Jeg har fortalt dere før at jeg innimellom trenger "timeouts". Dager
hvor jeg lever litt mer tilbaketrukket og ikke så gjennomsiktig. Det
gjør godt for sjelen å samle seg. Og jeg tror det er nødvendig.
Probemet er bare at det skjer så mye, at jeg sliter med å disponere
fortellingene når jeg da er i gang igjen. Som nå.
 |
Derfor fokuserer jeg på seilasen fra
Zoutkamp til Dokkum (rød strek) i dag. Så kommer det egne
blogger om seilasen fra Dokkum til Leeuwarden, hvor jeg er nå,
og om de tekniske problemene, som forhåpentligvis er løst når
mekanikeren kjører hjem i kveld. |
 |
Det ble jo noen dager i
Zoutkamp pga de tekniske problemene.
Zoutkamp er stedet bare de færreste har hørt om, vil jeg tro. Og
det er ikke så mye der, for å være helt ærlig.
Men landsbyen var koselig nok. Ryddig og vennlig. Med
supermarket, kjøtt- og fiskebutikk, bakeri, bankterminal og alt
det andre som er både nødvendig og kjekt.
Men så tenker jeg at det er ikke sikkert folk ville ha skrevet
med begistring om hverken Begnadalen, Rogne eller Ryfoss, for å
ta tre Valdresbygder, om de helt plutselig ble værende der
uventet i fire dager.
Likevel: Det er slike plasser vi lever våre gode liv med alt det
innebærer av gleder og sorger. Jeg synes det er viktig å
understreke at slikt har en verdi i seg selv. Jeg er ikke ute
etter å finne turiststedene, de har jeg ofte besøkt før.
Så, Zoutkamp var trivelig. Ellers er det intet å berette. Utover
at vi fikk ligge gratis, fordi vi kom etter 1. november. |
 |
|
|
 |
Vi kom tidlig avgårde på fredag. Den
første broen var det bare å kalle opp i det vi la fra kai. Og da
vi kom ut av havnen, var brovokteren klar for åpning.
Første stopp var rett på andre siden. Litt utenfor byen var det
en privat havn med dieselfylling og gass.
Det siste var viktig. Jeg har klart meg på norsk gass-system
hittil, men var redd for å gå tom snart. I Nederland får jeg
ikke tak i gassflasker som passer til de norske "hettene" vi
trer ned på ventilen.
Nå er det på plass, så jeg slipper å lure på om jeg en eller
annen gang går tom for gass midt under middagslagingen. Jeg har
fått nederlandsk regulator på den nye flasken, slik at det bare
er å løsne slangeklemmen og skru slangen fast til det nye
systement. Så får vi se hvor lenge jeg klarer meg med denne
løsningen.
|
 |
Første timen etter dieselfyllingen, var
vi fortsatt på en ganske bred kanal. Det var hovedkanalen
nordover fra Groningen og ut i Nordsjøen ved Lauwersoog.
Jeg har en manual på nederlandsk. Og jeg hadde skjønt at når jeg
kom inn i en mindre kanal vestover mot Dokkum, så ble broene
åpnet bare dersom jeg hadde ringt 2 timer på forhånd og bestilt.
Fordi jeg er utenfor alle sesonger.
Jeg innrømmer at jeg ble litt stresset da jeg ringte det
oppgitte nummeret for tredje gang uten å få svar. Men jeg kom
igjennom og møtte bare velvilje. Folkene stilte opp og smilte
til oss for hver bropassering. |
 |
Denne staken er en pussighet som (jeg
tror) vi ikke har hjemme. Her i Nederland finnes det mange,
mange.
De fleste vet at vi har grønne og røde staker å navigere etter i
hjemlige farvann.
Men her har de også staker som har begge fargene!
Sjøveiene, eller "leiene", går jo på kryss og tvers, fordi det
er så grunt. Selv i åpent hav, må man være nøye hvor man går.
Ellers står man bom fast.
