Jeg liker å tro at jeg stor sett er en høflig, aldende mann.

Det blir gjerne ettermiddagsturer med matrosen. Og når jeg kom til Tyskland, hilste jeg på folk vi møtte langs vegen med et "Guten Abend".

Til min overraskelse syntes jeg de svarte "Morn" tilbake. Ikke bare en, men hver gang.

På en av kveldsturene gikk jeg derfor bort til to gamle damer som sto og pratet over et gjerde. På mitt langt fra perfekte tysk, fikk jeg forklart at jeg kom fra Norge, at jeg bodde i båt nede i marinaen og at jeg var på veg til Middelhavet.

Så kom jeg til saken: Hva var det egentlig folk svarte når jeg sa "Gute Abend"?

- Moin, svarte damene og lo. Eller: Moin, moin.

Jeg skjønte etter hvert at det ikke hadde noe som helst med morgen å gjøre, for de bruker det hele dagen. Men damene kunne også fortelle at det bare var helt i nord i Tyskland at denne hilsenen ble brukt.

Det siste kan jeg forstå. Når jeg går tur her i Brunsbüttel og sier "moin", svarer det med "hallo"...

Jada, tenker jeg, så lokalt var det.

Men det er noe annet jeg egentlig vil fortelle i dagens blogg.

På en av våre turer i skogen, så jeg pluselig en gruppe fint kledde mennesker samlet et stykke inne blant trærne. Etter en stund gikk det opp for meg hva de drev på med. Det var urnenedsettelse i skogen rett ved byen. Presten var med, så det var tydelig at dette var offisielt. Litt lenger fremme så jeg en stein hvor det var hogget inn "Bestattung" (gravferd)

Ingen gravsymboler. Ingen askespredning. Urnene ble bare gravet ned "vilkårlig" mellom trærne.

Så langt går vi ikke i Norge. Askespredning ble lov da den nye gravferdsloven kom rundt tusenårsskiftet. Men det skulle foregå høyt til fjells eller ute på havet, langt fra folk.

Det er en interessant kulturstudie hva et samfunn gjør med sine døde. Hos oss er det strengt regulert at de skal i kirkegårdsjord (med unntak av askespredning). Ingen gravlegging på privat eller annen offentlig grunn, uten i helt spesielle tilfeller.

Jeg mener at et av de meste geniale trekk kirken gjorde da den vokstre frem i begynnelsen av forrige årtusen, var at de anla kirkegårder og lærte folk at du var uten mulighet for å komme til himmelen om du ikke lå gravlagt her.

Dette var i en tid da folk tok spørsmål om frelse og fortapelse på blodig alvor. Valhall eller helheimen i Norrøn tid, himmel eller helvete i kristen tid.

Som amatørhistoriker vil jeg hevde at dette grepet bidro mer enn veldig mye annet til at kirkebygningene har så sterk plass hos mennesker selv i dag.

Se bare hva som skjer hvis en kirke brenner ned. Det er ikke nødvendigvis de aktive kirkegjengerne som sørger mest.

Den som har grep om de dødes sjeler, har gjerne også grep om de levende etterkommerne!

Vikingene gravla i myrene, etter hvert ble sjelene kirkenes "eiendom"

Da den nye kirkegårdsloven ble forberedt, var det en reell diskusjon om gravlundene skulle være bestyrt av kirken eller kommunen, kirkevergen eller parksjefen.

Det paradoksale er at det var to humanetikere som sto sentralt i arbeidet, som var pådriverne for at det ble kirken. Deres argumentasjon var veldig praktisk: De trodde kirken ville være mer opptatt av å holde kirkegårdene i hevd enn kommunen

Om det argumentet ble innfridd, tror jeg det er delte meninger om.

Men det er vel også signaler om at dette er en ordning som blir endret. Uten at jeg er tett på disse spørsmålene lenger, ser det ut som ansvaret blir fratatt kirken og lagt til kommunen.

Tiden vil vise hva som skjer.

Som jeg har fortalt før; når jeg dør, vil jeg at min aske skal spres på havet. Det er der min frihet ligger. Vår Herre finner meg nok, uansett, om han vil at jeg skal få komme hjem til himmelen. Som den synder jeg er, er det ordet "nåde" som er det sentrale i min tro, ikke "frelse".

Jeg ber om forståelse for at jeg ikke tok bilder av de som var i sørgefølget og skulle sette ned urne. Derfor blir det noen generelle bilder fra den samme skogen, som ledsager dagens blogg.

Vegen som fører inn blant trærne kan jo gi rom for mange slags refleksjoner.