Jeg hadde egentlig bestemt meg for ikke å gå fra Helgoland i går, onsdag.

Grunnen var at da Jimmy kom med regningen, ble det en del dyrere enn jeg hadde forutsett. Og er det en ting jeg må lære meg i Tyskland, så er det at kortbruk er mye mindre utviklet her enn hjemme. Cash, please!

Vi ble enige om at Jimmy skulle komme onsdag kl. 16 for å få pengene sine. For han skulle jobbe på en annen båt på dagtid.

Jeg hadde sett meg ut fredagen som en høvelig dag for avgang ut fra vind- og bølgevarsel. Og jeg skulle gå grytidlig for å nyttiggjøre meg havstrømmene.

Gårsdagen opprant og jeg angret på at jeg ikke hadde hatt nok penger liggende til å betale Jimmy da han kom med regningen på tirsdag kveld. I løpet av natten var fredagens værmelding endret til det verre.

- Men, tenkte jeg, det løser seg nok. Nå får jeg gå i banken og betale Jimmy når han kommer i ettermiddag.

Klokka 9.00 sto Jimmy overraskende på kaien. Han var så lei seg for at jeg hadde reagert på prisen at han hadde dobbelsjekket med leverandøren. Nå kom han med telefonnummer til leverandøren, slik at jeg kunne ringe og få bekreftet at han ikke løy.

Jeg smilte og sa at jeg aldri hadde mistrodd han. Grunnen til min reaksjon, var at den britiske produsenten opererte med en nettpris på ca 8.000 norske kroner, mens på regningen ble jeg bedt om å betale 12.000 kroner pluss arbeid.

