Jeg hadde håpet å skrive januarbrevet fra Belgia. Slik gikk det ikke.

Da julen nærmet seg, kjente jeg at jeg var sliten i hodet. De stadige adrenalintoppene gjorde noe med meg. Navigasjonsutfordringer, en høst med uventet mange tekniske problemer, nye havner og nye nærområder å forholde seg til hele tiden; alt sugde mer krefter enn jeg forventet.

Overrasket måtte jeg erkjenne at stemningsleiet mitt var betydelig lavere oppunder jul enn tidligere på høsten.

Om det er noe jeg har lært i livet, så er det å ta slike signaler på alvor. Jeg var på ingen måte deprimert, men signalene var så tydelige at jeg bestemte meg for å ta grep.

Da jeg fant en trygg og velfungerende havn i Rotterdam, bestemte jeg meg for å ligge stille. Lenge.

Jeg ble i tre uker. Småturer i nabolaget, togtur til Den Haag og vannbuss til den gamle byen Dordrecht. Og selvsagt spaserturer i Rotterdam sentrum.

Jeg er veldig glad i det gamle uttrykket ”å tutle”, slik vi sa det i min barndoms Haugesund. Det betyr at alt går på lavgear. En stuller med nødvendige ting, men alt skjer i så sakte tempo at det nesten virker komisk.

Da jeg var sliten etter lange dager og sterke opplevelser i begravelsesbyrået, brukte jeg samme egenterapi: Jeg ”tutlet” en dag eller fem. Så kom kreftene og motivasjonen tilbake.

Jeg skriver disse linjene mens jeg sitter værfast i den gamle festningbyen Willemstad, nesten helt syd i Nederland. Da jeg forlot Rotterdam, ble det bare en dags seling. Hit. Så kom stormen.

Adrenalin ved Rhinens utløp

Siste delen gikk ut Hollandch Diep, egentlig utløpet av Rhinen. Trafikken var enorm, nesten som på en motorveg. De lange elvelekterne kom tett som hagl.

Og de kommer fort. Da jeg måtte krysse leia for å komme inn i havnen, kjente jeg adrenalinet pumpe så det holdt. Seks båter måtte jeg forholde meg til samtidig. To seilte samme veg som meg, fire kom i mot. Det var ikke snakk om å finne en åpning lang nok til å kunne seile uforstyrret rett over. Jeg måtte ”lirke” meg innimellom til den andre siden.

Tro meg, hundremeters båter fullastet med containere eller kull har et enormt seg. Om jeg kommer i veien for slike beist, blir skuta knust til pinneved mens mannskapet havner i sjøen før vi rekker å fremsi første linjen av vårt Fader Vår. Disse båtene klarer ikke å stoppe på få meter, ei heller å svinge unna.

At det blåste opp, slik at jeg hadde 17-18 sekundmeter vind den siste timen, gjorde opplevelsen enda friskere.

Willemstad

Men det gikk bra, denne gangen også. Bortsett fra at jeg altså ble liggende værfast i flere dager. Full storm og snøbyger gjør at det er klokest å holde seg i havn.

Stillheten og roen i den gamle festningsbyen er deilig. Hunder får lov til å løpe fritt på ”vollane” som omgir byen, så matrosen synes det er helt toppers å være her. Vinden synes han bare er spennende og så lenge vi unngår de verste haglsbygene, legger han seg tilfreds når vi kommer tilbake til den varme skuta vår.

Byen minner litt om gamlebyen i Fredrikstad. Og havnesjefen er hyggelig:

- Siden du ble værfast her, tar jeg bare betalt for to dager i stedet for fire, smilte han da han kom innom i går.

Uansett hvilken dag det blir, mitt lange opphold i Nederland er snart over. Som jeg skrev i julebrevet, er jeg blitt veldig glad i dette landet. Nå sitter jeg og oppsummerer for meg selv hva som har gjort sterkest inntrykk.

I tillegg til utrolige opplevelser på kanalene, har jeg landet på tre ting: Trafikken, arkitekturen og lyset.

Trafikken

Enten byene er store eller små, glir biltrafikken nesten umerkelig forbi. Syklister har sine egne felt over alt, slik at gatene er egentlig tredelte: Bilveg, sykkelsti og fortau for oss fotgjengere. Ofte firedelt, fordi det er flust med trikkeskinner.

Kollektivtrafikken er innbydende og effektiv. Nye og rene vogner går titt og ofte.

Mer og mer erkjenner jeg at vi i Norge ligger langt tilbake og at det må tas drastiske grep.

