Tirsdag var det klart for oppbrudd i Leeuwarden. Igjen hadde jeg bestilt broåpninger, denne gangen frem til Grou. Igjen ble jeg mektig imponert over presisjon og service. Strålende.

Jeg gjør oppmerksom på at rutene jeg har tegnet inn i bloggen ikke er helt nøyaktige. Du finner mer nøyaktige kart i loggen (link nederst)

	Jeg lå fortøyd nord for gamlebyen i Leeuwarden. For å komme til kanalen sydover, måtte jeg gå i ei lang sløyfe vest for byen - og så østover igjen, før ferden vendte sydover. Før jeg kom ut på landet, passerte jeg 6 bilbroer og 2 jernbanebroer. Dette er den første jernbanebroen. Her måtte jeg vente et kvarter. Ikke fordi de ikke var klare, men togene har prioritet. De skulle ha over tre togsett før de åpnet for oss og en lastebåt som skulle i motsatt retning.
	Vann er tiltrekkende på de fleste enten man bor ved sjø eller innsjø. Eller kanaler i Nederland. Langs kanalene er det mange fine hus, sikkert ikke blant de billigste i byen. Det er vel her som hjemme: Beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet. Det slår meg at lov som sikrer fri strandsone ikke står sterk her i landet. Så fort jeg nærmer meg en by eller landsby, virker det som hagene går helt ned til vannet. Dog: Noen steder går det gangveg helt inntil vannkanten, så ligger husene litt tibaketrukket. Men det er sjeldent der hvor det er tettbebyggelse. Poeng til politikere i Norge som har sikret strandretten for allmennheten.
	Husbåt er et kjent fenomen i Nederland. Som jeg har skrevet tidligere, så er det fortsatt ikke helt stuerent i Norge. Hvis ikke det er gjort endringer i det siste, får man ikke registrert en "båtadresse" som offisiell bolig i Folkeregisteret. Her i Nederland er det både anerkjent og litt eksklusivt. Spesielt inne i de store kanalbyene. Her er noen som har trukket "husbåtbegrepet" lenger. Det er ikke båt, men boligen flyter. Da jeg nærmet meg Grou, seilte jeg igjennom et langt strekk med slike hus langs kanalbredden. Nesten som en landsby på langs. Om disse, som lå lengst ute på landet, er heltidsboliger eller fritidsboliger, vet jeg ikke
	Kanalen fra Leeuwarden og sørover er mye bredere enn mellom Dokkum og Leeuwarden. Som dere ser av de to bildene under, elsker jeg "motlysbilder". Jeg synes de skaper en helt spesiell stemning.
	Flotte bondegårder og flate jorder. Det går mest i kuer og sauer. Jeg fikk aldri tak i fårekjøtt i Tyskland. Kanskje er det lettere her i Nederland? Jeg er fortsatt sugen på fårikålmiddagen jeg ikke har spist i høst.
	Jeg har ikke tall på hvor mange broer jeg har passert. Men i går fikk jeg opplevelse jeg aldri før har hatt: Å seile over en aquaduct (vannbro) Det var en spesiell opplevelse å se traileren komme langt borte, nærmere og nærmere, for så å forsvinne under skuta mi og dukke opp på andre siden. Det var litt vanskelig å ta bilder herfra, for jeg måtte fokusere på navigeringen. Hardt babord i det jeg skulle ut på aquaducten, hardt styrbord med en gang jeg var over. I tillegg møtte jeg en annen båt akkurat midt på broen. Det gikk bra, denne gangen også. Jeg ber om forståelse for at navigasjon har prioritet over fotografering.
	Ved denne broen måtte jeg vente i litt over en time. Den var ved en landsby et stykke før jeg kom til Grou. Han som planlegger løpet mitt, var litt redd for at jeg skulle bruke lenger tid enn jeg gjorde på alle bropasseringene i Leeuwarden. Og siden de måtte sende en brovakt godt ut på landet for å åpne, tror jeg han tenkte at det var bedre jeg ventet enn at brovakten ventet.
	Foran hver bro er det organisert "ventemulighet". Her kan man fortøye i pæler som er satt opp med langsgående bord i forkant (for at det skal ligne en kai) Når det blåser 12-13 m/s fra "brygga", er det en utfordring å legge til når en er alene ombord. Men det har gått bra hittil.
	Alltid fint å komme til kai. Fordelen ved å gå utenom sesong, er at jeg kan velge kaiplass ganske så fritt. Jeg ser at jeg må bytte i dag. Her må jeg ligge så langt bak for å rekke strømuttaket med kabelen min. Problemet er bare at da kommer landgangen veldig langt frem i baugen. For meg går det fint, men jeg klarer ikke å få matrosen i land. Og han fortjener en skikkelig tur i dag. I går ble det bare en liten morgentur før vi forlot Leeuwarden. Jeg innrømmer villig at det er deilig med enkel middag når jeg legger til etter en lang og kald økt på kanalen. Pizzaen er litt større enn bunnen i stekepannen. Dermed blir den hengende i siden litt over bunnen. Det gir fin undervarme, som i en stekeovn. Og med lokket på, får jeg overvarme også. Sprø pizzabunn og passe stekt topping. Med litt ekstra blåmuggost på toppen, smaker det ganske brukbart. Jeg er nok mer psykisk enn fysisk sliten når jeg legger til kai. Spenningen, alle variablene jeg må passe på for sikker navigasjon, frisk luft og vind. I det hele tatt: Vidunderlig å være underveis. Himmelsk å legge trygt til kai, fyre opp, kjenne varmen og å få i seg mat. Slike kvelder blir det tidlig mørkt i Vaare.