Det er en gammel drøm som går i oppfyllelse når jeg besøker Helgoland.

Derfor gjør det meg heller ingenting å oppleve at jeg må være her i mer enn to uker for å få ordnet dieselfilteret. Fremdriften, altså det å komme raskest mulig ned til f. eks. Gibraltar, blir mindre og mindre viktig for meg. Det er så mye fint å oppleve undervegs.

I dag står mitt reisebrev i Valdresen. I denne bloggen fokuserer jeg på det som ikke er nevnt i reisebrevet. Selve reisebrevet kommer som blogg på tirsdag.

Her er et knippe bilder fra min tid på Helgoland:

	Havnemoloene får øya til å fremstå som en blekksprut. Jeg ligger i innerste havn til høyre. Men selv her inne bølger det godt når vinden står inn kraftig fra øst. Vaare ligger ved kai og ruller.
	De røde klippene er et kjennetegn. Sandstein. Et annet, som var nytt for meg, er at det egentlig er to øyer. De var bundet sammen med en sandbanke frem til 1700-tallet. Så kom det noen kraftige vinterstormer og vasket vekk hele sammenbindingen. Siden den gang har det vært to øyer. Flyplassen ligger på den  lille øya. Legg også merke til fine sandstrender. På varme sommerdager er de skikkelig populære
	Lange Anna er en av hovedattraksjonene. Sandsteinsmonolitten som står litt for seg selv. Det er en fin spasertur ut til henne.
Imponert over hvordan tyskerne tilrettelegger for alle grupper, slik at de kan komme rundt og se. Gode veger for rullesol og folk som ikke er så gode til beins
Øya har båtforbindelse til Büsum og Cuxhaven. Om sommeren går det også westamaran fra Hamburg. Så oppdaget jeg noe jeg måtte gå til turistkontoret for å spørre om. Båten fra Cuxhaven gikk ikke til kai, men ankret opp i sundet mellom de to øyene. Og så ble passasjerene fraktet inn til kai med de åpne doryene dere ser på bildet til høyre. Jeg gikk på turistkontoret for å spørre. De så på meg og smilte og ga et ord til svar: Tradisjon. Før de store moloene kom, hadde de ikke dypvannskaier. Alle måtte komme på denne måten. Nå ønsker de bare å gi turistene er genuin opplevelse.
	Å beskytte seg mot vind og hav er vesentlig på Helgoland. Ikke bare rundt havna, men også ellers, finner jeg slike "betongstjerner" som vikler seg inn i hverandre og fungerer perfekt som bølgebrytere. Det er for at havet ikke skal slå inn over land og dra med seg det som er av sand og jord.
Helgoland er tysk, uten å være med i Schengen. Taxfreesalg er en vesentlig inntektskilde. Jeg har ikke tallpå hvor mange taxfreebutikker det er. Selv nå i lavsesogen kommer det rundt 1.000 turister hver eneste dag, primært for å handle taxfree.
	Gatene er smale. Det virker som husene klynger seg til hverandre for å stå samlet mot vinden
Jeg gikk faktisk å tenkte på brannfaren da jeg så husene sto så tett og gatene var så smale. På veg tilbake til båten så jeg øyas brannbil. Det virker som alt er på stell her.
	Små, elektriske biler finnes det en del av. Lokal varetransport Og så har jeg oppdaget at turistene kommer med store trillekofferter som de fyller opp med taxfreevarer. Om ettermiddagen går det mange slike biler ut til båtene, fullastet med kofferter. Virker som det er en måte å suge noen ekstra Euro ut av turistene.
	Da jeg var på pub og ba om pils, uten å navngi, var det det lokale, frisiske "Jever" jeg fikk. Mye sødme, virker som det har litt urter. Helt greit, uten at jeg gikk av skaftet.
	Det virker som de tar miljøvern på alvor. Man får ikke kjøpe pastbæreposter i butikken. Jeg kjøpte meg to grønne vesker, men de glemmer jeg som regel når jeg skal gå å handle. Dermed må jeg kjøpe enkle bærenett til 1 Euro (kr. 9.50). Slikt blir dyrt i lengden, så jeg lærer nok å ta med meg handlevesker når jeg går ut.
	Avslutter dagens blogg med et naturbilde fra en av mine mange vandringer langs øya. Intet spektakulært, men ganske så koselig. Slik livet ofte er.