Dette er en betalt annonse.Jeg annonser bare for firmaer jeg selv har brukt - og er fornøyd med. | ||
|
Har du lyst å gi tilbakemelding? Bruk Gjesteboken til bloggen eller skriv på Facebooksiden min, Øivind Sanden. |
Arkiv | Nederland, 2. januar 2017 |
Alenejul i "Vaare" |
Dagens bloggutgave sto som reisebrev i avisa Valdres på julaften. Du finner teksten etter faksimilen og bildene helt til slutt. God fornøyelse: Jeg er kommet til Rotterdam. Her skal jeg feire jul Her vil jeg ligge i ro til over nyttår. Nå skal broåpninger, seilingsleder og værvarsler skyves i bakgrunnen for julens budskap, julemusikk, julemat og stillhet. Og nyttårsrakketter, når vi kommer så langt. Jeg trenger en pause i flommen av nye inntrykk. Det skal blir deilig å ligge i en havn i et par uker. Ikke et vondt ord om den norske familiejulen. Tindrende barneøyne og glade voksne rundt middagsbord og gaver, gir glede for mange. Men jeg har lyst til å protestere på bildet av at det eneste alternativet er trist ensomhet og fortvilelse. Jeg vet jo at dette finnes. Mer enn godt er. Og jeg kjenner smerten til de som er ufrivillig alene langt inn i sjelen. Følelser forstørres i høytider, både tilhørighet og utenforskap.
Det tredje alternativet Men jeg vil gjerne fremsnakke alenejul, når den er villet. På grunn av alle vaktene jeg hadde i begravelsesbyrået, har jeg feiret mange julekvelder alene. Jeg har aldri sett på det som et problem. Jeg har gledet meg hvert år. Roen, freden, peisflammene, musikken, den gode maten og de gode bøkene. Hvert år ringte jeg julen inn på min egen stabbursklokke øverst i Kollstadbygden i Rogne. Klokka 17 på julekvelden. Presis. Hvert år leste jeg juleevangeliet høyt for meg selv før jeg forsynte meg av julematen. Tro meg, jeg har snakket med ganske mange som i fortrolighet har betrodd meg at de misunner meg. Ståket, stresset og forventningene tapper ofte flere krefter enn det skaper.
Forelsket i Nederland Nederland er en gedigen positiv overraskelse for meg. Etter hvert som jeg har passert den ene perlen etter den andre ”nedover” kartet, har jeg tenkt at det er underlig at nordmenn flest hopper over dette landet når de planlegger ferier. En langhelg i Amsterdam kanskje, men selv ikke det hører med blant de mest ettertraktede destinasjonene. Hvis man har sans for arkitektur, gamle middelalderbyer og udramatiske naturopplevelser, så har dette landet utrolig mye å by på. Strender, seiling, vannski, kano og kajakk, for å nevne noe for dem som ikke liker museer. I Nederland finner man kunst i verdensklasse, man kan oppleve musikk som ikke står tilbake for noe. Her er historie, både fra den gang Nederland var en stormakt på havet og spor av ideer som vokstre frem og endret tankesett langt ut over egne grenser. Arkitekturen er ofte grandios. Bygninger som vitner om stor velstand. Og det alle meste er velholdt. Dessuten er det så ukomplisert å nå frem til alle steder. Enten du leier bil eller kjøper deg togbillett når du lander på Shciphol, så kommer du frem til det meste i løpet av et par-tre timer. Togene går ofte og de går raskt. På kryss og tvers. Det er heller ikke så all verdens langt å ta med egen bil fra Norge. Fra ferjebyen Fredrikshavn, nord i Danmark, til Groningen, nord i Nederland, er det ikke mer enn 80 mil. Og fra Groningen i nord til Vlissingen, helt ute mot havet i sydvest, er det ikke mer enn 35 mil. Det har mange ganger slått meg hvor vennlige og hjelpsomme folk er.
