I dag vil jeg trekke frem to personer - og en matrett.

Den første personen er min pleiemor og tante, Hilda. Den andre er en av hennes gamle "onkler", Oskar.

Begge er døde. Men begge to fyller meg med gode minnner.

Først min pleiemor, hun som hadde så mange visdomsord. Et av dem lød slik:

Spiser du sild, blir du sterk og gild.
Spiser du smør, blir du stiv og stør.

Selv Margrethe Munthe kunne ikke ha laget moraliserende folkeopplysning av bedre merke!

En av de store kulinariske oppdagelsene mine på turen hittil er matjessild, den nederlandske delikatessen som knapt spises i Norge, men som de mest vågale har smakt på sine Sverigeturer.

Det er så godt at jeg nå har spist det en til to ganger i uken siden jeg kjøpte min første i Fjällbacka i Sverige.

Konsistensen kjennes nesten litt fløyelsaktig ut. Saltsmaken akkurat passe. Også er den fylt til randen av sunne fettstoffer.

Matjessild er jomfrusild. Det vil si at den er tre år, men den har ikke hatt rogn eller melke.

Når den tas opp av havet, legges den rett i isklaldt sjøvann.

Når fangsten kommer i land, blir den ganet. Det vil si at hjellene og deler av innvollene blir fjernet. Alt blodet renner vekk. Men man beholder bukspyttkjertelen. Denne inneholder enzymer som gir fin modning til silda.

Dette er kortversjonen. Det finnes haugevis av mer detaljert informasjon på nettet. For den som måtte ha interesse.

Det er bare sååååååååååååååååå godt. Synes jeg.

Bildet er av søndagsvarianten. Jeg spiser ikke dillstuede poteter to ganger i uka. Det kan bli i meste laget, selv for meg.

Så var det historien om Oskar. Graveren ved gamle Moster kyrkje. Det er ikke så mange der nord som husker han som Oskar, men sier du "gamle Aga'en" nikker de gjenkjennende. Han var født på Aga, litt nord for Rubbestadneset på Bømlo (for de lokalkjente).

En av mine gode barndomsopplevelser, var et feriebesøk hos Oskar og Gunda. De bodde helt i sjøkanten, og jeg så at det lå en gammel robåt på land.

- Jeg har så lyst å ro, sa jeg.

- Det skal vi ordne, sa Oskar. Så brukte han to dager på å sette båten i stand. Litt maling og litt bunnsmøring. Og etter en dag med trutning (treverket ble tett), så var båten klar.

Han hadde egentlig ikke tenkt å ha båten på sjøen det året, betrodde han min pleiemor. Men for å gjøre dagene triveligere for meg, ombestemte han seg.

- Båten har jo bare godt av det, sa han

Jeg husker ennå hvor spennede det var "å ro rutebåt" mellom holmene utenfor. Noen ganger rodde jeg helt rundt neset og ut til ferjekaien. Der kunne jeg ro UNDER kaien. Jeg er sikker på at grottene på Capri gir ikke mer adrenalin til turistene enn steinene under betongkaien på Moster ga meg.

Jo eldre jeg blir, jo oftere tenker jeg på hvor mange gode mennesker som har omgitt meg i livet.

Men så til poenget. Dette skal jo handle om sild.

Huset vårt i Haugesund var alltid "pensjonat" for alt av slekt og venner som kom på Haugesundsbesøk fra distriktene rundt. Enten ble det smørbrød eller middag - ofte ei seng og frokost i tillegg. Min pleiemor og min tante var en mester i å håndtere slikt.

Det var ikke alltid folk hadde meldt sin ankomst. Spesielt etter at vi fikk fryseboks på begynnelsen av sekstitallet gikk det som en drøm for henne.

Kjellerdøren vår sto alltid ulåst. Det visste de innvidde.

En dag min tante kom fra byen, hørte hun snorkelyder fra stua. Dette var før man automatisk tenkte innbruddstjuver, så hun gikk uredd inn i stua for å finne ut hvem som snorket.

Der satt Oskar. Han var på bytur uten Gunda, og hva var mer naturlig enn å besøke Hilda (og Harry)

Da min onkel kom hjem fra jobb, var Oskar fortsatt i stua.

- Vil du ha middag med oss, Oskar, spurte min tante.

Det ville Oskar veldig gjerne og han spurte:

- Hva har du?

I dag har jeg fått tak i feit og fin lettsaltet sild, så jeg tenkte å koke den, sa min tante stolt.

Da ble Oskar stram i maska.

- Du vet det, Hilda, at jeg spiser det meste. Men det er en ting jeg aldri klarer, og det er sild.

Så fortalte han om oppveksten i armod og fattigdom. Far døde tidlig og mor satt igjen med en ungeflokk som hun forsøkte å brødfø etter beste evne. Uten offentlige støtteordninger var det ikke alltid like lett, for å si det mildt.

Men havet ga mat. En liten robåt var alt som skulle til for en driftig mor med rohjelp fra sønnene. Og havet var periodevis fullt av sild. Siden den var så feit, hadde den lang holdbarhet når den ble saltet og lagt i tønner.

- Det var så ille, fortalte Oskar, at flere vintrer fikk vi salt sild til frokost, til lunsj og til kveldsmat hver eneste dag. Det var alt vi hadde å spise.

- Jeg vil ikke være utakknemlig, men etter den tiden har jeg aldri klart å spise sild, betrodde Oskar oss.

Jeg husker stillheten i stua. Tårer i øyenkroken.

Og jeg husker at jeg aldri noen gang har opplevd et par svinekotteletter bli tint så raskt.