Dagens bloggutgave sto som reisebrev i avisa Valdres sist lørdag. Du finner teksten etter faksimilen og bildene helt til slutt. God fornøyelse:

-De e’kje fint å banna, Øivind.

Er en vokst opp som nabo til Rossabø bedehus, hører dette med blant kjerneverdiene. Hvis det var på noe punkt hjemmefronten og søndagsskolen var enig, så var det i spørsmålet om banning.

Men på samme måte som en vulkan sprenger jordskorpen, finner det indre trykket hos mennesker alltids en veg ut. Møter det på hemmende moralnormer, søker det alternativer. Det gjelder både alkohol, sex, sinne - og banning.

”Dra til Helgoland” tilhørte de godkjente formuleringene.  

Vi brukte uttrykket både for å uttrykke hvor vi ønsket å sende noen, men også som forsterkning: ”Dra te Helgoland for ei fin jakke du har kjøpt”.

Språkforsker Ingrid Kristine Hasund ved Universitetet i Agder kaller disse ordene ”nestenbanning”.  De har samme forbokstav eller samme første stavelse som ordene de skal erstatte.

Hel…goland og Hel…vete.

Vi kalte det ”misjonærbanning”. Da var det ”innenfor” i bedehusland.

Da jeg var liten, trodde jeg det het ”Dra te Helgeland”. Jeg skjønte at det var snakk om å be folk dra til helvete. Jeg visste om noen som bodde på Sakkestad, som het Helgeland. Men jeg skjønte aldri hvorfor det skulle være så ille å besøke dem.

Litt senere forsto jeg sammenhengen. Det handlet ikke om familien Helgeland, men om en forblåst liten flekk på kartet ute i Nordsjøen mellom Tyskland og Danmark. Ugjestmildt, som bare det. Et smuglerrede gjennom hundrevis av år.

Øya har vekslet mellom å tilhøre Danmark, England og Tyskland. Men det spilte i grunnen liten rolle hvem de tilhørte. De var så langt unna maktens sentrum at de stort sett gjorde som de ville.

Siden jeg alltid har hatt sansen for å oppsøke steder utenfor allfarvei, oppsto tanken om å besøke Helgoland ganske tidlig i mitt lille liv.

Jeg skulle bli 64 år før jeg fikk oppleve øya 70 km ut i havet. Det blåste friskt da jeg la ut fra Cuxhaven rett etter daggry. Først måtte jeg gå noen timer rett vest for å komme rundt en stor ankringsplass for tankskip som lå i opplag. Deretter la jeg kursen mot nordvest.

Da så jeg Helgoland. Jeg hadde fortsatt tre timer igjen, men den klare luften gjorde konturene tydelige. Den kjennetegnes jo av de røde sandsteinsklippene i vest. Slik står den i kontrast til alle de andre klippene rundt Nordsjøen fra Dover i England til Møns klint i Danmark. De er hvite, Helgoland er rød.

Videre er Helgoland den eneste tyske øya som er en klippeøy. Alle de andre er bare sandbanker som har vært over vann lenge nok til at det er begynt å gro vekster på dem.

Jeg kjente både pulsen og adrenalinet øke. Det er noe spesielt med å nærme seg en drøm.

Bølgedans

Økte gjorde vind og bølger også. De siste to timene ble en karusell av bølgetopper og daler, Jeg måtte holde meg fast med både hender og føtter. Når to-tre meter høye bølger treffer midtskips, ruller det ganske så kraftig fra side til side. Da jeg la om kursen og gikk litt utover igjen for å forberede innseilingen bak moloen, fikk jeg bølgene rett forfra. Baugspydet mitt kjørte seg inn i en av de største bølgene så båten ristet og vannet flommet over fordekket.

Men skuta kom seg opp igjen. Som jeg alltid har sagt, når Vaare (skuta) og Sanden er på havet, er det ikke båten som er det svake punktet.

Roen her er så deilig. Det vil si frem til tolv. Da kommer dagsturistene. De som har noen timer til rådighet for å springe rundt og se på klippene og få fylt opp taxfreekvoten sin før båten går tilbake til fastlandet om ettermiddagen. Deretter senker freden seg på nytt.

Helgoland er et eget tolldistrikt. Øya er til og med utenfor Schengenområdet, uten at noen har bedt meg vise frem pass av den grunn.

Smuglerrede

Det er mang ei norsk skøyte som har forlatt øya fullastet med smuglervarer og som i ly av nattemørket har ankommet hjemlandet. Det sier sitt når Jærens ugjestmilde kyststripe bare har én liten sprekk, og den heter Brennevinsholet.

Smuglingen har nok avtatt. Den siste store saken kom i 2002 da ei skøyte kom fra Helgoland til Flekkefjord tungt lastet med edle dråper og tobakk. Internasjonalt politisamarbeid og satelittovervåkning har nok gjort geskjeften vanskeligere.

