 |
Jeg sto opp klokka 03.00. Slikt gjør meg
ingenting. På mørke vinterkvelder legger jeg meg så tidlig at
jeg stort sett våkner i fire-femtiden uansett.
Vi hadde en lang dagsetappe foran oss. Loggen viser at vi seilte
55,5 nautiske mil og turen tok 13,5 timer.
Som jeg har fortalt før, liker jeg best å våkne to timer før
avgang. Da finner jeg roen og jeg slipper å stresse før både
mannskap og skute er seilingsklare. |
 |
Det ble stekte poteter, sopp og egg til
frokost.
Fint å se at det også ble lys i "Wilma", båten til de svenske
vennene jeg seiler sammen med om dagen. |
 |
Her ser dere mine to "uunnværelige" når det gjelder navigasjon:
Det elektroniske kartet (til venstre) og radaren (til høyre)
Akkurat da bildet ble tatt lå "Wilma" litt bak meg, ute til
babord.
Om man ikke har trening, kan det virke forvirrende at kart og
radar er orientert i to ulike retninger. Retningen på skuta
vises på kartet på skrå nedover mot venstre, mens retningen på
skuta vises rett opp på radaren.
Det handler om at det ligger i genene fra mine speiderdager at
kartet skal alltid orienteres med "nord opp" Dermed vil man lett
se at kursen i dag var mot sydvest.
Men på radaren er ikke kartretningen viktig. Det som er viktig,
er å se om det er hindringer foran båten, samtidig som det er
fint å ha et overblikk på alt som er rundt bådten.
|
 |
Turen gikk
ikke smertefritt.
Da jeg skulle dra opp storseilet, merket jeg at det stoppet et
stykke oppe i masten. Det var kul umulig å få det helt opp.
Jeg tok det ned og forsøkte på nytt, men uten at resultatet ble
bedre.
"Houston, we have a problem". Omtrent slik ble meldingen jeg
sendte på VHF-radioen til Wilma.
I stummende mørke var det umulig å se hva som var galt. Jeg
hadde ikke noe annet valg enn å la seilet være nede. I det
minste til det lysnet av dag, slik at jeg kunne finne ut av
problemet.
Jeg heiste mesanen (det mindre seilet bak) og rullet ut
rullefokken. Rullefokken er uansett sett det som har størst
betydning for farten jeg får på skuta.
Men jeg beholdt motoren i gang, siden jeg ikke hadde storseil.
Da lyset kom, så jeg det med en gang. Det var linen jeg bruker
til å heise seilet med, som hadde hektet i et stagfeste ca 13-14
meter over havet.
Jeg har opplevd det samme en gang før, mellom Læsø og Anholt i
Danmark. Men da var det tauet som kommer ned igjen etter å ha
gått gjennom trinsen i toppen.
Den gang løste jeg det ved å gå opp på taket av kanytten og dra
og "veive" tauet med så vid vinkel som mulig ut fra masta.
Men her var det oppadgående tau. Og det var vanskeligere.
Jeg besluttet å la problemet være og så vil jeg se på det sammen
med Tjoppe og Helena litt senere i dag. |
 |
 |
Når det skjer noe som ikke er hundre
prosent avgjørende å løse med en gang, er det viktig å ikke la
det irritere resten av dagen.
Kan man ikke løse det der og da, skal det heller ikke få
ødelegge humøret. Til det er opplevelsen for fin.
Som å se morgensolen speile seg i taket på kahytten. |
 |
Jeg har sagt det mange ganger tidligere, men gjentar det gjerne:
Det er noe eget å være ute på sjøen.
Friheten. Roen.
Dagens seilas førte oss langt fra land. Vi skulle krysse en
langstrakt bukt. Men noe åpent hav var det ikke. Selv om jeg
ikke kunne se land da vi var som lengst ute.
Da vi var lengst ute, fant jeg ut at det ville tatt meg to timer
å gå inn til land om jeg skulle hatt behov for det.
|
 |
Her nærmer vi oss land igjen. Klippene nord for Dieppe står ikke
på noen måte tilbake fra de mer sagnomsuste klippene ved Dover.
Det var leit at vi ikke kunne gå til Le Treport, som jo var den
opprinnelige planen. De mudrer havnen og tar ikke i mot
gjestebåter om dagen.
Men jeg så Le Treport i horisonten. Vakkert, som en gjestfri
åpning i klippeveggen.
|
 |
Det er alltid tilfredsstillende å nå
havn. Moloen i Dieppe er stor og trygg.
Først kommer man inn i ytre havn. Her lå bilferja som går mellom
Newhaven (øst for Brighton) og Dieppe. Så går man opp en liten
kanal før man finner småbåthavna. Godt skjermet inn fra kysten. |
 |
Her er vi trygt ved kai. Enda en gang er
jeg takknemlig for at alt har gått bra, selv om jeg fikk
problemer med storseilet. |
 |
En lystig ankerdram er alltid bra. Her
Helena og Tjoppe.
Nå begynner været å bli så bra at vi kan begynne å bruke
akterdekket. Det gleder jeg meg til.
Våren er her! |
| |
|
| |
|
