Jeg får noen aha-opplevelser underveis.

Det er jo en del av det jeg søker i min "indre og ytre reise".

Fredag ettermiddag gikk marosen og jeg en tur i sentrum av Kappeln, den lille byen nordvest av Kiel, hvor vi har stoppet for å ordne noen småting på et verksted.

Ut av intet dukket tanken opp: Er jeg virkelig i Tyskland?

Ikke det at jeg har mistet virkelighetssansen. Jeg vet jo hvor jeg befinner meg. Det var mer en refleksjon rundt opplevelsen av tid og sted når jeg reiser på denne måten.

Tidligere har reisene mine vært en reise, nå er reisen mitt liv. Når jeg tidligere har reist til utlandet, har jeg, som oftest, kjørt til Gardermoen, kjent forventningen stige mens jeg satt ved gaten, kost meg med flyturen (blir aldi voksen når det gjelder å fly) og så ankommet landet jeg skulle besøke.

Jeg har REIST!

Nå er det på en helt annen måte. Jeg lever i bevegelse. Selv om jeg er kommet langt, er etappene så små og mellomdagene så mange, at jeg har mistet opplevelsen av å reise.

Jeg bare ER.

Og det er en vidunderlig erfaring som jeg ikke var forberedt på akkurat slik.

Jeg kjenner meg så priviligert.

Det viktigste her på verkstedet er å få orden på kjølesystemet til motoren. Jeg er ganske overbevist om at det er føleren eller selve instrumentet på dashbordet, som er problemet. Disse blir byttet på mandag. Jeg har i en tid fått for lave temperaturer på instrumentet. Det kan selvsagt også være selve termostaten, men den får vi evt. bytte hvis det første forsøket ikke løser problemet.

Turen over fra Danmark var magisk. Spesielt første del. Da fikk jeg seile med god bør. Jeg måtte krysse, men det er selvsagt helt i orden når jeg kan seile en time og tre på samme kurs. Det er når jeg må skifte side på rullefokka hvert kvarter, det blir mer arbeid enn fremdrift.

Siste del av turen gikk for motor. Men det er fint det også. Jeg koser meg stort når matrosen og jeg er alene på havet.

Jeg er deilig trøtt når jeg kommer i havn etter en lang dag på sjøen. Du verden som jeg sover etter ei slik økt!

Min kjære pleiemor/tante hadde mange visdomsord. Et av dem, tenker jeg ofte på: "Det er ikke farlig å være trøtt når du vet hvorfor du er trøtt. Det er den trøttheten du ikke forstår hvor kommer fra, som er farlig".

Dagens bilder viser at vi har vandret litt rundt i Kappeln. De fleste bildene fra byen er tatt i kveldingen fredag. Solen var på hell, slik at bildene egentlig ikke yter rettferdighet til hvor strålende dagen var.

	Det er ikke så langt over fra Danmark til Tyskland, men det er like magisk hver gang jeg nærmer meg en ny kyst. Først aner jeg, så blir "stripen" mellom himmel og hav mer og mer tydelig. Jeg klarer ikke å beskrive den gleden fullt ut.
	Matrosen er en underflig skrue. Når vi nærmer oss land og jeg har tatt ned seilene, tar jeg av ham sikkerhetslenken han har på seg når vi seilier til havs. Han elsker å stå akkurat her, eller på andre siden av skuta. Han følger med alt som skjer: Landet som nærmer seg, andre båter, mennesker han ser på land. Og så blir han en yr guttunge når jeg begynner å gjøre klar fendere og tauverk inn mot havn.
	Det er alltid stas når jeg kan bytte ut gjesteflagget med flagget til et nytt land. Her er det tyske heist (Bildet tatt forfra pga solen, derfor virker det som om begge flaggene henger på feil side)
Noen av dere husker kanskje at jeg hadde problemer med betennelse i det ene kneet på den tiden jeg skulle legge ut fra Sagvåg på Stord? Jeg fikk et klart råd fra min kjære fastlege om å anskaffe "styrmannsstol", slik at jeg slapp å stå hele dagene. Jeg fulgte rådet. Men for at jeg ikke skulle miste oversikt over navigeringen når jeg sitter, ble sokkelen til stolen ganske høy. Dermed blir jeg sittende å dingle med beina. Jeg tror de fleste skjønner hvordan det kjennes på baksiden av lårene etter noen timer. Jeg forsøker å stå innimellom, men likevel...... Endelig har jeg fått montert fotskammelen jeg kjøpte som ekstrautstyr i etterkant. Ingen skal beskylde meg for å stresse med ting lenger...... Det kommer etter hvert!
	Mens jeg er i skrytemodus over mine tekniske nyvinninger, kan jeg også vise dere at jeg har montert stålskinner der hvor vi går i land. To formål: Hindre at man sklir i det man tar sats og redusere slitasje.
	Marinaen/verkstedet ligger litt utenfor bykjernen. Dette gir flotte muligheter for gode spaserturer både for skipper og matros. Matrosen nektet å stå pent midt i på vegen da jeg skulle ta bildet. Han syntes det var mye mer spennende å undersøke noen lukter inne i hekken. Du ser han så vidt på høyre side av vegen.
	Må jo ha med min sedvanlige dose hus og gatebilder. Byen har ikke bare en gågate, men flere.
	Herlig navn og skilt utenfor restaurant: Gamle Kappeln Gastronomi Øl-akademi Tror ikke det var noe annet enn ei ordinær kneipe. Fint skal det være!
	Matrosen kastet seg over drikkevarene da han oppdaget "hundebar". Han tok skikkelig for seg. Ikke langt unna at han tømte baren helt før han ga seg. Men det var ingen lettkledde tisper å se. Det er ikke første gang mer erfarne sjøfolk må sørge for at førstereisgutten kommer trygt tilbake på skuta etter landlov.
	Currywurst forteller meg at jeg er i Tyskland. Uten tvil. Både her og i Berlin ser jeg flere som har currywurst på menyen enn Bratwurst
	Jeg har et inntrykk av at hjemme er det langt flere motorbåter enn seilbåter. Her nede er det motsatt, med god margin. Jeg tror forholdet er 90-10 i favør seilbåter. Det er svært sjelden jeg ser en motorbåt hverken når jeg er i sjøen eller når jeg kikker rundt i marinaene