Det er ikke så ofte vi tenker på hvor heldige vi er som har ubegrenset tilgang på vann og strøm. Men det man har overflod av, er man ofte ikke så forsiktig med.

Elektrisitet

Her har jeg kanskje vært mer bevisst enn mange, men langt fra nok. Min pleiefar jobbet på Karmsund Kraftlag, og jeg husker at jeg tidlig lærte å slå av lyset når jeg forlot et rom. Og slå av så snart det lysnet av dag.

- Du skall ikke brenne hull i dagen, Øivind! Det var en av hans læresetninger.

Kanskje har jeg noen ganger tatt det til det ekstreme. Jeg fikk litt mild kritikk av en nabo en gang. Hun mente at huset mitt så ut som et spøkelsesslott som stort sett var mørkt.

- Du har råd til strømmen, sa hun.

Og da tenkte jeg: Skal man gjøre det man synes er ufornuftig bare fordi man har råd til det?

Om vinteren bruker jeg stort sett kjøkkenet og soverommet. Her har jeg alt jeg trenger. Så dermed er det som regel mørkt i de andre vinduene.

I norske gjestehavner, kobler vi oss på landstrømmen, og så har vi fri adgang for det døgnet vi har betalt for.

Her er det automater. 50 cent mynter. (Ca kr. 4,50). Jeg kan putte på så mange jeg vil. Så har jeg strøm i en tilmålt tid, og så går det i svart.

Og jeg forsøker faktisk å leve så billig som jeg klarer. Jeg fører nøye regnskap over utgiftene og studerer hele tiden på hvordan jeg kan spare, uten at det går ut over livskvalitet og opplevelser.

Dessuten, jeg har veldig god batterikapasitet ombord. Disse lades ved landstrøm, ved at jeg kjører generatoren eller når hovedmotoren går.

Så i dag tidlig puttet jeg på 50 cent. Den varte et par timer, men jeg var litt dum fordi jeg hadde glemt å slå av den elektriske ovnen på badet. Jeg liker å sette den på en halv times tid før morgenstell, slik at det er litt varmt og godt der inne. Høsten er kommet hit også...

Når strømmen er på, trakter jeg kaffe så jeg har hele dagen og jeg passer på å lade telefon og annet.  Og resten går jo inn på batteriene mine, slik at intet går til spille.

Så venter jeg til kvelden før jeg putter på en ny 50 cent.

Det går litt sport i det, for å være ærlig.

Vann

Her er jeg blitt enda tøffere.

I Norge, Sverige og Danmark hadde jeg fri tilgang på vann. Jeg har en tank som tar 570 liter og jeg stapper slangen i og åpner kranen. Så går jeg inn og setter meg. Etter en stund titter jeg ut, hvis det ser tørt ut, fortsetter jeg med det jeg holder på med. Hvis vannet flommer over dekk og ut i sjøen, konkluderer jeg med at det er fullt og jeg stenger vannet fra land.

Også i Kappeln, der jeg lå på et verksted før jeg kom til Kiel, hadde de slange med "trinkwasser" (drikkevann). Det var siste gang jeg fylte. Men nå har jeg mindre enn 50 liter, så da er det på tide å gjøre noe.

På Helgoland fantes ingen slange, heller ikke her på Norderney. Jeg gjetter på at tilgangen på ferskvann er svært begrenset, slik at de er bevisste på sitt forbruk.

På Helgoland lot jeg det være, men i dag har jeg vært og kjøpt meg to 8-liters vannkanner. Så må jeg gå til dusjanlegget og fylle - og bære ombord. Liter for liter.

Og så lar jeg dem stå og sildre ferdig ned i vanntanken. Jeg kunne selvsagt hatt dem stående og tappet direkte fra kannene når jeg hadde bruk for det, men på denne måten har jeg tilgang på vann både i byssa og på badet uten at jeg har to kanner som opptar plass.

Hittil har jeg dusjet ombord. I dag dusjet jeg i fellesanlegget på land for første gang. Vi får se hvordan det utvikler seg.

En liten raritet:

Når jeg skrur på varmtvannskranen, renner det alltid ut litt kaldt vann før det varme vannet kommer. Hittil har jeg bare latt den literen renne rett ut i avløpet.

Men ikke lenger.

Da jeg var på Helgoland, skjønte jeg at jeg måtte være enda litt mer forsiktig. Så nå har jeg en gammel juiceflaske, som jeg holder under springen til det varme vannet kommer. Og så bruker jeg dette vannet til å fylle vannskåla til matrosen når han trenger påfyll..

Nye erfaringer står i kø.

Det er så moro når tilvante tankebaner blir utfordret. 

PS I morgendagens blogg lover jeg å presentere en ny selverkjennelse. Og for å være ærlig, den tilhører kategorien av erkjennelser jeg ALRDI I VERDEN hadde trodd skulle komme.