Sanden paa havet - en livsnyters betroelser
 
Dette er en betalt annonse.Jeg annonser bare for firmaer jeg selv har brukt - og er fornøyd med.
Jeg kom til Valdres sommeren 1998, altså for snart 20 år siden.

Egil Kampenes og Reidun Mikkelsgård, som drev Kampenes Begravelsesbyrå, hadde allerede et kundeforhold hos Valdresbil. Siden de snakket så varmt om sin bilforhandler, ble det naturlig for meg å gå dit også - både privat og med bilene til begravelsesbyrået.

Det har jeg aldri angret på.

Jeg har alltid fått topp service. Spesielt når det gjaldt bårebiler stilte de opp "sent og tidlig". Det har betydd mye for sikker drift.

Anbefales på det varmeste!
Har du lyst å gi tilbakemelding?
Bruk Gjesteboken til bloggen eller skriv på Facebooksiden min, Øivind Sanden.
  Arkiv Nederland, 8. november 2016
Fra magi til frustrasjon
For en dag jeg hadde i går. Den begynte med magi og endte i fortvilelse og frustrasjon.

Morgenen gjennom Groningen og ut på bondelandet var magisk. Det ble akkurat så fantastisk som jeg hadde drømt om.

Jeg får ofte høre at jeg er flink med ord, men akkurat det jeg opplevde i går morges, sliter jeg med å beskrive på en fulldekkende måte. Spenningen ved å navigere i så trange omgivelser, broene som åpnes og lukkes, gamlebyen og åpne landskaper. Det var fenomenalt, rett og slett.

Så oppsto problemene og gjorde siste del til et kappløp med tiden. Ville jeg nå havn før motorproblemene ble så store at jeg måtte stanse den?

Dagens blogg har derfor to helt adskilte deler, "magi" og "frustrasjon"

Magi i Groningen
Det begynte pent og pyntelig i den moderne delen av byen.

Til å begynne med var vi to båter. "Vaare" først og en engelsk seilbåt etter oss.
Men ganske snart kom vi inn i smalere kanaler.
Kjempestilig.
Her gjaldt det virkelig å ha tungen i rett munn.

Under ser dere en bropassering.
Rød og grøn lys samtidig: Gjør dere klar, kom til broen.
Grønt lys: Klarert for bropassering
   
   
  Noen ord om de serivceinnstilte brovaktene.

Ute på landet var broåpningene fjernstyrt. Inne i Groningen gikk vi i en halvsirkel rundt gamlebyen. Her måtte brovaktene nå frem til hver enkelt bro - og det var mange av dem.

Etter hvert skjønte jeg at det var to brovakter på sykkel.

En syklet til bro nr 1, en annen til bro nr 2. Når vi hadde passert bro nr 1, kastet brovakten seg på sykkelen og tråkket seg frem til nr. 3. Etter at vi hadde passert nr. 2, kastet han seg på sykkelen og hastet til nr. 4.

Osv, osv, osv. Facinerende, rett og slett 
   
Måtte jo hilse opp til brovaktene og takke.   
   
 
  Noen steder var det ganske så trangt å navigere, ja  
  Etter hvert ble det mer og mer landlig 
  Vi fikk også to nyttefartøyer foran oss, så dermed ble vi nr. 3 i konvoien.

Det var egentlig litt behagelig når vi kom ut på landet, for da så jeg veldig tydelig hvor i kanalen de la seg. 
   
  Det var ikke alle steder det var like dypt, nei 
  Snakk om å kjøre skute i åkeren!

Hvis du ser nøye etter, ser du toppen av styrehuset på den første båten i konvoien stikke opp over gresset.

På en strekning buktet kanalen seg som en slange. Derfor ser det ut som den andre båten kjører en helt annen veg enn oss. Men vi var der han er fem minutter senere. 
   
  Siste broåpning før vi nådde Zoutkamp.

Jeg kom ut av tellingen, rett og slett. Men det fungerte utrolig fint. Båter har tydeligvis prioriet. Det er ikke alltid man trenger å sakke av når man nærmer seg engang.

Et sted måtte vi vente 20 minutter. Brovaktene har lunch fra 12.00 til 13.00. Da åpnes ingen broer.

Det er dem vel unt. 


Frustasjon over motorproblemer
Problemene kom etter en times gange ut av Groningen.

Jeg var inne i styrhuset en tur og oppdaget plutselig rødt lys på begge laderne (både til 12V og 24V).