	- Jeg trenger ikke det, Jimmy. Jeg tror du er en ærlig mann! Og det mener jeg. Alt ved mannen oste av kvalitet. Enten jeg har rett eller er blitt rundlurt, så hadde jeg ikke noe særlig valg. Jeg er glad for det nye systemet. Det kjennes mye tryggere enn det jeg hadde. - Jeg synes du skal gå til Norderney i dag, sa Jimmy. Været er fint og det er meldt mer vind de kommende dagene. Om du vil, kan du gå i banken nå, så kommer jeg bort når du er tilbake. Jeg jobber i en båt her på samme brygga. Jeg bråbestemte meg, sprang i banken, gjorde skuta seilingsklar og gikk fra kai kl. 10.
	I mitt hode, hadde jeg planlagt å gå tidlig den dagen jeg skulle gå fra Helgoland til Norderney. Jeg var usikker på farten jeg klarte å oppnå, og jeg hadde ikke så veldig lyst til å gå innseilinen (Dovetief) i mørket. Mer om dette senere. Men nå var jeg på havet og jeg har lært meg at jeg får ta problemene etter hvert som de oppstår.
	Det gir meg en egen frihetsfølelse å være ute på havet. Å mestre noe som bærer i seg så sterke krefter, er en underlig tilfredsstillelse. Jeg beklager at horisonente mine ikke alltid er like vannrette, men det handler om at dønningene er større enn det som synes på bildet. De var nok rundt 2 meter på det verste. Men det ble roligere og roligere etter hvert. Men opplevelsen var likevel en helt annen enn da jeg seilte til Helgoland. Den gang var det diskorytmer, nå var det mer som sakte vals Å være der ute, time etter time, uten å se land og knapt se andre båter, er nydelig, rett og slett.
Blir det ikke kjedelig? Aldri!!!! Dessuten skjer det alltid noe. Jeg hadde seilene oppe i går, men store deler av dagen hang de til tørk. Vinden var fra ca 5 ms da jeg dro fra Helgoland og helt ned i 1,5 ms da jeg nærmet meg Norderey. Alle har fortalt meg om de uberegnelige kastevindene inne i fjordene i Norge. Jeg skulle bare vente til jeg kom ut på havet, da ville jeg få stabile vinder. Jomen sa jeg smør! Vindpila snurret rundt som en en ball i rulletten. Til å begynne med hadde jeg sidevind. Det var greit. Men etter hvert fikk jeg vinden rett bakfra. Dermed la jeg bommen ut på siden for å fange så mye vind som mulig. Men siden vinden skiftet så ofte, hendte at bommen slo over til andre siden. Plutselig oppdaget jeg at tauet som kontrollerer vinkelen på bommen til mesanen (det bakerste seilet), hadde løsnet. Bommen sto ut til siden og jeg kunne ikke dra den inn igjen. Jeg har opplevd det en gang med bommen til hovedseilet. Den ble kastet til motsatt side så kraftig at sjakkelen som holder taljen, ble revet av. Det blir for langt å fortelle her. Men nå var det altså bommen mesanen som dinglet ukontrollerbart ute på babord side. Dette er et illustrasjonsfoto. Enda en gang ber jeg om forståelse for at når det skjer noe som krever at jeg tar tak i det rimelig fort, så er fotografering det siste som fyller hodet mitt. For dere som ikke seiler: Se på bildet. Det går tau fra bommen ned i rekka bakerst. Tauet er festet i en sjakkel som igjen er festet i rekka. Samme tauet går opp igjen  i taljen og fremover på undersiden av bommen frem til masten. Her kan jeg da stramme inn eller slakke ut alt etter hvor langt ute på siden jeg vil ha seilet. Strammer jeg helt, står det midtskips. I går var det helt ute på siden, siden vinden kom rett bakfra. Og så plutselig skiftet vinden retning og bommen suste til andre siden. Av en eller annen grunn jeg ikke forstår, løsnet sjakkelen. Den er ikke ødelagt og den ser fin ut. Om det var fjæra som låser tauet inne som fikk seg et kakk, vet jeg ikke. Uansett: Bommen sto helt ute på babord side og tauet som jeg skulle bruke til å dra den inn med, hang og dinglet i løse luften flere meter ut fra skutesiden. Det løste seg veldig greit. Jeg hadde en del kraftige dønninger som gjorde at skuta rullet. Jeg ventet til en dønning førte tauet nærmest mulig skuta, og så fanget jeg med båtshaken og fikk gjort fast igjen. Ingen dramatikk, bare et avbrekk i stillheten.
Noe av det fine med å nyte stillheten på sjøen, er å la tankene vandre fritt. Plutselig hørte jeg noen kalle "Fare, fare, fare" på VHF'radioen. Den dere seg på bildet er en  håndholdt modell ved styreposisjonen ute. Hoved VHF'en står inne. Til å begynne med tenkte jeg ikke over det, bortsett fra at jeg ikke koblet det mot det norske ordet  "fare". Men så slo det meg plutselig: På tysk uttales "v" som "f" og de har kanskje ikke "å" ved "aa". Langsomt seg det inn at det kanskje var "Vaare" noen kalte på? Men hvorfor skulle de det? Jeg var jo langt ute på havet og "passet mine egne saker" Da jeg var barn, hadde vi ikke telefon hjemme. Det hendte jeg fikk helpe til hos den lokale kolonialhandleren. Etter hvert fikk jeg også ekspedere, selv om jeg ikke var så gamle karen. Det verste jeg visste, var å ta imot bestillinger på telefonen. Jeg var rett og slett redd det apparatet. Mange vil hevde at det er en redsel jeg har overkommet til gagns! Nok om det. Jeg kjenner faktisk på noe av den samme terskelen når jeg skal snakke i VHF-radioen. Men jeg tenkte at her var det bare å trå til, jeg har jo lytteplikt når jeg er på sjøen. "This is Vaare, Vaare, Vaare, Lima Delta 2525. Did