Sanden paa havet - en livsnyters betroelser
 
Dette er en betalt annonse.Jeg annonser bare for firmaer jeg selv har brukt - og er fornøyd med.
Jeg kom til Valdres sommeren 1998, altså for snart 20 år siden.

Egil Kampenes og Reidun Mikkelsgård, som drev Kampenes Begravelsesbyrå, hadde allerede et kundeforhold hos Valdresbil. Siden de snakket så varmt om sin bilforhandler, ble det naturlig for meg å gå dit også - både privat og med bilene til begravelsesbyrået.

Det har jeg aldri angret på.

Jeg har alltid fått topp service. Spesielt når det gjaldt bårebiler stilte de opp "sent og tidlig". Det har betydd mye for sikker drift.

Anbefales på det varmeste!
Har du lyst å gi tilbakemelding?
Bruk Gjesteboken til bloggen eller skriv på Facebooksiden min, Øivind Sanden.
  Arkiv Nederland, 22. november 2016
Tekniske nedturer

Jeg har ikke noen problemer med å innrømme at en av de største svakhetene ved prosjekt "Sanden paa havet", er min mangel på mekanisk kompetanse. Å mekke motorer har aldri tilhørt mine interesser.

Derfor har jeg bratt læringskurve om dagen. Men etter hvert får jeg bedre og bedre forståelse for hvordan ting henger sammen. Med min gode hjelper Gerhard titt og ofte på telefonen fra Sagvåg på Stord, samt møte med hjelpsomme og gode folk underveis, har det gått bra til nå.

Men jeg innrømmer at det er blitt flere utfordringer enn jeg hadde forutsett. Jeg trodde jeg hadde klargjort skuta så godt det lot seg gjøre.

Jeg tror fortsatt det, men problemene har dukket opp tettere enn jeg ønsker. 

Jeg var fortvilet da jeg åpnet dekslet inn til motoren undervegs fra Grooningen og nordover til Zoutkamp. Det lyste rødt på dashbordet og da jeg åpnet, så jeg viftereima til 12v lader ligge løst på gulvet, samt at en løs bolt gjorde at 12v dynamoen så vidt holdt seg oppe.

Men som dere husker, kom vi oss til kai. Selv om viftereima for 24v dynamoen var løs, var den heldigvis fast nok til å drive vannpumpen rundt. Dermed fikk jeg kjøling på maskinen.

Det siste jeg hadde bedt mekanikeren på Helgoland om,  var å sjekke vifereimene etter at han hadde montert nytt dieselfilter. Og det bedyret han at han hadde gjort.

Og jeg som trodde at det bare var å sette på viftereimene og skru fast bolten.

Havnesjefen i Zoutkamp var også en lidenskapelig mekaniker. Det var virkelig flott at jeg traff på Jasper.

Han skaffet meg muttere og stoppskiver til bolten.

 

Men da jeg skulle til å skru, oppdaget jeg at her måtte det være mer som ikke stemte. Det lå flere løse bolter i bunnen. Så fant jeg at gjengestangen som man justerer hvor langt ute 24v dynamoen står (= hvor stram er viftereima) var løs. Bolten som skulle holde denne på plass, hadde knekt og gjengedelen av bolten sto igjen inne i motorblokka.

Jeg fikk tak i Jasper og ba han se på det. Han fant årsaken - og en feil til. Det går en arm ut fra motorblokka. Denne holder både 24v og 12v dynamoene i enden. Denne hadde knekt/sprukket. Delene lå løst inntil hverandre, slik at dynamoene ikke hadde falt ned. Men det hadde ført til en voldsom vibrasjon.

Den nye feilen Jasper fant, var lekkasje i vannpumpen som sørger for at motoren får kjøling. Iflg Gerhard viser det at systemet for vannpumpen fungerer. Som han sa: Det er et lite hull i forkant. Når lagrene blir slitt, ledes vannet ut hit for at det ikke skal komme inn i oljen.

Mekanikeren på Helgoland hadde nok ikke sett bruddet, han hadde bare teitet viftereimene og trodd at alt var ok. Men når maskinen gikk over tid, ble vibrasjonene så sterke at skaden forverret seg.

 

Det viste seg også at et par skiver/skovler , som gir kjøling til 24v-dynamoen var ødelagt. Når dynamoen endret posisjon, hadde de kommet borti godset og fått en liten tusendels millimeter slått av for her rotasjon.....

Jasper jobbet godt. I løpet av neste dag hadde han funnet frem tll et firma som kunne levere nødvendige reservedeler til dynamoen og han hadde gjort avtale med en pensjonert spesialist på vannpumper i Leeuwarden om at hvis han fikk vannpumpen på mandag, så skulle ha se på den. Men med Jaspers vakter på brannstasjonen og pensjonisten som bare jobbet to dager i uken, måtte det bli mandag. Ellers måtte jeg vente i Leeuwarden over en uke ekstra. Dette var grunnen til at vi ikke fikk mer enn en ettermiddag i den koselige byen Dokkum. Vi MÅTTE videre.