Men jeg skjønner at det er fristende. Konjakkflasken jeg betaler kr. 525 for på Vinmonopolet, kjøper jeg for kr. 270 her!

Et besøk i taxfreebutikkene viser at det er whiskey som gjelder for tyskerne. Meter på meter med hyller. Utallige merker og stor variasjon av kvalitet. Noen steder har jeg måttet spørre meg frem for å finne konjakken, ofte stuet bort helt inne i kroken. Og det er langt fra alle som har den norske favoritten Remy Martin.

Formiddagen her er praktfull. De få gatene er nesten folketomme. Selve byen forsøker å skjule seg for vinden, helt inn mot klippeveggen. Gatene er smale. Ingen biler. Det er til og med forbudt med sykler. Ja, du leste riktig, det er ikke lov å sykle her!

Noen elbiler kjører i 10-15 km/t med varer. Det er alt.

Jeg vandrer langs vegen oppe på klippeplatået. Det blåser kraftig, men jeg har sol og blå himmel. Og blått hav så langt øye kan se - i alle retninger. Det er i slike omgivelser det er fint å sette seg ned på en av de mange benkene, la matrosen snuse litt rundt i lang lenke og bare la tanker og følelser finne sine egne stier.

Jeg er imponert over hvordan tyskerne har lagt til rette for handikappede. Gode mursteinsveier rundt hele øya. Øya har et nedre og et øvre platå. Det går heis inne i fjellet, slik at alle skal kunne nyte naturen.

Lange Anna

Helt på nordvestspissen av trekantøya finner jeg ”Lange Anna”. En klippe som er blitt stående for seg selv, som en monolitt, noen meter ut i havet. De har bygget egen molo for å beskytte henne. Og det er tydelig at damen har tiltrekningskraft. Midt på dagen går det en jevn strøm av skuelystne ut til henne.

Og så har vi fugletitterne. De kommer i flokker med meterlange kameralinser. De kan stå midt inne i byen og sikte linsene mot et tre, eller de er ute ved klippene og se på sjøfugler. Det er oppdaget mer enn fire hundre fuglearter her ute.

To flotte havsuler satt på en klippe og hvilte da jeg passerte, bare noen titalls meter unna.

Til og med lufta skal være bra her. Intet annet sted i Tyskland finnes det så mye oksygen – og jod!

Om kvelden fant jeg en pub som var åpen. Levende musikk, men også her var det behagelig rolig. Folket på Helgoland liker tydeligvis ikke hæla i taket. Men trivelig og vennlige er de. Lett å komme i kontakt med. Som de fleste andre, er de stolte av det lille samfunnet sitt.

Konklusjonen min? Den er lett: ”Dra te Helgoland” så fint det var å få oppfylt denne drømmen.

	Helgoland: Øya ligger 70 km ut i havet, som en forblåst flekk på kartet. Ca 1.600 fastboende har en kvadratkilometer å klore seg fast på. Hvert år kommer tusenvis av taxfreeturister på dagsbesøk eller for å feriere. Selv om øya er tysk, er den ikke en del av Schengen.
	Sjøgang: Det ble mer sjøgang enn ventet. Bølger på 2-3 meter slo inn fra siden de siste to timene på veg mot havna. I ettertid viste det seg at jeg var nærmere motorstopp enn jeg liker å tenke på. Dieselfilteret var i ferd med å gå tett. Dermed svir jeg av ti tusen kroner for å få et sikrere filtersystem, som gjør at det er enkelt å få i gang motoren i rom sjø om filteret skulle gå helt tett mens jeg er i sjøen. Safety first!
	Lange Anna: Helgolands ”first lady” er en sandsteinsmonolitt (47 meter høy) som står for seg selv noen meter ute i havet. Legg merke til rødfargen i sandsteinen. Så langt jeg kjenner til er Helgoland det eneste stedet rundt Nordsjøbassenget hvor klippene er røde, ikke hvite.
	Ut å spise: De fleste dagene lager jeg min egen middag om bord. Men innimellom spanderer jeg på meg et restaurantbesøk. Her nyter jeg en perfekt stekt sjøtunge, saftig og forsiktig krydret. Det er så moro å snuble over kokker som kan fisk.
	Fuglefjell: Havsulene er et populært innslag på fulefjellet ”Lummentage”. Det er dokumentert over firehundre fuglearter på øya. Og fugletitterne kommer i flokker med sine meterlange linser og kikkerter.
	Fargeglede: De karakteristiske husene på standpromenaden kalles bare ”hummerbuden”. Hummer, krabber og annen sjømat er en viktig del av det øya har å tilby. Ellers er det påfallende hvor glade de er i kraftige og tydelige farger. Det meste av det som bygges her ute er smått og lavt. Det må til på ei øy som har så mye vind.
	Seler: Jeg møtte på en koloni med seler da jeg gikk tur på stranda