Så langt jeg har klart å skjønne: Går man hovedleia, gjelder den
øverste fargen. Kommer man inn fra en av de mindre sideleiene,
gjelder den nederste fargen.
|
 |
Før vi svingte vestover mot Dokkum, måtte
vi et ganske godt stykke ut i et lite innlandshav som heter
Lauversmeer.
Her var det mer åpent. Men synet bedrar. Det var like viktig
å holde seg til leia her, som inne i selve kanalene. |
 |
Ferdig med Lauversmeer, på veg inn i
"Dokkumer Tief", som ble smalere og smalere etter som vi flyttet
oss vestover.
Et stykke før dette bildet ble tatt, kjente jeg blodtrykket
stige og hjertet hoppe over noen slag.
Jeg cruiset fint på rundt 4,5 knop da jeg plutselig syntes den
ene staken på babord side ikke "beveget" seg (altså ble borte
fordi skuta beveger seg)
Jeg så på "speedometeret" og oppdaget at vi plutselig bare
gjorde 0,5 knop. Og jeg var i leia, det var jeg klar over da og
jeg har dobbeltsjekket etterpå (jeg får "slepespor" på
kartplotteren, så jeg vet nøyaktig hvor vi har seilt).
Jeg skjønte at vi subbet nedi søylegrunnen. Det var ingen fare
for å ødelegge noe, som når vi går på grunn hjemme.
Men jeg hadde så lite lyst til å bli stående og måtte tilkalle
hjelp!
Raskt la jeg 60 grader babord for å komme nærmere rødstaken
(grønne staker var det ikke akkurat her) og så ga jeg full gass
og litt til.
Det føltes som en evighet, men varte bare noen sekunder, så
registrerte jeg at fartsmåleren steg til 2 knop, 2,5 knop, 3
knop og videre.
Jeg reduserte motorkraften til normal og konstaterte at jeg enda
en gang kunne puste lettet ut.
|
 |
Det er ganske stemingsfullt
å seile i motlys |
 |
Broer, vindmøller og landsbyer |
 |
Åpne landskap.
Flatt som den berømte pannekaken. |
 |
Noen ganger ligger landsbyene et stykke
unna kanalene. |
 |
Siste delen inn mot Dokkum
gikk jeg for sakte fart.
Jeg fikk beskjed på VHF-radioen at det var en større båt bak meg
som skulle bli med på de samme to broåpningene i Dokkum.
Siden vi er utenom sesong, var det bare en brovakt og han måtte
sykle mellom broene. Derfor måtte jeg passere sammen med den
andre.
Jeg så den andre båten via AIS på kartplotteren min, så dermed
var det bare å gå sakte og å se han ta innpå. Slik slapp jeg å
ligge foran broen og vente.
Her har han tatt oss igjen og vi er klare for å passere den
første av to broer inn til Dokkum. Det vil si, han skulle
videre, men vi ville ha ettermiddagen og kvelden her. |
 |
|
|
 |
Jeg forelsket meg sporenstreks i Dokkum.
Det var noe med atmosfæren i den byen som tiltrakk meg.
Byen har i dag ca 12.000 innbyggere. Det er en gammel
festningsby med flere hundre historiske hus bevart.
Dette var en av de gangene jeg måtte bryte prinisppet om å være
lenge et sted. Jeg måtte være i Leeuwarden til lørdag kveld.
(Mer om det i den tekniske bloggen som kommer om noen dager)
St. Bonifacius, en angelsaksisk misjonær, måtte bøte med livet
her i 754. Rådhuset er fra 1610. Byen har også spilt en sentral
rolle i Frieslands vekst og fall.
I dag en trivelig by med butikker og restauranter. En levende
museumsby, rett og slett.
Jeg tar med et knippe bilder uten tekst. |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
Dette bildet tok jeg fra akterdekket ut
på kvelden vi tilbrakte i Dokkum.
Måne over opplyst vindmølle som speiler seg i kanalen.
Stemningsfullt, spør du meg. |
|
