 |
Innseilingen til indre havn var trang,
men det gikk fint.
Men det var viktig å holde fingrene på innsiden av skuterekka. |
 |
Jeg fikk høre at Hoorn var enda finere
enn Enkhuizen. Mulig, men jeg syntes jeg fikk flere fotomotiver
i Enkhuizen.
For all del, det er en fantastisk fin by. Men den største gleden
var nok å finne en park hvor hunder kunne løpe fitt.
Matrosen har vært i sitt paradis noen dager... |
 |
 |
 |
 |
| |
|
|
|
 |
I "hundeparken" kom jeg i snakk med et
hollandsk ektepar, som blant annet fortalte meg at restauranten
i tårnet på bildet hadde veldig god mat.
Jeg hadde gått forbi og kikket litt tidligere, men hadde
avskrevet den som "sikkert en turistfelle". Men de benektet det.
Og hadde rett, skulle det vise seg. |
 |
Slik så den ut da jeg ankom på kvelden.
Tårnet ble bygget i 1522, som en del av festningsverket for byen.
Igjen ble jeg minnet om de lange linjer... |
 |
Det måtte være såpass da
jeg ankom...
Jeg skulle jo feire mine første seks måneder av "Sanden paa
havet". |
 |
Trappen opp til restauranten var
stemningsskapende.
Jeg tenkte et øyeblikk på at her skulle jeg ned igjen etter full
vinpakke... |
 |
Restauranten var koselig. Det
oste historie fra veggene.
Men det var intet snobbested. Folk var hverdagslig kledd.
Jeg hadde nå funnet frem dressbuksen, men kunne ha spart meg
det. De fleste menn gikk i dongeribukser. |
 |
 |
Skipperen er klar for jubileumsmiddag!
Jeg gikk og snakket med dem litt tidligere på dagen. Vi ble
enige om at de skulle forberede en seksretters
overraskelsesmeny.
Jeg fikk ikke vite hva jeg skulle spise før tallerkenen sto
foran meg.
Med full vinpakke.
Slikt kan bli det helt store - og det motsatte. Alt avhenger av
kokken.
Men uansett er det moro. |
 |
Før første forrett fikk jeg en
ekstrahilsen fra kokken. Det er slikt man gjerne får når man
spiser en større meny. Noen ganger midt inne i måltidet også.
Det var en fritert chevre (fransk geitost) Innsiden blir myk og
"fluffy", utsiden får den umiskjennlige frityrskorpen.
Lekkert og kjempegodt.
- Dette virker løfterikt, tenkte jeg. |
 |
Første retten var bare lekker - og god.
I midten lå det en laksetartar med pepperrotsaus. Deilig.
På kanten lå østers! Jeg presset saften fra sitronbiten og
slurpet den rett fra skallet.
Deilig, enda en gang. |
 |
Dagens høydepunkt kom tidlig
i måltidet.
Jeg fikk kremet soppsuppe med trøfler. Og den var aldeles
himmelsk.
En liten artighet: Tidligere på kvelden hadde jeg tekstet litt
med en god venn og vi kom inn på trøflenes betydning for et
måltid. Vi var skjønt enige om at det oftest var for dyrt i
forhold til smaksgevinsten.
Så kom suppen som snudde opp ned på hele min opplevelse av
trøfler. Jeg måtte melde henne og si at jeg måtte revurdere alt
jeg hadde sagt tidligere på kvelden.
Til drikke fikk jeg sherry, godt avkjølt. En fantastisk
kombinasjon. Rett og slett. Overraskende, men moro.
I det hele tatt tilhører jeg dem som synes det er fint om suppe
kan få sin renessanse. Og jeg tror det er i ferd med å skje. Fra
varme hverdagssupper på kalde dager til elegante festsupper som
her.
Jeg tror årsaken til suppens "fall", var alle forrettene med
tomatsuppe, blomkålsuppe eller aspargessuppe. Det ble så
kjedelig. Og etter hvert som spisestedene måtte kutte kostnader,
ble de heller ikke spesielt gode.
Nå sier jeg: Lenge leve en god suppetradsjon! |
 |
 |
Så fikk jeg havabbor. Dette er en fisk som serveres mye i
utlandet, men nesten aldri i Norge.
Kjøttet er fast og fint. Minner litt om torsk, men har et mer
rødlig skjær (i hvert fall den som heter "red seabass") og ikke
minst, mer distinkt smak.
Jeg liker den og her hadde kokken gjort jobben. Fiskekjøttet var
saftig og smakfullt.
Så skjedde en liten morsomhet som klør min kulinariske stolthet
litt ekstra. Da jeg var halvferdig, kom servitøren bort til meg
og sa nesten hviskende:
- Hva synes du om retten? Kokken venter bare på å høre din dom.
Jeg har fortalt han om dine kommentarer tidligere og nå er han
ekstra spent på dine vurderinger.
Jeg måtte da fortelle at jeg syntes fisken var perfekt, men at
risottosengen den lå på manglet karakter. Jeg vet ikke om han
hadde brukt fiskekraft, men smaken "manglet" liksom.
|
 |
Kjøttretten var entrecote med
potetterninger og bearnaisesaus. Kanskje ikke det mest spennende
menyvalget. Men når det er sagt, skal det sies at det smakte
kjempegodt.
Kjøttet var stekt perfekt og tilbehøret hadde nok syre slik at
den fete bearnaisesausen ikke gjorde retten for tung.
Og så var det lekkert anrettet. |
 |
Menyen var klassisk oppbygd: Forrett,
suppe, fisk, kjøtt, ost og dessert.
Ost i Nederland betyr ulike varianter av gulost, enkelt sagt.
Men det var bare en av ostene jeg fikk som var nederlandske, den
i midten. Overraskende nok var det den mykeste.
Osten venstre var franske chevre, den til høyre var irsk, uten
at jeg oppfattet så mye mer. Alle ostene var gode, men jeg måtte
melde uenighet med kokken om rekkefølgen.
Jeg begynte i midten, så den irske til høyre før jeg avsluttet
med den franske chevre'n han hadde lagt først.
Valnøttbrødet og frukkompotten som ledsaget var begge med på å
høyne smaksopplevelsen. For ikke snakke om den seks år gamle
portvinen de helte opp i glasset mitt.
|
 |
Desserten skapte blandede
reaksjoner hos meg.
Sitronsorbeten var frisk og god. God var også sjokolademoussen.
Bringebærene var faste og fine og de hadde mye smak.
Men det hjelper liksom ikke når "stjerna" faller igjennom.
Ostekaken manglet både friskhet og smak.
Desservinen var god. Det er en tradisjon jeg synes vi bruker alt
for lite i Norge. Det finnes sååååååå mye godt.
Den jeg fikk i går var et nytt bekjentskap: Domaine de Coyeaux,
fra en vingård som ligger nord for Avginon i Syd-Frankrike.
Det var en ikke alt for søt hetvin, og den fungerte perfekt.
|
 |
 |
Det var en svært fornøyd skipper som også
klarte det siste hinderet, den bratte trappen ned til gateplan.
Så var det hjem til matrosen. Gjensynsgleden var stor, hos oss
begge. |
| |
|
| |
|
