 |
Til de av dere som tror at jeg lever
"under solen", må jeg fortelle at jeg også har regnværsdager.
Som i går, søndag. Kraftige byger hele formiddagen.
Da er det fint å kose seg i båten. Fyre i peisen, slappe av og
nyte tilværelsen.
Naturen må vi ta som den er. Det nytter ikke å stresse seg opp
og klage. |
 |
Det er blitt et langt opphold
i Fecamp. Byen er koselig nok, så det er ingen grunn til å
klage.
Været er grunnen. Det har blåst mye de to siste ukene. Og da er
det ikke så trivelig å være på sjøen. Ingen øyer å gjemme seg
bak. Forlater vi havn, er vi ute på det åpne havet. Og siden
innseiling i mange av disse havnene bare kan skje på høyvann, er
det ikke så enkelt å bare gå inn hvor som helst når som helst. I
tillegg til at havnene ikke ligger som perler på ei snor, slik
de ofte gjør hjemme. Vi må derfor være rimelig sikre at vi
kommer dit vi skal, uten å møte dårlig vær.
Vi driver ingen rutebåt, vi skal kose oss.
Her ser dere innseilingen til Fecamp. Kanskje det trangeste
innløpet til noen havn hittil. Da vi kom var det en del bølger
og strøm, så det gjaldt å ha en god plan og tungen beint i
munnen
Det nederste av de to bildene av innseilingen er tatt dagen
etter ankomst. Da sto jeg inne på kaien og tok bildet i motsatt
retning av det første. |
 |
 |
Det virker som alle byer
og tettsteder har sin ås "på solsidan", som svenskene sier.
Tviler på at tomtene i åssiden her tilhører de rimeligste.
Dette er baksiden av en klippe som heter Cape Fagnet (Kapp
Fagnet). På toppen er det både gamle og nye
militærinstallasjoner, en kirke og et sommerhotell. Samt
gangveger. Fin tur opp. Matrosen elsket toppen. Ingen andre enn
oss, så jeg lot han løpe fritt en times tid. |
 |
På stien opp mot toppen dukker kirken
frem.
The Chapel Of Our Lady of Salvation |
 |
En av de "rareste" ankomstene til noen
kirke. Inn i en liten "labyrint" av tjukke steinvegger, trygt
senket ned i terrenget slik at kirken kan nås uansett vind på
toppen. |
 |
Hva skal jeg si?
Massivt og enkelt. |
 |
Kirken er ganske enkel inni også |
 |
Dette bildet er tatt på toppen. Her er Fecamp.
I gamle dager het byen Fiscannum. Navnet har sin opprinnelse fra
det skandinaviske ordet fisk.
Vi er i Normandie, stedet hvor vikingene herjet - og satte sine
spor.
Allerede i det 7. århundre var det kloster her. Men det ble
totalt ødelagt av vikingene i det 9. århundre.
Så det er nok ikke bare radikal islam som har en forferdelig
historie av å ødelegge kulturminner og vise manglende respekt
for andre religioner. Vi glemmer det alt for ofte.
|
 |
Her har jeg vridd kamera litt til høyre i
forhold til forrige bilde. Da kommer stranda og klippeveggen
sydover tydelig til syne.
Det er forbudt å ha med hunder på stranda, så jeg har ikke hatt
gleden av å gå langs klippeveggen helt i vannkanten. |
 |
Ikke så mange byer som lager kunst av et
destilleringsanlegg for brennevin.
Dette sto i en park ved "Palais Benedictine", slottet hvor de
lager den berømte likøren. |
 |
Jeg har tidligere fortalt dere om mitt
møte med den koselige Luxembourgfamilien Marie-Ange og William,
og deres tre nydelige døtre.
Da de var ombord, glemte William luen sin. Jeg sendte melding,
men fikk beskjed tilbake om at jeg kunne beholde den som
souvenir.
Så nå begynner "fransk-looken" å komme. |
 |
Fecamp har rundt 20.000 innbyggere. Den
har flere store kirker. |
 |
Det er vidunderlig å leve i en kultur
hvor kirkene står åpne. Å kunne gå inn utenom messetid, sitte i
stillhet og ettertanke. |
 |
Som dere vet, elsker jeg å tusle rundt i
gatene, oppdage små og store perler og bare suge inntrykk.
Matrosen koser seg også, selv om han og jeg ofte har ulike
fokus. |
 |
 |
 |
 |
 |
Jeg elsker å føle historiens
sus. Og jeg elsker å finne sammenhenger, slik at historien ikke
bare fremstår som løse fragmenter.
Fecamp var hovedstaden i riket til hertugene av Normandie.
Stikkordet i dag er året 1066. Og det handler om England.
Etter at den engelske kongen Edvard Bekjenneren døde i januar
1066, var den engelske kronen omstridt. Ingen åpenbar
etterfølger fremsto, så det ble en del uro og "slossing" om hvem
som skulle bli konge.
Harald 2. tok over. Og han kjempet først i slaget ved Stamford
Bridge, der han slo den norske vikingekongen Harald Hardråde.
Etter seieren måtte han haste sydover til Hastings, da det kom
beskjed om at hertugen av Normandie, Wilhelm den 7., hadde gått
i land med hæren sin.
I oktober 1066 sto slaget ved Hastings. Harald tapte, og det
gjorde at normannerne overtok den britiske tronen. Wilhelm den
7. ble konge av England. Han ble senere kjent som Wilhelm
Erobreren (William the Conqueror).
Etter slaget dro William tilbake til Fecamp og holdt et selskap
for å feire seieren. Det gikk gjetord om maten, drikkehornene
og, ikke minst, de vakre vevtøyene som festdeltakerne hadde på
seg.
Jeg tenker at "rød løper"-fenomenet ikke er oppfunnet i vår tids
kjendiseri.
Denne festen fant sted i gildehallen som de tre siste bildene
viser ruinene av.
En spesiell følelse å stå her. |
 |
 |
