 |
Det ble en frisk morgen da vi skulle
seile fra Fecamp. Etter dager med storm skulle vind og hav roe
seg utover formiddagen. Før det skulle ta seg opp igjen dagen
etter.
Vi måtte ut av det indre havnebassenget mellom klokka 05 og
07.15. Etter det sank vannet og da lukket de porten. Den ville
da ikke bli åpnet igjen før ved neste høyvann, ved syvtiden om
kvelden.
For å si det enkelt: Vinden hadde ikke løyet spesielt mye klokka
halv sju da vi bestemte oss for å gå ut.
Både svenskene og jeg hadde vært våkne siden to-tretiden på
natta. Det bølget så kraftig, selv i indre havn, og vi hørte
lyder hver gang fenderene ble "knust" mot kaien når båtene ble
slengt inn.
Men humøret var på topp da vi kalte hverandre opp på radioen som
avtalt. Vi var klare i begge båtene.
Her er vi kommet ut i det ytre bassenget. Flytebrygene var ikke
beregnet på så store båter som Vaare. Og det var trangt. Når du
da i tillegg har sidevind, sterk strøm og bølger, gjelder det å
ha tunga beint i munnen når Vaare skal på plass. Jeg ligger
egentlig ved uteliggeren på andre siden av skuta, men Vaare ble
presset så kraftig inn at jeg fant det klokest å sikre med to
solide tauer over til andre siden også.
Dere kan skimte Tjoppe ytterst på uteliggeren, meg ca midtskips.
Helena tok bildet, men begge mine svenske venner var avgjørende
for at Vaare kom trygt innimellom og ble fortøyd. Jeg
hadde nok slitt under slike forhold om jeg skule forsøkt meg
solo.
Så var det tid for frokost og avslapping. Det blåste fortsatt
for mye til at det var fristende å gå ut. Men værmeldinga sa det
skulle løye. Vinden først og så skulle bølgene roe seg.
|
| |
|
 |
Halv tolv gikk vi ut.
Bølgene gikk fortsatt friske, men vinden hadde løyet
betraktelig.
Dette bildet er tatt av mine svenske venner noen dager
tidligere, men som dere ser virker havnekonstruksjonen litt lite
vellykket. Vanligvis har man to moloarmer som går litt forbi
hverandre, slik at man bryter bølgene. Her er det bare en trang
åpning.
Vi anslår bølgene vi gikk ut i, for å være opp mot tre meter
høye.
Det er bare en måte å få opp storseilet på i Vaare. Jeg må
stille baugen rakt i mot vinden, så må jeg frem på dekket foran
kahytten og stå ved masta for å heise seilet.
Som sagt så gjort. Men det er ganske krevende i dårlig vær. Jeg
trenger begge hendene for å dra seilet opp, så jeg må bare
støtte meg til masta og en bøyle på hver side av masta. Når
dekket da gynger skikkelig, kan dere tenke dere resten selv.
Men det gikk bra i går også. Og da er alt moro.
Så danset vi utover de første tre-fire timene. Deretter avtok
bølgene, akkurat slik værmeldingen hadde spådd.
|
 |
Jeg innrømmer at det er med stolthet jeg
forteller om disse tingene. Jeg har aldri vært "tøffeste gutten
i klassen", og jeg har fundert mye på forhånd på hvordan jeg
ville takle slike situasjoner.
Da er det så deilig å merke at jeg kjenner meg trygg og koser
meg i bølgene.
Det gjør heller ikke så mye at vinden endret retning, slik at
det var lite hjelp i seilene. Jeg hadde fått dem opp i
ruskevær! |
 |
Etter hvert roet det seg, og det ble en nydelig dag på havet.
Jeg blir aldri lei av å vise dere slike bilder.
Følelsene mine strutter av glede og sjelen er i total harmoni,
selv om jeg er flere timer fra land og ingen andre båter er i
sikte.
Matrosen? Han ligger som regel og sover. Når han synes vi er
lenge på sjøen, kikker han frem på siden av kahytten og snuser
slik bare hunder kan. Så går han og legger seg igjen.
|
 |
Her er Wilma, båten til mine svenske venner.
Om vi seiler sammen, betyr det ikke at vi seiler side om side.
Noen ganger kan vi være mer enn tre-fire nautiske mil fra
hverandre. Vi velger våre egne kurser.