anyone call for me?". Jeg tenkte jeg fikk ta med kallesignalet, slik at det ikke skulle herske tvil. Jeg fikk umiddelbart svar fra Trafikkontrollen. De spurte om jeg visste at jeg var i leia for skisptrafikken som skulle østover mot Hamburg. Jeg gikk i sydvestlig retning. Ja, sa jeg, jeg krysser fordi jeg skal til Norderney. "Men du har ikke love å krysse på skrå," fortalte stemmen vennlig. "Skal du krysse leia, må du gå tvers over." Det var nytt for meg. Men ganske logisk. Går man tvers over, kommer man seg til den andre siden på kortest mulig tid. Jeg lærer noe hele tiden. Jeg unnskyldte meg og ba om tillatelse til å holde samme kurs litt til, slik at jeg kunne krysse bak det store lasteskipet som var på veg østover. Hvis jeg la om nå og forsøkte å komme foran den andre båten, ville det muligens oppstå en konflikt. Jeg hadde hele tiden god kontroll på båtene rundt meg, så jeg visste at det ikke var noen fare, hverken for meg eller andre. "Det er innvilget", fikk jeg beskjed om fra Trafikkontrollen, "jeg skal informere kapteinen på den andre båten" Og som den lydige mann jeg er, holdt jeg samme kurs et kvarter til, så la jeg om slik at jeg kom meg ut av leia raskest mulig. Jeg er ikke større enn at jeg synes det var litt artig. Plutselig var jeg en del av et stort skipsmønster.
At jeg måtte legge om å gå mer direkte mot syd, hadde to konsekvenser: Jeg så land raskere, men vegen ble lenger. Først noen ord om å få øye på den frisiske øya Langeoog. Jeg "reiste" mye i atlaset mitt som barn. Jeg husker at jeg fikk Aschehougs store atlas som fødselsdagsgave da jeg var ti år gammel. Det kostet 140 kroner, og det var uhorvelig mye penger den gang. Sjelden har jeg blitt mer glad for en gave, og den ble studert i filler! Et av stedene jeg alltid har drømt om, men aldri trodd at jeg skulle få oppleve, var nettopp de frisiske øyene. Denne rekken med avlange "pølser" rett utenfor kysten av Nederland og Tyskland. Hvofor? Jeg vet ikke. Ikke annet enn at jeg alltid har vært tiltrukket av plasser hvor ikke alle andre drar. Uansett, det var virkelig en gåsehudopplevelse å se den første komme til syne. Slik som jeg skrev på Facebook i går. Men vegen ble litt lengre og det var dumt. Jeg var opptatt av hvert minutt for å komme frem før mørkets frembrudd. Jeg kommer snart til beskrivelsen av Dovetief, men først en annen sak.
Da jeg var kommet ut av leia, la jeg om kursen slik at jeg seilte nokså rett mot vest, inn i solnedgangen. Navigasjonssystemet viste meg at jeg hadde ca 3 timer igjen til jeg skulle ankomme havnen på Norderney. Plutselig ble jeg oppmerksom på denne skypumpen/røyksøylen som dere kan se midt i bildet. Først trodde jeg den var ute i havet og jeg tenkte på om det var et værfenomen. Da jeg kom nærmere, ble jeg klar over at den var på land, faktisk på Norderney. Så rart at de har kullkraftverk her ute, tenkte jeg. Men etter hvert forsto jeg at det måtte være en stor brann. Og da jeg kom helt inn til øya, kjente jeg røyklukt. Vel inne i havna, så jeg flere blinkende brannbiler. Men det var mørkt, så jeg så ikke noe mer. Jeg hadde følelsen at de var i gang med å rengjøre og ordne utstyret på bilene. I dag fikk jeg svaret da jeg snakket med havnemesteren. En stor hall med 22 båter i vinteropplag hadde brent ned til grunnen. Alt var borte. Det er slike episoder som skaper et "før" og et "etter" i et lite samfunn.
Jeg seilte inn i solnedgangen bokstavelig talt. Og jeg skjønte etter hvert at det ville bli omtrent mørkt i det jeg skulle begynne på Dovetief. Jeg har ikke noe valg, tenkte jeg. Jeg får bare la det stå til! Før jeg forteller om Dovetief, må jeg skrive litt om Wadensee, havet som ligger innenfor de frisiske øyene. Det var blått i atlaset mitt, og dermed tenkte jeg at der måtte det være fint å seile. Nedover Europa er jo ikke skjærgårder, slik at man gå innaskjærs, slik vi kjenner det fra Norge og Sverige. Men det var i atlaset. Sjøkartet viser noe helt annet. Om Wadensee betyr "å vade" (vasse), vet ikke jeg. Men sjøkartet viser at det er så grunt at det noen steder er mindre en halv meters dybde. Og resten er ikke stort dypere. Det finnes noen smale renner, som er godt merket, men de er for båter som ikke stiker så dypt som min (1,90 m). Det finnes merkede "renner" inn til byene og øyene fra Nordsjøen. Om de er naturlige eller mudret, vet jeg ikke. Men selv de er ikke dypere enn de må være. Det er ikke så mange ukene siden avisene kunne fortelle om den unge jenta som hadde solgt leiligheten sin, kjøpt seilbåt og kastet loss for å seile til Australia. Hun forsøkte seg på Wadensee. Bildet gikk verden rundt. Etter hvert som tidevannet gikk ut, sto hun på grunn og skuta tippet over og ble liggende på siden. Når jeg skal videre vestover, må jeg gå ut igjen og fortsette på utsiden av de frisiske øyene. Hva som blir neste havn, er jeg litt usikker på. Jeg håper på Lauwersoog i Holland, slik at jeg kan gå nordre del av Stande Mast Route (kanalstystem for seilbåter), men jeg har akkurat snakket med en som bestrider at jeg kan gå. Han mener at det bare er 1,80 meters dybde. Jeg trodde jeg hadde sjekket, men jeg får dobbeltsjekke og trippelsjekke.