Det er slikt man absolutt ikke vil ha! Spesielt ikke på 24V. Her er alle vitale styresystemene koblet og viftereima som driver 24V dynamoen, driver samtidig pumpen som gir kjølevann til motoren.
Jeg synes det var litt rart, for det siste jeg ba mekanikeren som monterte nytt dieselfilter på Helgoland, om, var å gå over viftereimene og dynamoene. Og det betyret han at han hadde gjort.

Jeg gikk ned i maskinrommet, åpnet luken inn til motoren der viftereimene og dynamoene sitter - og fikk hakaslepp.

Bolten som holder 12V dynamoen hadde løsnet og var i ferd med å skru seg løs.

Amatørmekanikeren var ikke så kjapp i hodet at han forsto at det måtte være mer, for dette var jo bare 12V. Jeg hadde alarm på 24V også.

Viftereimen til 12V lå på gulvet og den til 24V var veeeldig slakk, men den hang på og kjølepumpen gikk rundt.

Jeg vurderte det også slik at bolten ville ikke komme seg helt ut, fordi den møtte veggen (bokstavelig talt) i isolasjonsluken rundt motoren.

Så nå handlet det om å sjekke temperaturmåleren ofte. Så lenge motoren holdt seg under 80 grader, var det ingen fare. Da hadde den kjøling.

Etter telefonråd fra min allestedsnærværende Gerhard i Sagvåg, startet jeg generatoren og lot den gå helt til jeg var i havn. Den lader også batteriene.

Dermed var jeg trygg for at ingen batterier ville tømmes før vi fikk orden på dette.

Jeg tenkte at dette er ikke verre enn at jeg må få tak i en mutter og en låsemutter til bolten, så skrur jeg det skikkelig fast - og alt er på stell.

Det er ikke første gang jeg har tatt grundig feil. Sikkert ikke siste heller.

I forrige blogg skrev jeg at jeg hadde tenkt å gå fra Groningen til Lauwersmeer. Men etter råd fra havnemesteren i Groningen, endret jeg planen til Zoutkamp, noen km før Lauwersmeer.

- Der er det både restaurant og supermarked, sa hun. I Lauwersmeer er alt stengt på denne årstiden.

Jeg innrømmer at jeg kjente glede da jeg så husene i Zoutkamp dukke opp bak åkrene.

Var vi i fare? Egentlig ikke.

Når noe inntreffer, gjør jeg alltid en "katastrofevurdering": Hva er det verste som kan skje?

Det verste som kunne skje, var at 24V viftereima falt av også, slik at motoren ikke lenger fikk kjøling og måtte stoppes.

Da hadde jeg drevet inn til kanalsidene og gått på grunn. Her er det søylebunn. Det var altså ingen fare hverken for skip eller mannskap.

Og jeg følte meg trygg på at kanalmyndighetene helt sikkert har beredskapsplaner for båter som får motorstopp og må slepes til kai.

Jeg ville neppe ha vært den første.

Vel i havn, kom en kar ut til skuta for å hilse på. Jeg spurte om han var havnemester og det bekreftet han.

Jeg fortalte om problemene og at jeg trengte en mutter og en stoppemutter.

- Jeg er havnemester og brannmann, smilte han, men å være mekaniker er min store lidenskap (!). Hvis du har dimmensjonen på mutrene du trenger, har jeg sikkert det du trenger i verkstedet mitt.

- WOW, tenkte jeg, snakk om å ha flaks. I denne lille landsbyen langt ute på bygda, er den første jeg treffer en lidenskapelig mekaniker!

Jeg gikk ned for å dra ut bolten, men så at den ene mutteren jeg trengte, lå på dørken rett under. Jeg tok med den opp, han så på den og sa at han var tilbake om noen minutter.

Et kvarter senere parkerte han utenfor Vaare og ga meg de mutterene jeg trengre. Da jeg spurte hvor mye jeg skyldte han, bare viftet han det vekk og sa at han var glad for å kunne hjelpe til.
Det var en lykkelig amatør som takket for vennligheten, sa farvel og gikk ned i maskinrommet med godfølelsen. Å skru fast en mutter og en stoppemutter, ligger innenfor det jeg klarer!

Men jeg hadde et annet problem som jeg ikke hadde tatt på alvor. Da jeg var inne i maskinrommet tidligere på dagen, oppdaget jeg en bolt som lå på gulvet.