 

Dynamoene og viftereimene ble fikset og montert torsdagen i Zoutkamp. Alt fungerte perfekt. Så fylte vi vann og var klar for etappen til Dokkum og så til Leeuwarden. Det var jo ingen stor lekkasje, så det var ingen fare at vi skulle gå tom for kjølevann undervegs.

Mandag kom Jasper som avtalt. Han hadde ca en times kjøring til Leeuwarden. Han skrudde ut vannpumpen tok den med og kom tilbake. Den dårlige nyheten var at de ikke klarte å fikse den gamle, den gode nyheten var at han hadde klart å skaffe meg en ny til en svært redusert pris.

Vannpumpen ble montert og jeg fikk beskjed om å starte motoren. Oppstart gikk fint og jeg stoppet igjen, slik at han kunne gjøre seg ferdig der nede. Så skulle jeg starte en gang til - og fikk hjertet i halsen.

Jeg skrudde på tenning og trykket på startknappen. Ingenting skjedde. Hva i all verden, fortvilte jeg. Så hadde jeg nok et øyeblikk hvor jeg ikke tenkte logisk, for jeg forsøkte å starte generatoren. Dersom startbatteriet var utladet av en eller annen grunn, skulle jo generatoren gi nødvendig strøm. Sjokk og gru: Generatoren startet heller ikke! Da kjente Sanden at mismotet seg på.

Hadde jeg tenkt meg om, burde jeg jo ha visst at det ikke kunne være mangel på strøm. Jeg hadde full belysning på dashbordet og jeg fikk den umskjennlige pipetonen som kommer når du vrir om tenningen.

Men det var jo for såvidt greit å få vite at generatoren ikke startet.

Vi tok det første problemet først: Startmotoren som ikke virket. Jasper sjekket kabelen. Alt var koblet riktig på dynamoen. Men da han så i andre enden, viste det seg at han hadde klart å dra i kabelen, da han gjorde seg ferdig der nede, slik at kabelen hadde løsnet fra selve startmotoren.

Da den var festet igjen, startet motoren umiddelbart. Og det har den gjort siden.

 

Så til generatoren. Det er noe jeg burde ha visst siden den ble montert for fire år siden, men som aldri helt har trengt inn til meg: Det er et eget batteri som starter generatoren. Men dette batteriet får bare lading når jeg ligger for landstrøm, ikke fra laderne på hovedmotoren. Skuffende, for noe av prosjektet mitt har vært å utruste ei skute som kunne klare seg "alene" i flere uker. Men nå gikk sannheten opp for meg. Så utfordringen her, blir å få tak i en elektriker som kan montere en såkalt splitt, slik at også dette batteriet lades både av landstrøm og av dynamoene fra hovedmotoren.

Men det kan faktisk se ut som selve batteriet har tatt kvelden. Nå har det stått på lading i nesten en uke, uten at det er fylt opp. Gerhard mener det kan tyde på at ei celle er ødelagt.

 

Det neste nå, er å få fatt i en skipselektriker som kan fikse releet til baugpropellen slik at den kommer i drift igjen. Så må det inn et nytt batteri. Som ellers i skuta, satser jeg nå utelukkende på litiumbatterier når de gamle blybatteriene tar kvelden. De er en del dyrere i innkjøp, men de varer lenger. Like viktig er det at mens et tradisjonelt blybatteri mister mye av kraften sin når ladingen kommer under 50%, leverer litiumbatteriet full energi like til det er nesten helt flatt. I tillegg vil jeg at skipselektrikeren skal vurdere å motere en splitt, slik at batteriet får lading BÅDE fra landstrøm OG fra hovedmotoren.

Utfordringen min de neste ukene er av økonomisk art. Det er ikke synd på meg, men jeg må være bevisst på hvordan jeg bruker pengene. Jeg har hele tiden visst at det kommer en god slump penger inn på kontoen i første halvdel av desember. Og jeg har styrt øknomien etter det. Men det at det har blitt noen ekstra verkstedregninger, gjør at driftskontoen er blitt tappet raskere enn forventet.

Ingen av disse elektriske utfodringene er vitale for at skuta skal drives. De har mer å gjøre med komfort og lettere navigering. Jo, generatoren er også en ekstra sikerhet om batteriene plutselig skulle gå tomme, men det var nå rart om det skulle skje når jeg akkruat har hatt full overgang over dynamoene.

Jeg har sagt det før, og gjentar det gjerne: Jeg er ingen Amundsen i isødet. Likevel føler jeg at mye av sikkerhetsnettet mitt hjemme er fjernet. Det å leve med utryggheten for "hva skjer neste gang" er god livslæring. Det er slik jeg vil ha det. Ellers kunne jeg ha tuslet hjemme mellom vinkjeller, røykeri og postkasse.

Jeg føler virkelig at jeg LEVER, på godt og vondt.

Det gode liv handler ikke bare om å ha det godt, det handler like mye om å mestre det som ikke er godt.

 
Vil du se deg rundt i
universet mitt, gå til
Vil du lese tidligere blogger,
gå til
Vil du skrive en hilsen, eller
lese hva andre skriver, gå til
Vil du se hvor de ulike
etappene har gått, gå til
Hjem Bloggarkiv Gjestebok Logg