De seiler som regel raskere enn meg. Dels handler det om at de
har en ren seilbåt, mens Vaare er motorseiler. Dermed har de en
raskere båt enn meg. Dels handler det om at de rett og slett er
bedre seilere enn meg. Seiling handler ikke bare om båt, det
handler også om kaptein.
Jeg har jo aldri lært å seile. Jeg tilegner meg litt kunnskap
etter hvert. Noe ved erfaring, noe ved å prate med folk som er
flinkere enn meg.
Akkurat i går lå jeg først, men det handler nok mer om turtall
på maskin enn vind i seilene. Men så hadde vi avtalt at de
skulle ta en del bilder av Vaare med fulle seil. Derfor slo jeg
ned farten og ventet på dem.
|
 |
Her er klippene ved Le Havre. De er anderledes enn de lenger
nord, ved Etretat og Fecamp. For det første ser det ut som
det hvite mer er et lag blant andre steinsorter, nesten som en
bløtkake. For det andre faller de ikke like loddrett rett i
havet.
Men de er imponerende nok, spesielt siden solen sendte sine
blide stråler på dem akkurat da jeg skulle ta bildet.
Le Havre ligger rett rundt pynten på klippen.
Dagens seilas gikk i en halvsirkel, rundt to nes. Vi lå langt
ute i sjøen da vi rundet. Det var etter råd fra lokale sjøfolk.
De fortalte at det var strie strømmer på nesene og det kunne
føre til veldig opprørt sjø.
Men her er vi kommet nærmere land og er snart klar til å begynne
innseilingen.
Enda en gang var det innseiling via en smal stripe som begynte
ute i havet. Utenfor de grønne og de røde markørene var det
svært grunt.
|
 |
Alltid trivelig å få målet i sikte.
Vi kom i blåtimen. Fra vi så Le Havre til vi lå ved kai gikk det
fra lys til mørke. |
 |
Wilma seilte raskere enn meg
det siste stykket. Så de begynte på innseilingsleden ca en halv
time før meg.
Da jeg var kommet halvvegs i innseilingsleden så jeg en
utrykningsbåt komme ut mellom moloene i en "farlig" fart. Det
var ingen andre båter ute, så jeg skjønte fort at det var meg
han hadde kurs for.
- Hva i all verden har jeg gjort nå, spurte jeg meg selv? Jeg
krysset innseilingsleden rett over og ikke på skrå, og jeg hadde
holdt meg på styrbord side.
Jeg strammet magemusklene litt da de kom opp på siden av meg.
Han viftet og pekte over til babord side av leia. Og jeg skjønte
at han ville ha meg over på den siden og ut av selve leia.
- Javel, tenkte jeg, da kommer de vel om bord da vi har kommet
oss ut og kan stanse opp.
Men, neida. Etter hvert skjønte jeg at de hverken skulle
bøtelegge meg eller arrestere meg. De ville bare ha meg ut av
leden fordi det kom et gigantisk cruiseskip som trengte begge
"filene" i seilingsleden. Det kom også en hurtiggående båt på
begge sider noen meter foran cruisebåten.
Her skulle man ikke ta noen sjanser. Alt skulle ryddes av vegen!
Og da var det bare å senke skuldrene, slå av på farten og nyte
synet. Vaare blir liten i sammenligning. Jeg tror heller ikke
underholdningstilbudet mitt er like variert og omfattende. For
ikke å snakke om alle fargene. Cruisebåten skled fremover som et
overpyntet juletre.
Men jeg er ubeskjeden nok til å tro at jeg har det like koselig! |
 |
 |
 |
Det er få ting som er så deilig som å
komme i havn etter vellykket seilas. Kanskje spesielt når dagen
på sjøen har vært litt bustete.
Mine svenske venner hadde funnet super brygge til meg og de sto
og ventet for å hjelpe meg.
Jeg syntes både de og jeg fortjente en skikkelig ankerdam etter
dagens strabaser. Det var tre lykkelige seilere som sto på
fordekket mitt og skålte i Benediktinerlikør. Åhhhhh, hvor godt
det var.
Så ble det kjapp middag og tidlig natt. Åtte timers frisk
sjøluft, adrenalinpumpa i gang både pga av bølger og
cruisebåter. Sanden paa havet sovner noen ganger veldig fort. |
| |
|
|