Det er mye triveligere å gå i byene her enn for eksempel i Oslo eller Bergen. Rett og slett fordi trafikkflyten er så mye, mye bedre.

Arkitekturen

Middelalderhusene viser at landet var rikt da Norge var en fattig utkant. Stolte skip seilte på verdenshavene og brakte velstand med sine varer og sin handel. Der hvor norske middelalderhus ofte er enkle laftehytter, ble det her reist store og rikt detaljerte mursteinshus.

Men jeg gleder meg like mye over moderne kontorbygninger og boligblokker. Her finner jeg en lekenhet som jeg ofte savner hjemme.

Jeg gråter en skvett over hvor nedprioritert god byggeskikk har vært i Norge i mange år. Heldigvis ser det ut til å være en oppvåkning på gang, men når lokale myndigheter godkjenner KIWI-firkanten på en av de fineste tomtene i hele Fagernes, er det bare å erkjenne at vi har en lang veg å gå.

Lys

Når jeg har kalt det siste punktet mitt for ”lys”, handler det ikke om naturens lys, men om hvordan de lyser opp og lyssetter gater, bygninger og kanaler.

Det er en fryd å vandre gatelangs eller tusle ved kanalbreddene etter mørkets frembrudd. Stemningen blir ofte litt eventyraktig. Mer enn en kveld har jeg stoppet opp for å suge inntrykk.

Vennlighet

Jeg har fått mange advarsler om å passe meg. Men min erfaring er at folk er både snille og vennlige.

Som nå, akkurat mens jeg skriver: Jeg var litt bekymret i går, for jeg hadde så lite ferskvann om bord. Tanken min tar nesten seks hundre liter, men nå var det bare førti igjen. Jeg nevnte det for havnesjefen, men han sa jeg måtte ha egen slange for å fylle her i Willemstad.

-Jeg får klare meg til jeg kommer til neste havn og håpe på løsning der, tenkte jeg.

Men nå kom en nederlender og spurte om jeg trengte vann. Han hadde lang slange og skulle fylle opp sin egen skute i dag. Og jeg kunne så gjerne få låne.

Unntaket

Unntaket fra vennligheten? En kvinnelig havnesjef i en av de tyske havnene.

Jeg visste at jeg hadde fortøyd feil, men regnet med at jeg skulle få anvist en plass når havnesjefen kom et par timer senere.

Hun kom, men var ikke spesielt løsningsorientert. Hun blåste seg opp og kjeftet meg huden full. Jeg følte jeg sto skolerett som en angrende konfirmant. Hun hadde nok et stort behov for å vise at hun var Sjefen med stor S!

Da er kontrasten stor til politibåten som praiet meg på kanalen syd for Rotterdam. De kom opp på siden av meg og ba meg vennlig om å holde meg enda tettere inn til kanalbredden.

Slik kan det også gjøres.

	Morgenlys: Noen ganger utvider de naturlige kanalene seg og blir til innsjøer. Området til høyre på bildet er fredet. Det er et kjempe fuglereservat hvor mange trekkfugler finner et fristed. Morgenlyset er i ferd med å innhente meg.
	I all slags vær: Kaptein i tåka
	Barn i krig: Det er sterkt å stå på et sted hvor nazistene samlet jødiske barn for å sende dem til konsentrasjonsleirene. Dette er i Rotterdam. Stålplatene er fulle av navn: Lea 6 år, Daniel 9 år, Nathaniel 4 år og så videre. Enda en gang blir jeg minnet om hvor privilegert mitt liv har vært
	Jul: Jeg valgte meg russisk ortodoks kirkejul den 6. januar. Stemningsfullt blant ikoner og vakker korsang. Alle står under hele gudstjenesten og prestene vandrer en del rundt blant menigheten. Det kraftige lyset midt på bildet, er døråpningen inn til alteret. Døren er ofte lukket, men åpnes innimellom slik at menigheten skal få glimt av herligheten.
	Følgere: ”Sanden paa havet” vekker en viss oppmerksomhet. Her norgesvennen Willy, som hørte om prosjektet mitt gjennom en felles venn i Egersund. Han følger ivrig med på internett og han har digitalt kart som hele tiden viser hvor ”Vaare” befinner seg. Da vi kom til Middelburg, helt sydvest i Holland, sto han overraskende på kaien for å hilse på og se skuta. Da hadde han kjørt i en time for å møte oss. Han ga meg to glass egenprodusert honning i vennegave. Nydelig opplevelse.
	Bolig: Mange av de gamle vindmøllene er i dag boliger med sjel
	Lyssetting: Noen ganger skaper belysningen eventyraktige stemninger