Muslimer Flertallet i Nederland tilhører den kriste tro. Innslaget av katolikker er markant. Men i Amsterdam lå havna nært et område med mange muslimer. Den blå, marokkanske moskeen lå rett opp i gata. På fortauene møter jeg mange kvinner med hijab (hodeplagg, men uten at ansiktet er tildekket). Jeg har enda ikke møtt noen med niqab (hodeplagg som også dekker ansiktet bortsett fra en smal stripe ved øynene) De var som folk flest. Snakket jeg til dem, svarte de vennlig og smilende. Det overrasker meg ikke, men når jeg betrakter mye av den norske debatten, skulle en tro de alle var terrorister. Eller potensielle sådanne. -Vet du om det er en restaurant i nærheten, spurte jeg en gruppe menn som kom ut fra den lokale moskeen. De smilte og viste veg. Om det ikke akkurat var restaurant, så var det i hvert fall ei tyrkisk matsjappe. De førte meg gjennom noen mindre bakgater, men jeg følte meg helt trygg. Det var intet ved dem som var truende. Og mat fikk jeg Jeg har dessverre ikke kommet nær nok til å spørre hva de føler rundt at Geert Wilders kan bli valgt som leder i landet. En mann som vil forby deres hellige bok og nekte bygging av moskeer. Og som egentlig ønsker dem alle dit pepper’n gror. Jeg tenker at slikt må gjøre noe med tryggheten til mennesker. Behandler du folk respektløst, synker de enten hen i selvutslettende resignasjon eller de provoseres til farlig sinne.
Nestekjærlighet Kall meg gjerne naiv, men de aller fleste mennesker jeg har møtt på mine reiser i verden, har samme grunnleggende drømmer: Fred for landet sitt, mat og helse til familien sin. Det gjelder ikke bare muslimer i Amsterdam. Det gjelder ortodokse kristne langt ute på de russiske stepper, og det gjelder buddister i Kambodsja. Jeg tillater meg å minne om dette nettopp når vi står på terskelen inn til høytiden som skal feire fødselen til vårt Jesusbarn. Hvis religion skal bety noe ut over krybberomantikk og lysfester, så handler det om at alle mennesker er omsluttet av en større kjærlighet. Da han som ble født julekvelden, vokste til mann, fortalte han lignelser om barmhjertighet og viste at dette skulle omslutte alle og alle slags mennesker. Ikke bare familien, ikke bare naboen, ikke bare de i bygda. Også de som var annerledes hørte med. Også de som sto utenfor. Også de som man innerst inne godt kunne tenke seg å slippe. Dette er en viktig del av det mange i dag ynder å kalle vår kristne kulturarv.
Julaften om bord Hva skal jeg spise på julaften? Jeg drømmer om å finne en slakter som kan skjære et ribbestykke til meg. Jeg har en liten stekeovn som klarer 190 grader om bord, så ribben skal bli godt stekt. Men den klarer neppe sprø svor. Men når jeg henter frem ”flammekasteren”, så tenker jeg den saken ordner seg. Da svigersønn fra Vestlandet besøkte meg 4. helgen i advent, hadde han med både sylte og rakfisk. Intet av dette skal åpnes før julaften. Selv om jeg opplever mye forskjellig, kan dagene arte seg like når man ikke jobber. Om det er mandag eller søndag, betyr ikke så mye. Nettopp derfor er det viktig å gjøre markeringer som skiller helg og høyrid fra hverdag. Jeg tror på en grunnleggende pendling mellom det ordinære og det ekstraordinære. Der hvor alt blir likt, forflates og forringes ofte opplevelsene. Jeg ønsker dere alle en velsignet og fredfull julefeiring der dere er.
|
|||||||||||
Vil
du se deg rundt i universet mitt, gå til |
Vil
du lese tidligere blogger, gå til |
Vil
du skrive en hilsen, eller lese hva andre skriver, gå til |
Vil
du se hvor de ulike etappene har gått, gå til |
Hjem | Bloggarkiv | Gjestebok | Logg |