Man begynner på Dovetief et stykke øst for vestspissen. Med fem knops hastighet har du ca en time rundt vestspissen og øst igjen til havna på innsiden av øya. Bildet er tatt akkuart ved starten. Hjemme er det stort sett uproblematisk å gå så nær ei sandstrand, men her er det anderledes. For å komme på innsiden av noen store, grunne sandbanker, må man nesten helt inn i strandkanten, slik at man får den grønne staken på styrbord (høyre) side av båten. Så har man ei trang renne, riktignok godt merket. På det grunneste er den ikke mer enn 2,5 meter. Det er da man håper at strømmen ikke har dradd i hop noe ekstra sand! Jeg hadde stor respekt for Dovetief. Jeg hadde lest flere historier på internett om seilere som ga opp, gikk ut igjen og fortsatte til Den Helder i Nederland. Men jeg hadde ikke spesielt lyst til å seile hele natta etter full dag i sjøen. Dessuten hadde jeg så innmari lyst å oppleve en av de frisiske øyene. Da jeg planla seilasen, hadde jeg ment å gå så tidlig fra Helgoland at jeg kunne gå inn på høyvann. Men på grunn av viderverdighetene med betalingen, kom jeg avgårde tre-fire timer etter at jeg hadde planlagt. Nå var jeg bare halvannen time unna laveste vannstand. Skuta mi er fullt utstyrt for nattseilas. Så det er kun min følte trygghet som synes det er kjekkere å passere slike områder i dagslys. Selv om det fortsatt var litt lys da jeg begynte innseilingen, falt mørket fort på. Før jeg var halvvegs. Og dybdemåleren viste 2,6 meter!

Da jeg passerte Norderney by på nordvestsiden av øya, var det bekmørkt. At det ikke ser slik ut på bildet, handler om at kameraet justerer lyset selv etter hvor mørkt det er. Noen av stakene var merket med lys, men langt fra alle. Det var også en del annen trafikk, så det var nok av utfordringer å holde øye med for amatørskipperen. Men moro var det. Spesielt da jeg kom meg trygt i havn, slo av motoren, og kunne slå meg med en ankerdram. Jeg syntes jeg hadde fortjent den. Jeg var ganske så stolt av meg selv i går kveld.