstrømmer som møtes og dette kan skape bølger og strøm som kan bryte ned store skuter.

-De gamle seilskuteskipperne hadde full kontroll på vindene her ute, ble jeg fortalt av en gammel sjøulk, men undervannsstrømmene kjente bare de som hadde lokal kunnskap. Derfor er det et område med uvanlig mange skipsvrak på havbunnen. Tragisk for de sjøfolkene som var om bord, til glede for sportsdykkere i dag.

Å styre den forholdsvis store og tunge skuten min i så trange farvann som en kanal krever stødig hånd og ei tunge som sitter beint i munnen. Men du verden så moro!

Det er deilig å være norsk i Danmark. Slagordet fikk ny betydning for meg da jeg ankom Læsø. Havneverten hadde fanget meg opp på AIS’en.

AIS er et internasjonalt system for å få informasjon om skip som vises på kartplotteren. Jeg kan se navn, størrelse, kurs og fart, samt få en haug med annen informasjon om alle båtene som har systemet. Og så vises de med et symbol i kartplotteren min, slik at jeg kan følge hvordan de beveger seg i forhold til meg. De andre kan se det samme om meg. Systemet er påbudt for yrkestrafikk, flere og flere fritidsbåter installerer det også.

Havneverten Kurt hadde konkludert med at min skute var for tung til å klemmes inn blant småbåtene i gjestehavnen, så han tok bilen og kjørte ytterst moloen.

-Velkommen nordmann, ropte Kurt så rungende at jeg hørte det over den økende vinden. Jeg tror du er så tung at jeg tilbyr deg plass i fiskehavnen, fortsatte han. Og slik ble det.

Det er et grunnleggende behov og en grunnleggende glede for oss alle å oppleve at vi er ”sett”.

Adrenalinet pumpet friskt da jeg skulle krysse åpent hav for første gang. Seilasen fra Sverige til Danmark var magisk etter at dramatikken den første timen hadde gitt seg.

Navigering i Sotenkanalen krever stø kurs. Det ser ut som skuta ligger fortøyd, men vi er i farta.

Bare se men ikke røre. I dette karet utvinner de 75 kg havsalt pr døgn. Det fyres med ved under karet, først opp til kokepunktet, slik at saltet krystalliserer seg. Deretter reduseres varmen til 50-60 grader i mange timer, slik at vannet fordamper.

Valdresfolk dukker opp over alt. I Fjällbacka fikk jeg overraskende besøk av Bettina Walser Garmann. Hun skulle på seiltur med en familie som tilfdldigvis hadde fortøyd båten sin ved siden av min

Den skal tidlig krøkes som...  Her er det Hauk Ødegaard-Hippe fra Fagernes som får undervisning i å stå til rors. Sammen med mor Kjersti Kirkeby Ødegaard, far Hilmar Hippe og bror Isak, var han med på en av de siste etappene i Norge.