-Jeg får se på den når jeg ordner det andre, tenkte jeg.

En telefon til min gode Gerhard lærte at dette måtte være bolten som holdt gjengestanga for å teite og slakke viftereimen.

Men se nærmere etter. Den har bare en gjenge nederst. Med en uggen følelse fant jeg hullet den skulle inn i og jeg fikk bekreftet min bange anelse: Gjengedelen satt igjen inne i motorblokken!

Det går bra, sa Gerhard, i en ny telefon. Få tak i noen på et mekanisk verksted, så borrer de den ut for deg!

Jeg fikk tak i Jasper, havnesjef/brannmann/mekaniker, en gang til. Han ble med med for å se.

Det er ikke noe problem sa han. Jeg har borr og jeg har et verktøy jeg kan sette inn i hullet jeg borrer og så skrur jeg bare ut den delen som sitter inne i hullet.

Det er fort gjort.

Motet mitt steg igjen. Du skal se det løser seg, tenkte jeg.
Men så ble Jasper helt stille og kom med meldingen som gjorde at motet nærmet seg nullpunktet igjen.

- Dette er langt mer alvorlig, sa han etter en stund. Det er brudd i armen som holder begge dynamoene fast til motorblokken.

Og når han så nærmere etter, så vi at 24V hadde seget ned og fått skader. Hjulet til venstre, under bildet av motoren, skal ha et rundt hull i midten. Det er tydelig at det har vært utsatt for kraftig juling.

For å gjøre en lang historie kort, han skudde løs og tok med seg alt. Armen kan han sveise, bolten skal han få ut.

Men i dag er han på brannstasjonen i Groningen på jobb. Her vil han forsøke å reparere dynamoen (hvis de ikke får brannutrykning).

Men i verste fall må jeg ha ny 24V dynamo. Da ryker tusenlappene fort.

Han kommer igjen i morgen. Da får jeg dommen.

Enten har han klart det og alt er på stell i løpet av morgendagen. Eller så må jeg vente her til vi får på plass ny dynamo!

 
Jeg brukte litt ekstra tid foran speilet i går før jeg la meg. Jeg måtte se meg selv i øynene og gjøre opp status.

Jeg var lei meg og jeg var utladet etter spenningen og den følelsesmessige berg- og dalbanen dagen hadde bydd på.

Jeg har lært meg å leve i nedturene i livet. Ikke slik at jeg dyrker det depressive, men heller ikke slik at jeg panisk må gjøre noe som får meg raskt i bedre humør. Er jeg lei meg, og jeg hvet forfor jeg har det slik, så tillater jeg meg å være lei meg!

En stund.

En av mine gode leveregler er at en god natts søvn, tilhører eliteserien av "medisiner".

Så sto jeg og så meg selv i øynene og tenkte, av alle, på Donald Trump. Mangt kan sies om den mannen og det faktum at han har kommet så langt.

Men Donald Trump har lært meg et nytt engelsk ord: "Stamina". Det betyr utholdenhet. Han brukte det som angrep på Hillary Clinton etter at hun fikk et illebinnende under 9-11 markeringen.

- Hun mangler "stamina", sa The Donald.

- Vel, Øivind, sa jeg til meg selv. Du har lagt ut på en reise som skal lære deg mye om deg selv. Nå får vi se hvor mye "stamina" du har!

Har problemene som jevnlig dukker opp gitt meg hjemlengsel?

Svaret er et ubetinget NEI!

Jeg føler "Sanden paa havet" gir meg et forstørrelsesglass inn i min egen sjel: Gledene blir tydeligere, frustrasjonene blir tydeligere, nedturene blir tydeligere.

Jeg skal på ingen måte forsøke å gi inntrykk av at jeg er en Roald Amundsen i noe isøde. Men likevel kjennes det som om mye av mitt trygge sikkerhetsnett hjemme er fjernet.

Og jeg kjenner på at det er jo nettopp slik jeg vil ha det. "Sanden paa havet" er et spennende liv. Det er blitt den ytre og den indre reisen som jeg drømte om.

Så nå er det bare å gå seg en tur, utforske landsbyen og se hva morgendagen bringer med seg!

 
Vil du se deg rundt i
universet mitt, gå til
Vil du lese tidligere blogger,
gå til
Vil du skrive en hilsen, eller
lese hva andre skriver, gå til
Vil du se hvor de ulike
etappene har gått, gå til
Hjem Bloggarkiv Gjestebok Logg